Hvilke andre bransjer hadde godkjent at konsulenter uten fagkunnskap skal bli politiske premissleverandører? Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon mener utredningen fra Oslo Economics om insentivordning er preget av upresis begrepsbruk og manglende helhetlige vurderinger.
Foto: Trolltunga. Av TerjeN, Wikimedia Commons.
Sisyfosarbeidet med å få på plass en insentivordning fortsetter. Insentivutredningen har ingen forslag til konkret modell og organisering som er moden for høring. Hvilke andre bransjer hadde godkjent at konsulenter uten fagkunnskap skal bli politiske premissleverandører? Utredningen fra Oslo Economics kommer til delvis positive konklusjoner, som i stor grad følger anbefalingene fra bransjen, men upresis begrepsbruk og manglende helhetlige vurderinger avslører en utredning med vesentlige mangler. ”Utredningen fra Oslo Economics legger et nødvendig og godt grunnlag for det videre arbeidet”, sier kulturminister Thorhild Widvey. Jeg hadde håpet på mye mer.
”Når konkurransen om å tiltrekke seg produksjoner øker, vil virkningene fra insentivordninger avta”, skriver Oslo Economics, og glemmer at effekten av å stå utenfor det internasjonale produksjonssamarbeidet vil tilta. Utredningen mangler en forståelse av dagens situasjon, og hvilke omdømmemessige utfordringer Norges manglende vilje til å bistå internasjonale filminnspillinger skaper.
En insentivordning har lenge stått høyt på ønskelisten i det regionale filmarbeidet, og aller øverst på kontoret mitt hos Vestnorsk filmkommisjon. Det er det en grunn til: De siste 5 årene har vi tatt imot 22 internasjonale filmer på innspilling på Vestlandet, samtlige fra land utenfor Norden. Vi har hatt filmer som har reddet nærbutikker og puber fra å stenge dørene, som har toppet kinolistene i Tyrkia og Russland, som har blitt vist for tilsammen over 50 millioner tyske tv-seere, og som har fått indiske dataingeniører til å flytte til Norge. Ekkoet av dansetrinn på Trolltunga kan fortsatt høres i Tamil Nadu og Andra Pradesh.
Kun to av disse 22 filmene har fått støtte fra NFI sin samproduksjonsordning. De siste 5 årene har NFI gitt støtte til i snitt 2 ikke-nordiske samproduksjoner. Det sier seg selv at nåløyet for resten av verden, for Kina, India og USA, er umulig å passere. Nå arbeider vi med 3 indiske, 2 amerikanske, 1 spansk, 1 italiensk, 1 kinesisk og 3 tyske filmer som har meldt interesse. Men, vi arbeider i oppoverbakke, mister de fleste filmene på veien, og de innspillingene vi sitter igjen med kutter dager og gjennomføres med minimal norsk deltagelse. Ingen av disse filmene kan ha forhåpninger om å motta noen som helst drahjelp fra den nasjonale filmpolitikken. I Oslo er nok utvalget av internasjonale filminnspillinger stort sett identisk med de som får minoritetsstøtte fra Norsk filminstitutt. Da kjennes kanskje behovet for å åpne opp for resten av verden mindre prekært.
Utredningen gjør ingen helhetsvurderinger der samproduksjonsordningen og regionale fond kan sees opp mot en insentivordning. En vurdering av nåsituasjonen er i det hele tatt fraværende. Handlingsrommet til den nasjonale filmkommisjonen, og de marginale bevilgningene til de regionale fondene, ville også vært naturlig å belyse i en analyse av insentivordninger.
Den samfunnsøkonomiske analysen fremstår vilkårlig, konklusjonen om at insentivordninger har kortsiktig effekt som spekulativ, og informantlisten som mangelfull. Utredningen har ingen vurderinger av internasjonale insentivordninger fra målgruppens perspektiv: den internasjonale produsenten, ingen vurderinger av hvilke faktorer som avgjør valg av lokasjoner, av Norges konkurransedyktighet eller av hvordan Norge kan posisjonere seg for å bli et attraktivt innspillingsland.
Det virker litt tilfeldig hvilke parametre Oslo Economics legger til grunn for å analysere samfunnsøkonomisk effekt, og hvordan disse vektlegges. Verdiskapningen en insentivordning vil gi til distriktene glimrer også med sitt fravær. Det høres kanskje underlig ut, men når det kommer til internasjonale innspillinger slår pulsen ofte sterkere i Norddal og Luster enn i Oslo og i Dronningens gate. I oversikten over internasjonale produksjoner i Norge tar ikke Oslo Economics med de som faller utenfor NFI.
