Hva slags insentivordning trenger vi?

Hva slags insentivordning trenger vi?

En insentivordning må være uavhengig av nasjonal filmstøtte, og organiseres uavhengig av Norsk filminstitutt, mener Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon. Her skisserer han noen av de alternative insentivordningene som regjeringen kan få til vurdering på vårparten.

Kulturdepartementet utlyste 3. januar i år en utredning av insentivordninger. I konkurranse med 10-15 tilbydere har denne uken Oslo Economics fått oppdraget med å kartlegge og vurdere slike ordninger i andre land. Utredningen skal leveres allerede 10. april. Det kan bli et sceneskifte for norsk filmpolitikk. Departementets anbudsmateriale, kulturministerens Tromsø-tale, og Høyres valgprogram peker alle i samme retning: Regjeringen har reelle ambisjoner om å få på plass insentiver. «Vi skal skape politikk og rammevilkår som gjør det naturlig å velge Norge som innspillingssted», understreker Knut Olav Åmås til NRK Dagsnytt. Den innstillingen trengs.

Når prosjekter møter fjellveggen i Norge, søker de seg til andre land. Sist i rekken av prosjekter som har valgt vekk Norge er tv-dramaet Fortitude. Manus var opprinnelig lagt til polar-Norge, men nå er innspillingen i full sving på Island og vil holde islandsk bransje i arbeid helt fram til juni. På Vestlandet har vi det siste året organisert befaring av tre ulike filmprosjekter som har involvert nominerte/vinnere av tilsammen 15 Oscars. Vi lyktes tross alle forutsetninger med å hente Ex Machina (Oscar Isaac, Alicia Vikander) til å gjøre eksteriøre opptak i regionen, men uten involvering av norske filmprodusenter. Hadde Norge hatt et tilsvarende internasjonalt produksjonsnivå som Island, ville vi justert for folketall hatt 3,5 milliarder kroner i innkommende produksjonsbudsjetter. (Tilsvarende sammenlignet med Storbritannia og Frankrike vil tilsi en internasjonal produksjon på mellom 500 og 800 millioner kroner).

Oslo Economics har en spennende oppgave foran seg, men dessverre har Kulturdepartementet lagt ut en snubletråd: Et av spørsmålene i utredningen blir hvorvidt en insentivordning kan finansieres fra samme pott som gjeldende filmstøtte. Blir det et ledende spor rykker vi tilbake til 2007, da kulturkomiteen i behandlingen av Veiviseren låste datidens forslag om insentivordning til rammene av Kulturdepartementet og NFI. Dette skjedde imidlertid ikke uten innvendinger, og nettopp vår nåværende regjeringskoalisjon, Frp, H, Krf, og V, påpekte i 2007 at «midler fra andre departement» må komme i betraktning, ettersom vi snakker om «et klart næringsrettet virkemiddel.» Forhåpentligvis ser regjeringen fortsatt insentivordningen som et næringsrettet virkemiddel. Som vi skal se har europeiske insentivordninger en armlengdes avstand til sine respektive filminstitutt og nasjonale filmfond, og er i all hovedsak lagt til nettopp nærings- og finansdepartement.

Insentivordninger har til felles at de er automatiske støttesystemer med transparente, ikke-subjektive kriterier, de er enkle å administrere, stort sett uten søknadsfrister, og de er ofte skalerbare og kan slik møte svingninger i bransjen. Men, ordningene har svært ulike modi operandi, de kommer i alle mulige fasonger med ulike kvaliteter og målsetninger. «Å sammenligne insentivordninger er mer en kunstform enn en vitenskap», påpekte konsulentbyrået BDO i rapporten de leverte til det irske finansdepartement i 2012. Jeg vil like fullt prøve å tegne opp noen av de alternative insentivordningene som regjeringen kan få til vurdering på vårparten, og skille ut noen av de sentrale variablene som Oslo Economics nå skal se nærmere på.

