Med den store interessen for 2. verdenskrig i Norge skulle du kanskje tro at hver stein var snudd i jakta på gode historier. Slik er det ikke, om vi skal dømme etter tre ferske norske dokumentarer som nylig ble vist under Eurodok-festivalen i Oslo. Eller er det fortellermetodene som gir følelsen av noe nytt?

Stian Troviks Mysteriet Holst er en kriminalhistorie fortalt med virkemidler fra film noir. Elsa Kvammes Trikken til Auschwitz kombinerer en sterk vitneskildring med spenningsskapende bruk av arkivmateriale. Yvonne Thomassens Familiebildet går tett på vanlige mennesker og snubler over en helt annen historie. Hver på sin måte prøver de tre filmskaperne å trekke fram nye perspektiver, dels ved å grave i arkiver, dels ved å lytte til tidsvitner, dels ved å sette sin egen familie under lupen.

Motstandshelt i vanry

Mysteriet Holst er regissert av Stian Trovik og har allerede fått førstesideoppslag. Den bidrar da også med nye opplysninger i en tidligere høyprofilert sak, i tillegg til å benytte det kjente virkemidlet med kjendis i birolle. Det som nøstes opp er noe som har blitt behandlet som en avsluttet sak, men som kanskje er et kriminalmysterium fra fredens aller første dager. Omtrent en måned etter frigjøringen reiste den norske motstandsmannen Kai Holst til Stockholm i et mystisk ærend. Morgenen etter ble han funnet død med ei kule i hodet.

Holst hadde vært en sentral person i Milorg, måtte flykte fra Norge i 1943 og jobbet siden for organisasjonen i Stockholm. Nå som krigen var slutt, hva skulle han tilbake i Stockholm? På forhånd hadde han sagt til en venn at han måtte ordne opp i noe, et eller annet som kom til å gjøre noen «bleke».

Da Holst ble funnet skutt lå han på gulvet i en trappeoppgang med pistolen i hånda. En bekjent av ham bodde i blokka, men hadde ikke sett ham denne gangen. Det hele fikk oppmerksomhet i pressen og ble behandlet som en kriminalsak, før politiet overraskende hurtig snudde og konkluderte med selvmord. Forklaringen skulle være at Holst var «utslitt» etter fem års motstandskamp og havnet i et mentalt tomrom da krigen tok slutt. Først idag kan konklusjonen etterprøves, når filmskaperne får tilgang til svenske arkiver som nylig er åpnet for offentligheten.

Uten å røpe for mye kan jeg hinte om falske underskrifter, løgnaktige vitner og en berømt slektning som vil bringe helten ut av vanry. Kai Holst var onkelen til musiker Ole Paus, som påpeker en slutningsfeil så klassisk at en spillefilmkonsulent antakelig ville ha luket ut babyen i første manusrunde: Den keivhendt selvmorderen skal ha skutt seg med høyre hånd.

Dokumentar noir

Etter denne avsløringen vil nok mesteparten av publikum gå med på premisset om at Mysteriet Holst handler om et mord. Ikke engang Gunnar «Kjakan» Sønsteby greier å overbevise oss om det motsatte, når han overraskende holder fast ved selvmords­teorien. Under ligger den pirrende muligheten for et storpolitisk spill. La noen lokk på saken? Hvem opererte i skyggene. Hvorfor er den norske saksmappa forsvunnet? Og hvem var den mystiske mannen på perrongen?

Mysteriet Holst er blitt kalt en «dokumentar noir», og er da også iscenesatt med lekre svart/hvitt-sekvenser av menn i dress og hatter, strykende forbi med halve ansiktet skjult under bremmen og effektfullt kontrastert mot innfargede felter i Sin City-stil: Troløs kvinne i rød kjole, offeret liggende i forvridd stilling med hodet i en dam av rødt blod. Erik Hivju leser en voiceover som nesten Don LaFontaine verdig (mannen med den mørke stemmen og de fem tusen filmtrailerne). Innimellom fôres vi med troverdighetsstøtte i form av mer tradisjonelt dokumentariske intervjuer, med familien til Holst, med historikere og forfattere, og med ulike tidsvitner.

Slektningene har aldri har trodd på den offisielle versjonen og satte i gang sin egen undersøkelse allerede rett etter dødsfallet. Faren til Ole Paus skal imidlertid ha blitt stoppet av trusler – eller var det frykten for trusler? Den nøyaktige sammenhengen må publikum vurdere. For å si det med Kjakan Sønsteby:

– Det er uklart hva som skjedde… eller er det det?

Trikken til Auschwitz

Nærmere en tradisjonell minnedokumentar ligger Trikken til Auschwitz, en ny film fra erfarne Elsa Kvamme. Hun har tidligere lagd flere dokumentarer om 2. verdenskrig, blant annet Legenes krig fra 2011 om medisinsk etikk og praksis under naziregimet, basert på opplevelsene til faren Elling Kvamme. I Trikken til Auschwitz blir vi kjent med Samuel Steinmann, 89-åringen som idag er den eneste gjenlevende av de norske jødene som ble deportert til Auschwitz.

Sammy, som han kaller seg, var én av de 532 norske jødene som 26. november 1942 ble sendt til Tyskland med fangeskipet Donau, en aksjon vi idag vet at kom istand på de norske nazistenes initiativ. På Eichmann-administrasjonen i Berlin skal den ha kommet overraskende. Av disse 532 overlevde bare 8 krigen. Sammy ble arrestert som 19 år gammel gymnasiast, og noen av filmens mest rørende sekvenser handler om møtene med tidligere skolekamerater og andre nordmenn i krigens siste fase, da det kunne ligge livsnødvendig hjelp i en brødskalk smuglet over gjerdet, eller en skulder å gråte på ved hjemkomsten til Norge.