Det er 8 dimensjoner som legges til grunn for den samfunnsøkonomiske kost-nytte-vurderingen:
Vurderingen av samfunnsøkonomisk nytte må nødvendigvis bli skjønnsmessig, men, jeg etterlyser enkelte parametre som eksempelvis: utenrikspolitisk og omdømmemessig interesse, effekt for øvrig kultureksport (av litteratur, musikk og norsk kreativitet), og næringsprofilering (som går utover rene reiselivsinteresser). Her står film og dramaserier, som samtidens sterkeste fortellermedium, i en særstilling.
Det er først og fremst to forhold som trekker Oslo Economics’ konklusjon i negativ retning: Vridningseffektene og næringsnøytraliteten.
Vridningseffektene vil minimeres av at Norge uansett er et høykostland og et lite marked. Dette påpekes også i utredningen: “At Norge får insentivordninger som matcher konkurrentlandenes, betyr ikke nødvendigvis at Norge blir konkurransedyktig, siden kostnadsnivået uansett er høyt.”
Likefullt er altså en påstått vridningseffekt en negativ hovedpost i kost-nytte-regnskapet. Om jeg leser rapporten riktig, ser det ut til at denne faren for overproduksjon av film skal ha større negativ samfunnseffekt enn ordningenes positive effekt på å tiltrekke produksjon. Den balansen ser merkelig ut.
At Norge, som et høykostnadsland, ikke blir konkurransedyktig for alle prosjekter, vil bare konsentrere verdien ordningen får for norgesprofilering og kultureksport. Selv med en insentivordning vil det være prosjekter med en spesiell interesse for Norge og norske talenter som vil finne veien hit.
Utredningen overdriver også den negative samfunnseffekten av press fra andre bransjer om tilsvarende særordninger: De glemmer at insentivordningens fundament er støtte til europeiske kulturprodukter. Det fundamentet har verken shipping, olje eller gass. Det er heller ingen henvisninger til at dette skal ha skjedd i andre europeiske land.
Utredningen konkluderer med at insentivordninger har ubetydelige administrasjonskostnader, at den må komme i tillegg til kulturstøtten til norsk film, og at den islandske ordningen kan stå som modell. Vi får håpe det er dette Widvey ser som et godt grunnlag for det videre arbeidet.
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon
Les «Utredning av insentivordninger for film og tv-produksjon»
Hvilke andre bransjer hadde godkjent at konsulenter uten fagkunnskap skal bli politiske premissleverandører? Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon mener utredningen fra Oslo Economics om insentivordning er preget av upresis begrepsbruk og manglende helhetlige vurderinger.
Foto: Trolltunga. Av TerjeN, Wikimedia Commons.
Sisyfosarbeidet med å få på plass en insentivordning fortsetter. Insentivutredningen har ingen forslag til konkret modell og organisering som er moden for høring. Hvilke andre bransjer hadde godkjent at konsulenter uten fagkunnskap skal bli politiske premissleverandører? Utredningen fra Oslo Economics kommer til delvis positive konklusjoner, som i stor grad følger anbefalingene fra bransjen, men upresis begrepsbruk og manglende helhetlige vurderinger avslører en utredning med vesentlige mangler. ”Utredningen fra Oslo Economics legger et nødvendig og godt grunnlag for det videre arbeidet”, sier kulturminister Thorhild Widvey. Jeg hadde håpet på mye mer.
”Når konkurransen om å tiltrekke seg produksjoner øker, vil virkningene fra insentivordninger avta”, skriver Oslo Economics, og glemmer at effekten av å stå utenfor det internasjonale produksjonssamarbeidet vil tilta. Utredningen mangler en forståelse av dagens situasjon, og hvilke omdømmemessige utfordringer Norges manglende vilje til å bistå internasjonale filminnspillinger skaper.
En insentivordning har lenge stått høyt på ønskelisten i det regionale filmarbeidet, og aller øverst på kontoret mitt hos Vestnorsk filmkommisjon. Det er det en grunn til: De siste 5 årene har vi tatt imot 22 internasjonale filmer på innspilling på Vestlandet, samtlige fra land utenfor Norden. Vi har hatt filmer som har reddet nærbutikker og puber fra å stenge dørene, som har toppet kinolistene i Tyrkia og Russland, som har blitt vist for tilsammen over 50 millioner tyske tv-seere, og som har fått indiske dataingeniører til å flytte til Norge. Ekkoet av dansetrinn på Trolltunga kan fortsatt høres i Tamil Nadu og Andra Pradesh.