Insentivordningene i Europa dekker i dag mellom 15% og 32% av godkjente produksjonskostnader, og de fleste ordninger dekker både spillefilm, tv-drama, kinodokumentar, animasjonsfilm og etterarbeid. Men, ordningene skiller seg på en rekke områder: hvilke krav kulturtestene stiller til prosjektene, om midlene blir utbetalt før produksjonsstart eller ved ferdigstillelse, hva som er definert som godkjente produksjonskostnader (som eksempelvis reisekostnader, honorarer til internasjonale skuespillere og fagarbeidere), og sist men ikke minst hvilke øvre og nedre budsjettgrenser som gjelder.

Insentivordningene kan grovt deles inn i 3 kategorier: 1) Rabatt uten skatteelement, 2) Investorrettet skattekreditt, og 3) Produsentrettet skattekreditt. 

Rabatt uten skatteelement: Island og Tyskland

Island og Tyskland er eksempler på land der insentivordningene ikke har noe direkte skatteelement. Dette er rene rabattordninger som tilbakebetaler en andel av godkjente produksjonskostnader fra en fastsatt statlig budsjettpost.

tabell01

* Den islandske ordningen markedsføres som en ordning uten øvre tak. Potten på 45 millioner bestemmes utifra (filmkommisjonens) erfaringer til og forventninger om innkommende filmproduksjoner, men den islandske regjeringen (ordningen administreres av nærings- og finansdepartementet) kan øke potten i løpet av budsjettåret ved behov. Dette har den også gjort ved tidligere anledninger.

** 20-25% av filmens totalbudsjett må forbrukes i Tyskland for å kvalifisere for ordningen, men opp mot 35% for å kvalifisere for en tilbakebetaling over kr 33.000.000,-. Pionér-aktuelle George Clooney mottok i 2013 kr 70.000.009,- fra Tyskland for innspilling av The Monuments Men. Filmen mottok også støtte fra de regionale fondene Medienboard Berlin-Brandenburg og Mitteldeutscher Medieförderung.

Også New Zealand (uten tak), Tsjekkia (pott på kr 160.000.000,-), og Nederland (nytt 2014, kr 160.000.000,-) har slike ordninger. New Zealand sin 20%-ordning skiller seg ut ved at filmprosjekter må ha et forbruk på minimum kr 90.000.000,- for å kvalifisere for ordningen, og den retter seg dermed eksklusivt mot større studioproduksjoner. Ulempen med rabattordningene er at midlene først stilles tilgjengelig etter at produksjonskostnadene er påløpt. Produsenten må dermed lånefinansiere rabatten.

Investorrettet skattekreditt: Irland og Belgia

Den irske insentivordningen blir finansiert fra enkeltpersoner som sikrer seg fradrag på egen beskatning. En investorrettet skattekreditt har flere fordeler: De er elastiske og uavhengige av en statlig budsjettpost, de kan styrke relasjoner mellom finans og kulturliv, og kreditten kan stilles tilgjengelig ved produksjonsstart. Til gjengjeld vil en investorrettet kreditt være et noe mer kostbart og upresist politisk virkemiddel enn en rabattordning: Systemet opereres av mellomledd, som kan være mer fordyrende enn lånefinansieringen en rabattordning krever.

I Irland kan enkeltpersoner få fritatt toppskatt (41%) ved å gjøre opp mot kr 420.000,- pr år tilgjengelig for et film- eller dramaprosjekt, en prosess som blir tatt hånd om av meglere. Ved å stille kr 100,- tilgjengelig for et filmprosjekt, vil kr 41,- tilbakebetales fra statskassen, og kr 72,- tilbakebetales fra filmprodusenten ved ferdigstillelse av filmen. Investoren bærer risiko for filmprosjektet, og filmprodusenten sitter igjen med et insentiv på 28% av godkjente produksjonskostnader. Megleren og investoren sitter igjen med minimum 13% (gjennom ulike finansielle produkt kan disse sitte igjen med et større beløp). Analyser gjennomført av nevnte BDO og det irske finansdepartement i 2012 har resultert i at Irland fra og med 2015 vil løfte ordningen fra 28% til 32%.