Hvordan dramatisere arkiver?

Ifølge regissør Elsa Kvamme var Sammy i utgangspunktet ikke særlig interessert i å være med i filmen. Som svar på den første forespørselen hennes sendte han et par gamle filmer, og foreslo at hun bare kunne klippe sammen noe utfra det. Kvamme mente derimot at vi alltid må lete etter nye måter å fortelle gamle historier på, i det minste om historiene er viktige. Og denne filmen føles langtfra gammel.

Trikken til Auschwitz har sin styrke i nærheten til hovedpersonen, som vi følger på en reise tilbake til leirene og minnene i Tyskland. Men filmskaperne har også tatt mål av seg til å nøste opp større historiske linjer, for å gi oss et omfelt rundt den individuelle skjebnen. Hva gjorde tragedien mulig? Hvordan kunne dette skje i et land som vårt? Sekvensene med Sammy er rørende og sterke, og rammes fint inn av arkivklipp som bidrar til å dramatisere og gjøre de store linjene spennende.

Med på laget har Elsa Kvamme hatt nestoren Nils Petter Lohterington på foto, mens den yngre klipperen Steinar Stalsberg har bidratt med animasjoner og effekter. Selv falmede fotografier, gulnede dokumenter og tikkende teleksmeldinger blir en visuell opplevelse i hendene på Stalsberg, som bør få sin del av æren for at filmspråket Trikken til Auschwitz virker så friskt og oppdatert.

Familiebildet

Familiebildet (2013) av Yvonne Thomassen er en interessant blanding av familie­mysterium og identitetsdrama. Historien begynner som en utforskning av familiens minner om andre verdenskrig, men endrer seg radikalt omtrent midtveis i filmen når nye opplysninger dukker opp og endrer alt.

Thomassens hensikt med filmen var å finne ut hvorfor deler av familien hennes ikke lenger snakker sammen. Hun tar utgangspunkt i et familiebilde på veggen til den over 90 år gamle bestemoren sin, hvor bestemoren og den nå avdøde bestefaren står omringet av fem voksne døtre og én sønn, som altså er moren, onkelen og de fire tantene til Yvonne Thomassen selv. Regissørens prosjekt blir nå å få samlet de gjenlevende søsknene til et nytt familiebilde før bestemoren dør. Dette viser seg å være lettere sagt enn gjort, og hovedgrunnen er ikke at de bor spredt utover landet. Thomassen bestemmer seg for å grave i den enkeltes motiver.

Den første teorien hun forfølger er at det handler om traumer fra krigens dager, som hun har hørt historier om så lenge hun har levt. Da tyskerne brente Finnmark rømte besteforeldrene i en liten sjark med de tre av barna som var født på den tida. Denne evakueringen var naturligvis skremmende, spesielt for små barn, og det viser seg ganske riktig at tantene bærer nag til moren sin for noe knyttet til disse minnene. Det handler imidlertid mindre om selve evakueringen enn det som skjedde etterpå. Eller rettere sagt: Det som ikke skjedde.

Hemmeligheter og løgner

Bestemorens døtre forteller at de aldri senere fikk lov til å snakke sammen om evakueringen og det som skjedde under krigen. Slikt gjorde man ikke, det skulle ikke tenkes mer på. En tante forteller med tårer i øynene at hun mener denne tausheten ødela familien, ikke minst samholdet søsknene imellom.

– Når du aldri får snakke med søsknene dine om det som er viktig, blir du heller ikke kjent med dem som personer.

De nye opplysningene som endrer retning på filmen kommer fram ganske tilfeldig, når filmskaperen blar i gamle fotoalbum. Hun oppdager et bilde av bestefaren i en båt hvor folkene er iferd med å håndtere en rein. Hun stusser, og skjønner ikke helt hvordan det henger sammen. Drev morfaren med reindrift? Hun spør moren, som forteller at han også kunne samisk, og ei tante som forteller at også mormoren har sjøsamiske aner. Hvorfor måtte Yvonne bli tredve år før hun fikk vite om familiens samiske blod? Og våger hun å konfrontere bestemoren?

Personlig, privat og kollektivt

Både Mysteriet Holst og Trikken til Auschwitz lener seg tungt på arkivmateriale, men den ene nærmer seg sjangerfilm, mens den andre velger det psykologiske portrettet som form. Familiebildet benytter derimot personlige, nærmest private anekdoter til å si noe om samfunnsforhold og tabuer i en hel landsdel. Det er også spennende å for første gang ser krigens historie fortalt utelukkende gjennom kvinner, attpåtil fra flere generasjoner og i samme familie.

Felles for de tre filmene er at regissøren tar etterforskerens rolle, med avsløringer som legges gradvis fra og pusles sammen til et større, delvis essayistisk bilde. Det er en elegant måte å vise fram og skape virkelighet på, som i dette tilfellet virker både publikumsvennlig og seriøs.

Mysteriet Holst skal vises på NRK1 andre påskedag kl 20.45. Trikken til Auschwitz blir muligens satt opp på kino etter påske, og skal senere vises på NRK, antakelig i løpet av våren. Om Familiebildet dukker opp på tv er ennå ikke klart, men sannsynlighetesn har nok økt betraktelig etter at den vant publikumsprisen under Eurodok.

Les også Gunnar Iversens artikkel «Krigen fortsetter i norsk film»