Kun to av disse 22 filmene har fått støtte fra NFI sin samproduksjonsordning. De siste 5 årene har NFI gitt støtte til i snitt 2 ikke-nordiske samproduksjoner. Det sier seg selv at nåløyet for resten av verden, for Kina, India og USA, er umulig å passere. Nå arbeider vi med 3 indiske, 2 amerikanske, 1 spansk, 1 italiensk, 1 kinesisk og 3 tyske filmer som har meldt interesse. Men, vi arbeider i oppoverbakke, mister de fleste filmene på veien, og de innspillingene vi sitter igjen med kutter dager og gjennomføres med minimal norsk deltagelse. Ingen av disse filmene kan ha forhåpninger om å motta noen som helst drahjelp fra den nasjonale filmpolitikken. I Oslo er nok utvalget av internasjonale filminnspillinger stort sett identisk med de som får minoritetsstøtte fra Norsk filminstitutt. Da kjennes kanskje behovet for å åpne opp for resten av verden mindre prekært.
Utredningen gjør ingen helhetsvurderinger der samproduksjonsordningen og regionale fond kan sees opp mot en insentivordning. En vurdering av nåsituasjonen er i det hele tatt fraværende. Handlingsrommet til den nasjonale filmkommisjonen, og de marginale bevilgningene til de regionale fondene, ville også vært naturlig å belyse i en analyse av insentivordninger.
Den samfunnsøkonomiske analysen fremstår vilkårlig, konklusjonen om at insentivordninger har kortsiktig effekt som spekulativ, og informantlisten som mangelfull. Utredningen har ingen vurderinger av internasjonale insentivordninger fra målgruppens perspektiv: den internasjonale produsenten, ingen vurderinger av hvilke faktorer som avgjør valg av lokasjoner, av Norges konkurransedyktighet eller av hvordan Norge kan posisjonere seg for å bli et attraktivt innspillingsland.
Det virker litt tilfeldig hvilke parametre Oslo Economics legger til grunn for å analysere samfunnsøkonomisk effekt, og hvordan disse vektlegges. Verdiskapningen en insentivordning vil gi til distriktene glimrer også med sitt fravær. Det høres kanskje underlig ut, men når det kommer til internasjonale innspillinger slår pulsen ofte sterkere i Norddal og Luster enn i Oslo og i Dronningens gate. I oversikten over internasjonale produksjoner i Norge tar ikke Oslo Economics med de som faller utenfor NFI.
Det er 8 dimensjoner som legges til grunn for den samfunnsøkonomiske kost-nytte-vurderingen:
Vurderingen av samfunnsøkonomisk nytte må nødvendigvis bli skjønnsmessig, men, jeg etterlyser enkelte parametre som eksempelvis: utenrikspolitisk og omdømmemessig interesse, effekt for øvrig kultureksport (av litteratur, musikk og norsk kreativitet), og næringsprofilering (som går utover rene reiselivsinteresser). Her står film og dramaserier, som samtidens sterkeste fortellermedium, i en særstilling.
Det er først og fremst to forhold som trekker Oslo Economics’ konklusjon i negativ retning: Vridningseffektene og næringsnøytraliteten.
Vridningseffektene vil minimeres av at Norge uansett er et høykostland og et lite marked. Dette påpekes også i utredningen: “At Norge får insentivordninger som matcher konkurrentlandenes, betyr ikke nødvendigvis at Norge blir konkurransedyktig, siden kostnadsnivået uansett er høyt.”
Likefullt er altså en påstått vridningseffekt en negativ hovedpost i kost-nytte-regnskapet. Om jeg leser rapporten riktig, ser det ut til at denne faren for overproduksjon av film skal ha større negativ samfunnseffekt enn ordningenes positive effekt på å tiltrekke produksjon. Den balansen ser merkelig ut.
At Norge, som et høykostnadsland, ikke blir konkurransedyktig for alle prosjekter, vil bare konsentrere verdien ordningen får for norgesprofilering og kultureksport. Selv med en insentivordning vil det være prosjekter med en spesiell interesse for Norge og norske talenter som vil finne veien hit.
Utredningen overdriver også den negative samfunnseffekten av press fra andre bransjer om tilsvarende særordninger: De glemmer at insentivordningens fundament er støtte til europeiske kulturprodukter. Det fundamentet har verken shipping, olje eller gass. Det er heller ingen henvisninger til at dette skal ha skjedd i andre europeiske land.
Utredningen konkluderer med at insentivordninger har ubetydelige administrasjonskostnader, at den må komme i tillegg til kulturstøtten til norsk film, og at den islandske ordningen kan stå som modell. Vi får håpe det er dette Widvey ser som et godt grunnlag for det videre arbeidet.
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon
Les «Utredning av insentivordninger for film og tv-produksjon»
Legg igjen en kommentar