tabell02

Også Belgia har en investorrettet skattekreditt. Den ble introdusert i 2003, og har vært en ubetinget, men omdiskutert suksess. Antall filminnspillinger i Belgia har blitt mangedoblet, og over 1000 belgiske selskaper gjør nå over 800 millioner kroner tilgjengelig til filmproduksjon årlig. Den belgiske selskapsskatten ligger på 33%, og selskapene som investerer får en skatterabatt på 150% av det investerte beløpet. 40% av investeringen blir gjort i form av lån, og 60% i form av en direkte investering. Selskaper kan investere opp mot 4,2 millioner kroner årlig, og 90% av investeringen må forbrukes i Belgia.

Den belgiske ordningen har de siste årene slitt med fordyrende mellomledd, og med at systemet har blitt brukt til å pakke inn skattekreditten i uoversiktlige finansielle produkt med kompliserte rettighetsforhold. Ordningen vil nå videreutvikles for å sikre en mer effektiv struktur. Etter utrop fra filmskapere som Van Groeningen, Roskam og Dardenne-brødrene, har finansdepartementet etablert en egen kommisjon for å overse at midlene strømmer så effektivt som mulig til filmproduksjon.

Produsentrettet skattekreditt: Frankrike og UK (og Louisiana)

Filmselskap går sjeldent med skattbart overskudd, og internasjonale filmprosjekter blir som hovedregel satt opp som såkalte single-purpose selskap. I tilfeller der skattekreditten overstiger selskapets skatteplikt vil det derfor bli utstedt en refusjon. Disse ordningene går derfor under navnet refundable tax credits. I Louisiana og en rekke stater i USA, kan skattekreditten også bli videresolgt til skattepliktige selskaper og slik bidra til at likviditetsbehovet en filmproduksjon har under innspilling. Disse ordningene blir kalt transferable tax credits

tabell03

* 25% av budsjett opp mot kr 200.000.000,-, og deretter 20%.

** Louisiana tilbyr en ekstra 5% for kostnader knyttet til lokalt registrert stab. Kreditten kan utbetales forskuddsvis ved at staten kjøper tilbake kredittene til 85% av utgangsverdien, eller ved at de videreselges på sekundære markeder til selskaper med skatteplikt i Louisiana. Ordningens verdi for produsenten varierer dermed fra 24% til 35%. Kostnader knyttet til skuespillere og regissør er begrenset til 18.000.000-, eller 12% av budsjettet i Louisiana.

Storbritannia har i 2014 gjort en rekke endringer på insentivordningen. Kulturtesten er forenklet, og muligheten for å kvalifisere for ordningen med etterarbeid er gjort lettere. Minimumsforbruk i landet er senket til 10%, som gjør det enklere for mindre produksjonsselskap å ta del i internasjonale prosjekt. Storbritannia refunderte i 2013 rundt 1,5 milliarder kroner gjennom insentivordningen, og trakk til seg internasjonal produksjon på over 10 milliarder kroner. 

Den franske ordningen ble etablert i 2007 på oppfordring fra det franske finansdepartement. Den bidrar nå til å hente produksjoner på over 6 milliarder kroner til Frankrike hvert år. Den franske ordningen skiller seg ut ved å være spesifikt rettet mot utenlandske produksjoner. Den franske søkeren kan agere som en eksekutiv produsent eller linjeprodusent. 

Forsøksvise konklusjoner

Fra Vestnorsk filmkommisjon vil jeg foreløpig gi følgende råd om kvaliteter en norsk insentivordning bør ha:

Tydelig

En transparent og forutsigbar søknadsprosess, og en ordning som gir produsenten en sikkerhet om størrelsen og tidspunktet for beløpet de vil motta. Spesielt den islandske ordningen er kjent for å være ukomplisert. Her vil det være avgjørende å gjenetablere en uavhengig, nasjonal filmkommisjon, som kan aktivt oppsøke prosjekter og ta i mot henvendelser.

Hurtig

Et system som kan bidra med likviditet og sikkerhet så tidlig som mulig i produksjonsløpet.

Varig

En varig ordning, med lav risiko for at ordningen trekkes, reduseres eller avsluttes.  Det kan tidvis gå lang tid mellom en beslutning om hvor et prosjekt skal lokaliseres til innspilling eller etterarbeid er i gang. En prøveordning med kort tidshorisont kan dermed være en risikabel øvelse.

Fleksibel

En ordning som åpner for både spillefilm, tv-drama, animasjon, vfx og kinodokumentarer, og med en fleksibel kulturtest og et sett av kriterier for godkjente produksjonskostnader som reflekterer en internasjonal bransje. Norge er et høykostland, og har dermed ikke behov for å sette opp høye terskler i kulturtesten. Norge vil i alle tilfeller henvende seg mot prosjekter med spesielle behov for å få filmen gjort i norske landskap eller med norske talenter.

Åpen

Et tak på insentivordningen vil være med på å påvirke hvilke segmenter av markedet man henvender seg til. Norge, som Island, vil med sine unike landskap henvende seg til et stort spekter av filmprosjekter. Å ta modell av Island, med en ordning uten øvre tak, og med et lavt krav til minimumsforbruk, kan derfor se riktig ut.

Uavhengig

En insentivordning må være uavhengig av nasjonal filmstøtte, og organiseres uavhengig av Norsk filminstitutt.

Trinnvis

Både Storbritannia og Tyskland har elementer av en trinnvis insentivordning basert på henholdsvis totalbudsjett og forbruk/kulturtest. I Tyskland vil prosjekter med særskilt økonomisk effekt, eller som scorer spesielt høyt på kulturtesten, kvalifisere for støtte overstigende kr 33.000.000,-. Å la støtteintensiteten variere med norsk kreativ kontroll kan være en spennende tanke, spesielt i en tid der den internasjonale filmbransjens etterspørsel etter norske og nordiske talenter både foran og bak kamera er så stor. Kanskje kan man se for seg et system der insentivordningen løper fra feks 20% – 35%? Dette er en mulighet jeg vet er etterspurt også fra Hollywood-studioene.

Men, slike smarte justeringer kan være best å ta underveis. Som en ny aktør kan det være riktig av Norge å legge seg tett opp til en av de eksisterende insentivordningene. Det vil også sikre at ordningen blir godkjent av EØS sitt kontrollorgan ESA.

La oss komme i gang!

2 kommentarer til Hva slags insentivordning trenger vi?

  1. Veldig bra. Noen hovedkriterier kan være:

    1) Ordningen er næringspolitisk motivert, og må etableres og administreres uavhengig av de kulturelt motiverte støtteordningene til norsk film – fortrinnsvis av en nasjonal filmkommisjon som sorterer under Næringsdepartementet.
    2) Insentivene må også omfatte norske produksjoner. I dag sender vi halvparten av den norske filmstøtten ut av landet.
    3) Insentivene bør fortrinnsvis gis til norsk (co-)produsent for å sikre de nasjonale næringsinteressene.
    4) Insentivene må kunne kombineres med alle NFI’s film-støtteordninger (produksjonsstøtte, samproduksjonsstøtte, etterhåndsstøtte, lanseringsstøtte).

  2. Hei.
    Trenger du personlig eller virksomhet lån uten stress og rask
    godkjenning? I så fall kan du kontakte oss slik vi nå tilbyr lån på
    prime rente. Våre lån er sikret og trygg, for mer
    informasjon og applikasjoner, kan du svare på denne e-posten.
    roberto.finance02@hotmail.com

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hva slags insentivordning trenger vi?

Hva slags insentivordning trenger vi?

En insentivordning må være uavhengig av nasjonal filmstøtte, og organiseres uavhengig av Norsk filminstitutt, mener Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon. Her skisserer han noen av de alternative insentivordningene som regjeringen kan få til vurdering på vårparten.

Kulturdepartementet utlyste 3. januar i år en utredning av insentivordninger. I konkurranse med 10-15 tilbydere har denne uken Oslo Economics fått oppdraget med å kartlegge og vurdere slike ordninger i andre land. Utredningen skal leveres allerede 10. april. Det kan bli et sceneskifte for norsk filmpolitikk. Departementets anbudsmateriale, kulturministerens Tromsø-tale, og Høyres valgprogram peker alle i samme retning: Regjeringen har reelle ambisjoner om å få på plass insentiver. «Vi skal skape politikk og rammevilkår som gjør det naturlig å velge Norge som innspillingssted», understreker Knut Olav Åmås til NRK Dagsnytt. Den innstillingen trengs.

Når prosjekter møter fjellveggen i Norge, søker de seg til andre land. Sist i rekken av prosjekter som har valgt vekk Norge er tv-dramaet Fortitude. Manus var opprinnelig lagt til polar-Norge, men nå er innspillingen i full sving på Island og vil holde islandsk bransje i arbeid helt fram til juni. På Vestlandet har vi det siste året organisert befaring av tre ulike filmprosjekter som har involvert nominerte/vinnere av tilsammen 15 Oscars. Vi lyktes tross alle forutsetninger med å hente Ex Machina (Oscar Isaac, Alicia Vikander) til å gjøre eksteriøre opptak i regionen, men uten involvering av norske filmprodusenter. Hadde Norge hatt et tilsvarende internasjonalt produksjonsnivå som Island, ville vi justert for folketall hatt 3,5 milliarder kroner i innkommende produksjonsbudsjetter. (Tilsvarende sammenlignet med Storbritannia og Frankrike vil tilsi en internasjonal produksjon på mellom 500 og 800 millioner kroner).

Oslo Economics har en spennende oppgave foran seg, men dessverre har Kulturdepartementet lagt ut en snubletråd: Et av spørsmålene i utredningen blir hvorvidt en insentivordning kan finansieres fra samme pott som gjeldende filmstøtte. Blir det et ledende spor rykker vi tilbake til 2007, da kulturkomiteen i behandlingen av Veiviseren låste datidens forslag om insentivordning til rammene av Kulturdepartementet og NFI. Dette skjedde imidlertid ikke uten innvendinger, og nettopp vår nåværende regjeringskoalisjon, Frp, H, Krf, og V, påpekte i 2007 at «midler fra andre departement» må komme i betraktning, ettersom vi snakker om «et klart næringsrettet virkemiddel.» Forhåpentligvis ser regjeringen fortsatt insentivordningen som et næringsrettet virkemiddel. Som vi skal se har europeiske insentivordninger en armlengdes avstand til sine respektive filminstitutt og nasjonale filmfond, og er i all hovedsak lagt til nettopp nærings- og finansdepartement.

Insentivordninger har til felles at de er automatiske støttesystemer med transparente, ikke-subjektive kriterier, de er enkle å administrere, stort sett uten søknadsfrister, og de er ofte skalerbare og kan slik møte svingninger i bransjen. Men, ordningene har svært ulike modi operandi, de kommer i alle mulige fasonger med ulike kvaliteter og målsetninger. «Å sammenligne insentivordninger er mer en kunstform enn en vitenskap», påpekte konsulentbyrået BDO i rapporten de leverte til det irske finansdepartement i 2012. Jeg vil like fullt prøve å tegne opp noen av de alternative insentivordningene som regjeringen kan få til vurdering på vårparten, og skille ut noen av de sentrale variablene som Oslo Economics nå skal se nærmere på.

Insentivordningene i Europa dekker i dag mellom 15% og 32% av godkjente produksjonskostnader, og de fleste ordninger dekker både spillefilm, tv-drama, kinodokumentar, animasjonsfilm og etterarbeid. Men, ordningene skiller seg på en rekke områder: hvilke krav kulturtestene stiller til prosjektene, om midlene blir utbetalt før produksjonsstart eller ved ferdigstillelse, hva som er definert som godkjente produksjonskostnader (som eksempelvis reisekostnader, honorarer til internasjonale skuespillere og fagarbeidere), og sist men ikke minst hvilke øvre og nedre budsjettgrenser som gjelder.

Insentivordningene kan grovt deles inn i 3 kategorier: 1) Rabatt uten skatteelement, 2) Investorrettet skattekreditt, og 3) Produsentrettet skattekreditt. 

Rabatt uten skatteelement: Island og Tyskland

Island og Tyskland er eksempler på land der insentivordningene ikke har noe direkte skatteelement. Dette er rene rabattordninger som tilbakebetaler en andel av godkjente produksjonskostnader fra en fastsatt statlig budsjettpost.

tabell01

* Den islandske ordningen markedsføres som en ordning uten øvre tak. Potten på 45 millioner bestemmes utifra (filmkommisjonens) erfaringer til og forventninger om innkommende filmproduksjoner, men den islandske regjeringen (ordningen administreres av nærings- og finansdepartementet) kan øke potten i løpet av budsjettåret ved behov. Dette har den også gjort ved tidligere anledninger.

** 20-25% av filmens totalbudsjett må forbrukes i Tyskland for å kvalifisere for ordningen, men opp mot 35% for å kvalifisere for en tilbakebetaling over kr 33.000.000,-. Pionér-aktuelle George Clooney mottok i 2013 kr 70.000.009,- fra Tyskland for innspilling av The Monuments Men. Filmen mottok også støtte fra de regionale fondene Medienboard Berlin-Brandenburg og Mitteldeutscher Medieförderung.

Også New Zealand (uten tak), Tsjekkia (pott på kr 160.000.000,-), og Nederland (nytt 2014, kr 160.000.000,-) har slike ordninger. New Zealand sin 20%-ordning skiller seg ut ved at filmprosjekter må ha et forbruk på minimum kr 90.000.000,- for å kvalifisere for ordningen, og den retter seg dermed eksklusivt mot større studioproduksjoner. Ulempen med rabattordningene er at midlene først stilles tilgjengelig etter at produksjonskostnadene er påløpt. Produsenten må dermed lånefinansiere rabatten.

Investorrettet skattekreditt: Irland og Belgia

Den irske insentivordningen blir finansiert fra enkeltpersoner som sikrer seg fradrag på egen beskatning. En investorrettet skattekreditt har flere fordeler: De er elastiske og uavhengige av en statlig budsjettpost, de kan styrke relasjoner mellom finans og kulturliv, og kreditten kan stilles tilgjengelig ved produksjonsstart. Til gjengjeld vil en investorrettet kreditt være et noe mer kostbart og upresist politisk virkemiddel enn en rabattordning: Systemet opereres av mellomledd, som kan være mer fordyrende enn lånefinansieringen en rabattordning krever.

I Irland kan enkeltpersoner få fritatt toppskatt (41%) ved å gjøre opp mot kr 420.000,- pr år tilgjengelig for et film- eller dramaprosjekt, en prosess som blir tatt hånd om av meglere. Ved å stille kr 100,- tilgjengelig for et filmprosjekt, vil kr 41,- tilbakebetales fra statskassen, og kr 72,- tilbakebetales fra filmprodusenten ved ferdigstillelse av filmen. Investoren bærer risiko for filmprosjektet, og filmprodusenten sitter igjen med et insentiv på 28% av godkjente produksjonskostnader. Megleren og investoren sitter igjen med minimum 13% (gjennom ulike finansielle produkt kan disse sitte igjen med et større beløp). Analyser gjennomført av nevnte BDO og det irske finansdepartement i 2012 har resultert i at Irland fra og med 2015 vil løfte ordningen fra 28% til 32%.

tabell02

Også Belgia har en investorrettet skattekreditt. Den ble introdusert i 2003, og har vært en ubetinget, men omdiskutert suksess. Antall filminnspillinger i Belgia har blitt mangedoblet, og over 1000 belgiske selskaper gjør nå over 800 millioner kroner tilgjengelig til filmproduksjon årlig. Den belgiske selskapsskatten ligger på 33%, og selskapene som investerer får en skatterabatt på 150% av det investerte beløpet. 40% av investeringen blir gjort i form av lån, og 60% i form av en direkte investering. Selskaper kan investere opp mot 4,2 millioner kroner årlig, og 90% av investeringen må forbrukes i Belgia.

Den belgiske ordningen har de siste årene slitt med fordyrende mellomledd, og med at systemet har blitt brukt til å pakke inn skattekreditten i uoversiktlige finansielle produkt med kompliserte rettighetsforhold. Ordningen vil nå videreutvikles for å sikre en mer effektiv struktur. Etter utrop fra filmskapere som Van Groeningen, Roskam og Dardenne-brødrene, har finansdepartementet etablert en egen kommisjon for å overse at midlene strømmer så effektivt som mulig til filmproduksjon.

Produsentrettet skattekreditt: Frankrike og UK (og Louisiana)

Filmselskap går sjeldent med skattbart overskudd, og internasjonale filmprosjekter blir som hovedregel satt opp som såkalte single-purpose selskap. I tilfeller der skattekreditten overstiger selskapets skatteplikt vil det derfor bli utstedt en refusjon. Disse ordningene går derfor under navnet refundable tax credits. I Louisiana og en rekke stater i USA, kan skattekreditten også bli videresolgt til skattepliktige selskaper og slik bidra til at likviditetsbehovet en filmproduksjon har under innspilling. Disse ordningene blir kalt transferable tax credits

tabell03

* 25% av budsjett opp mot kr 200.000.000,-, og deretter 20%.

** Louisiana tilbyr en ekstra 5% for kostnader knyttet til lokalt registrert stab. Kreditten kan utbetales forskuddsvis ved at staten kjøper tilbake kredittene til 85% av utgangsverdien, eller ved at de videreselges på sekundære markeder til selskaper med skatteplikt i Louisiana. Ordningens verdi for produsenten varierer dermed fra 24% til 35%. Kostnader knyttet til skuespillere og regissør er begrenset til 18.000.000-, eller 12% av budsjettet i Louisiana.

Storbritannia har i 2014 gjort en rekke endringer på insentivordningen. Kulturtesten er forenklet, og muligheten for å kvalifisere for ordningen med etterarbeid er gjort lettere. Minimumsforbruk i landet er senket til 10%, som gjør det enklere for mindre produksjonsselskap å ta del i internasjonale prosjekt. Storbritannia refunderte i 2013 rundt 1,5 milliarder kroner gjennom insentivordningen, og trakk til seg internasjonal produksjon på over 10 milliarder kroner. 

Den franske ordningen ble etablert i 2007 på oppfordring fra det franske finansdepartement. Den bidrar nå til å hente produksjoner på over 6 milliarder kroner til Frankrike hvert år. Den franske ordningen skiller seg ut ved å være spesifikt rettet mot utenlandske produksjoner. Den franske søkeren kan agere som en eksekutiv produsent eller linjeprodusent. 

Forsøksvise konklusjoner

Fra Vestnorsk filmkommisjon vil jeg foreløpig gi følgende råd om kvaliteter en norsk insentivordning bør ha:

Tydelig

En transparent og forutsigbar søknadsprosess, og en ordning som gir produsenten en sikkerhet om størrelsen og tidspunktet for beløpet de vil motta. Spesielt den islandske ordningen er kjent for å være ukomplisert. Her vil det være avgjørende å gjenetablere en uavhengig, nasjonal filmkommisjon, som kan aktivt oppsøke prosjekter og ta i mot henvendelser.

Hurtig

Et system som kan bidra med likviditet og sikkerhet så tidlig som mulig i produksjonsløpet.

Varig

En varig ordning, med lav risiko for at ordningen trekkes, reduseres eller avsluttes.  Det kan tidvis gå lang tid mellom en beslutning om hvor et prosjekt skal lokaliseres til innspilling eller etterarbeid er i gang. En prøveordning med kort tidshorisont kan dermed være en risikabel øvelse.

Fleksibel

En ordning som åpner for både spillefilm, tv-drama, animasjon, vfx og kinodokumentarer, og med en fleksibel kulturtest og et sett av kriterier for godkjente produksjonskostnader som reflekterer en internasjonal bransje. Norge er et høykostland, og har dermed ikke behov for å sette opp høye terskler i kulturtesten. Norge vil i alle tilfeller henvende seg mot prosjekter med spesielle behov for å få filmen gjort i norske landskap eller med norske talenter.

Åpen

Et tak på insentivordningen vil være med på å påvirke hvilke segmenter av markedet man henvender seg til. Norge, som Island, vil med sine unike landskap henvende seg til et stort spekter av filmprosjekter. Å ta modell av Island, med en ordning uten øvre tak, og med et lavt krav til minimumsforbruk, kan derfor se riktig ut.

Uavhengig

En insentivordning må være uavhengig av nasjonal filmstøtte, og organiseres uavhengig av Norsk filminstitutt.

Trinnvis

Både Storbritannia og Tyskland har elementer av en trinnvis insentivordning basert på henholdsvis totalbudsjett og forbruk/kulturtest. I Tyskland vil prosjekter med særskilt økonomisk effekt, eller som scorer spesielt høyt på kulturtesten, kvalifisere for støtte overstigende kr 33.000.000,-. Å la støtteintensiteten variere med norsk kreativ kontroll kan være en spennende tanke, spesielt i en tid der den internasjonale filmbransjens etterspørsel etter norske og nordiske talenter både foran og bak kamera er så stor. Kanskje kan man se for seg et system der insentivordningen løper fra feks 20% – 35%? Dette er en mulighet jeg vet er etterspurt også fra Hollywood-studioene.

Men, slike smarte justeringer kan være best å ta underveis. Som en ny aktør kan det være riktig av Norge å legge seg tett opp til en av de eksisterende insentivordningene. Det vil også sikre at ordningen blir godkjent av EØS sitt kontrollorgan ESA.

La oss komme i gang!

2 Responses to Hva slags insentivordning trenger vi?

  1. Veldig bra. Noen hovedkriterier kan være:

    1) Ordningen er næringspolitisk motivert, og må etableres og administreres uavhengig av de kulturelt motiverte støtteordningene til norsk film – fortrinnsvis av en nasjonal filmkommisjon som sorterer under Næringsdepartementet.
    2) Insentivene må også omfatte norske produksjoner. I dag sender vi halvparten av den norske filmstøtten ut av landet.
    3) Insentivene bør fortrinnsvis gis til norsk (co-)produsent for å sikre de nasjonale næringsinteressene.
    4) Insentivene må kunne kombineres med alle NFI’s film-støtteordninger (produksjonsstøtte, samproduksjonsstøtte, etterhåndsstøtte, lanseringsstøtte).

  2. Hei.
    Trenger du personlig eller virksomhet lån uten stress og rask
    godkjenning? I så fall kan du kontakte oss slik vi nå tilbyr lån på
    prime rente. Våre lån er sikret og trygg, for mer
    informasjon og applikasjoner, kan du svare på denne e-posten.
    roberto.finance02@hotmail.com

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY