I dokumentarfilmen «Det siste vitnet», som du kan se på NRK1 førstkommende søndag, møter vi motstandsmenn som har blitt fortrengt fra norske historiebøker – og filmer. Regissør Øystein Rakkenes forteller om dokumentaristens rolle som historieskriver.
Øystein Rakkenes har bakgrunn som journalist, forfatter og filmskaper, og vant i 2010 Amanda for dokumentarfilmen Brødre i krig. Nå er han og Morten Conradi aktuell med Det siste vitnet, som ble vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad (og vises på NRK1 søndag 13/10, samt VoD fra november). Filmen handler om motstandsmennene i Pellegruppa, som ble fullstendig oversett da norsk krigshistorie skulle skrives.
– Det var min gode kollega og medregissør Morten Conradi som kom over dette stoffet da han arbeidet med filmen Sabotører i mørke (2010). Da han presenterte ideen for meg i 2010, kunne jeg ikke annet enn å si ja. Jeg hadde akkurat gjort ferdig Brødre i krig, som først og fremst var en personlig, nær fortelling om to brødres skjebne under krigen, og følgene av dramatiske valg. Det siste vitnet har selvsagt også krigen som bakteppe, men i denne filmen er det norsk etterkrigshistorie som blir hentet fram. Vi går inn i den versjonen folk flest har blitt kjent med gjennom skolebøker, historiske verker, og gjennom aviser, tv og film: Den fortellingen som utpeker noen ytterst få, tilsynelatende rakryggede helter som vant andre verdenskrig for Norge.
I 2010 ble det vurdert å sette opp en statue av Max Manus på Aker Brygge. Det var først da at spørsmålene rundt Pellegruppas rolle i motstandsarbeidet for alvor ble tatt opp.
– Da våknet Sverre Kokkin, vårt siste vitne, og slo i bordet. Det at Pellegruppa hadde blitt forbigått og forsøkt usynliggjort i nesten 70 år hadde han lært seg å leve med. Men at man nå åpent ville gjøre noe han anså som ren historieforfalskning, ved å plassere Max Manus på paradeplass ved Aker Brygge, ble for mye. Men her skal Oslo bystyre ha honnør. De handlet raskt da de forstod at de var i ferd med å begå den feilen som både presse, historikere og politikere har gjort i framstillingen av den store skipssabotasjeaksjonen på Oslo havn. Her vil jeg ikke si mer…den som ser filmen vil forstå.
– Gjennom en to dagers høring inviterte vi inn eldre politikere, historikere og noen forsvarsfolk – slik at de kunne komme for å forklare, eller forsvare, hvorfor de var med på å gjøre norsk etterkrigshistorie slik vi kjenner den. Og hvorfor sentrale deler av norsk motstandsarbeid ble borte. Det er alltid en utfordring å lage dokumentarer om ting som ligger i fortiden: Hvordan får man ting til å leve? Hvordan gjøre det forgagne til ferskvare? Jeg liker høringen som form. Den spiller en viktig rolle i denne filmen. Den kan ligne på en rettssak, men den er uten dom. Konklusjonen er det opp til den som ser filmen å fatte.
Å lage film om de som ble ignorert av historiebøkene, er selvsagt utfordrende.
– Researcharbeidet har vært langt og svært tidkrevende. Her må jeg igjen få framheve min kollega Morten Conradi, som har en egen nese for bortgjemt arkivstoff. Husk at når det gjelder utvalgte personer fra krigen, si Max Manus eller Gunnar Sønsteby, finnes det hyllemeter med materiale. De er portrettert, omtalt og bejublet. Når det gjelder våre karer, så er den lille omtalen de har fått i svært generelle ordelag. I flere tiår etter krigen var deres dramatiske motstandsarbeid så og si helt radert vekk. Pellegruppa mistet 14 av sine medlemmer mot slutten av krigen. Flere ble henrettet av nazistene og senket på dypt vann utenfor Nesoddlandet. Hvem vet dette? Hvor er minneplatene og statuene over disse karene? Ingensteds! Dette er fullstendig neglisjert.
I 2011 skrev Gunnar Iversen i Rushprint om andre verdenskrigs kontinuerlige tilstedeværelse i samfunnet, som referanse og som kilde til stoff for bøker og film. «Alle store nasjonale hendelser, som okkupasjonen og andre verdenskrig i Norge, brukes av ulike fortolkere, historikere, propagandister eller historiefortellere. Store hendelser som markerer et skille i et lands historie vil påvirke forståelsen av verdier og prege folkets identitet i lang tid,» skrev han. Men ikke alle er like begeistret for at andre verdenskrig til stadighet gir stoff til dokumentar- og fiksjonsfilm, forteller Rakkenes:
– På et produsentseminar for seks år tilbake, husker jeg at en av tv-folkene som var til stede forkynte at «Andre verdenskrig er vi ferdig med – jeg råder ikke noen til å komme med filmforslag om krigen.» Likevel gikk det ett år eller deromkring, og så ble det rene bølgen innenfor dokumentarverdenen. Det er nok mange årsaker til det. Flere av dem som har forvaltet Den Offisielle Etterkrigshistorien er ikke lenger aktive, eller døde. Vi har fått en ny generasjon historikere og mediefolk som møter fortiden med et åpnere blikk. I tillegg er det nå siste runde for tidsvitnene. Det er nå eller aldri å få denne dokumentasjonen direkte fra alle dem som stod i striden. Om kort tid er alt bare fortid.
– Norsk etterkrigshistorie har sine portvoktere. Dette er og har vært mektige kvinner og menn i norsk offentlighet. Vi liker å tenke på Norge som et lite, åpent samfunn, der det er kort vei til makta. Og ja, det er fint. Samtidig er det av og til ubehagelig kort mellom dem som bestemmer i politikk, akademia, i fagbevegelsen og inn til overvåkningspolitiet. Det kan fort bli en liten klikk der «alle kjenner alle» – der man fort kan bli litt for enige om virkelighetsoppfatningen. Den som ser filmen vil få klare eksempler på det vi må kalle historieforfalskning.
– Så kan man spørre seg om dette var med vilje, eller om det var i vanvare. Enhver tidsepoke har noen sterke personligheter. Noen av dem er flinke til å ta arenaen og fortrenge andre. Som gammel journalist vet jeg hvor enkelt det er å gripe fatt i de karismatiske, klarttalende personene. De som leverer varene. Men det er ikke sikkert at det er nettopp disse samme karismatikerne som forteller sannheten. I tillegg er vi vel også alle til enhver tid påvirket av det den italienske filmskaperen Bernardo Bertolucci kaller tidens forvirring. Der vi blir så opptatt av trender, strømninger og tendenser i tiden, at vi bare sluker agnet rått og tenker: Ja, sånn er det. Men jeg vil si at historikerne har et særskilt ansvar. Tar historikerne på seg maktas briller, da er vi ute og kjører.
Da er det godt vi har dokumentarfilmskaperne.
– Dokumentaristen har det store privilegiet å gå rett inn i historien. Finne de levende menneskene. Gi dem plass og rom til å fortelle om sine liv direkte. Dokumentaristen er også så heldig at hun eller han ikke trenger å stå fast i en akademisk tvangstrøye, eller må «please» en eller annen institusjon – ideelt sett. Og, når finansene er på plass, bruke den tiden et sånt prosjekt krever. Tillit og tid er nøkkelelementer i dokumentarsjangeren. Igjen tilbake til Norge som et lite land; her har vi en stor fordel. For om vi nå har fått løftet fram historien om Pellegruppa på en god måte, så bør det få konsekvenser for deres ettermæle.
I dokumentarfilmen «Det siste vitnet», som du kan se på NRK1 førstkommende søndag, møter vi motstandsmenn som har blitt fortrengt fra norske historiebøker – og filmer. Regissør Øystein Rakkenes forteller om dokumentaristens rolle som historieskriver.
Øystein Rakkenes har bakgrunn som journalist, forfatter og filmskaper, og vant i 2010 Amanda for dokumentarfilmen Brødre i krig. Nå er han og Morten Conradi aktuell med Det siste vitnet, som ble vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad (og vises på NRK1 søndag 13/10, samt VoD fra november). Filmen handler om motstandsmennene i Pellegruppa, som ble fullstendig oversett da norsk krigshistorie skulle skrives.
– Det var min gode kollega og medregissør Morten Conradi som kom over dette stoffet da han arbeidet med filmen Sabotører i mørke (2010). Da han presenterte ideen for meg i 2010, kunne jeg ikke annet enn å si ja. Jeg hadde akkurat gjort ferdig Brødre i krig, som først og fremst var en personlig, nær fortelling om to brødres skjebne under krigen, og følgene av dramatiske valg. Det siste vitnet har selvsagt også krigen som bakteppe, men i denne filmen er det norsk etterkrigshistorie som blir hentet fram. Vi går inn i den versjonen folk flest har blitt kjent med gjennom skolebøker, historiske verker, og gjennom aviser, tv og film: Den fortellingen som utpeker noen ytterst få, tilsynelatende rakryggede helter som vant andre verdenskrig for Norge.
I 2010 ble det vurdert å sette opp en statue av Max Manus på Aker Brygge. Det var først da at spørsmålene rundt Pellegruppas rolle i motstandsarbeidet for alvor ble tatt opp.
– Da våknet Sverre Kokkin, vårt siste vitne, og slo i bordet. Det at Pellegruppa hadde blitt forbigått og forsøkt usynliggjort i nesten 70 år hadde han lært seg å leve med. Men at man nå åpent ville gjøre noe han anså som ren historieforfalskning, ved å plassere Max Manus på paradeplass ved Aker Brygge, ble for mye. Men her skal Oslo bystyre ha honnør. De handlet raskt da de forstod at de var i ferd med å begå den feilen som både presse, historikere og politikere har gjort i framstillingen av den store skipssabotasjeaksjonen på Oslo havn. Her vil jeg ikke si mer…den som ser filmen vil forstå.
– Gjennom en to dagers høring inviterte vi inn eldre politikere, historikere og noen forsvarsfolk – slik at de kunne komme for å forklare, eller forsvare, hvorfor de var med på å gjøre norsk etterkrigshistorie slik vi kjenner den. Og hvorfor sentrale deler av norsk motstandsarbeid ble borte. Det er alltid en utfordring å lage dokumentarer om ting som ligger i fortiden: Hvordan får man ting til å leve? Hvordan gjøre det forgagne til ferskvare? Jeg liker høringen som form. Den spiller en viktig rolle i denne filmen. Den kan ligne på en rettssak, men den er uten dom. Konklusjonen er det opp til den som ser filmen å fatte.
Å lage film om de som ble ignorert av historiebøkene, er selvsagt utfordrende.
– Researcharbeidet har vært langt og svært tidkrevende. Her må jeg igjen få framheve min kollega Morten Conradi, som har en egen nese for bortgjemt arkivstoff. Husk at når det gjelder utvalgte personer fra krigen, si Max Manus eller Gunnar Sønsteby, finnes det hyllemeter med materiale. De er portrettert, omtalt og bejublet. Når det gjelder våre karer, så er den lille omtalen de har fått i svært generelle ordelag. I flere tiår etter krigen var deres dramatiske motstandsarbeid så og si helt radert vekk. Pellegruppa mistet 14 av sine medlemmer mot slutten av krigen. Flere ble henrettet av nazistene og senket på dypt vann utenfor Nesoddlandet. Hvem vet dette? Hvor er minneplatene og statuene over disse karene? Ingensteds! Dette er fullstendig neglisjert.
I 2011 skrev Gunnar Iversen i Rushprint om andre verdenskrigs kontinuerlige tilstedeværelse i samfunnet, som referanse og som kilde til stoff for bøker og film. «Alle store nasjonale hendelser, som okkupasjonen og andre verdenskrig i Norge, brukes av ulike fortolkere, historikere, propagandister eller historiefortellere. Store hendelser som markerer et skille i et lands historie vil påvirke forståelsen av verdier og prege folkets identitet i lang tid,» skrev han. Men ikke alle er like begeistret for at andre verdenskrig til stadighet gir stoff til dokumentar- og fiksjonsfilm, forteller Rakkenes:
– På et produsentseminar for seks år tilbake, husker jeg at en av tv-folkene som var til stede forkynte at «Andre verdenskrig er vi ferdig med – jeg råder ikke noen til å komme med filmforslag om krigen.» Likevel gikk det ett år eller deromkring, og så ble det rene bølgen innenfor dokumentarverdenen. Det er nok mange årsaker til det. Flere av dem som har forvaltet Den Offisielle Etterkrigshistorien er ikke lenger aktive, eller døde. Vi har fått en ny generasjon historikere og mediefolk som møter fortiden med et åpnere blikk. I tillegg er det nå siste runde for tidsvitnene. Det er nå eller aldri å få denne dokumentasjonen direkte fra alle dem som stod i striden. Om kort tid er alt bare fortid.
– Norsk etterkrigshistorie har sine portvoktere. Dette er og har vært mektige kvinner og menn i norsk offentlighet. Vi liker å tenke på Norge som et lite, åpent samfunn, der det er kort vei til makta. Og ja, det er fint. Samtidig er det av og til ubehagelig kort mellom dem som bestemmer i politikk, akademia, i fagbevegelsen og inn til overvåkningspolitiet. Det kan fort bli en liten klikk der «alle kjenner alle» – der man fort kan bli litt for enige om virkelighetsoppfatningen. Den som ser filmen vil få klare eksempler på det vi må kalle historieforfalskning.
– Så kan man spørre seg om dette var med vilje, eller om det var i vanvare. Enhver tidsepoke har noen sterke personligheter. Noen av dem er flinke til å ta arenaen og fortrenge andre. Som gammel journalist vet jeg hvor enkelt det er å gripe fatt i de karismatiske, klarttalende personene. De som leverer varene. Men det er ikke sikkert at det er nettopp disse samme karismatikerne som forteller sannheten. I tillegg er vi vel også alle til enhver tid påvirket av det den italienske filmskaperen Bernardo Bertolucci kaller tidens forvirring. Der vi blir så opptatt av trender, strømninger og tendenser i tiden, at vi bare sluker agnet rått og tenker: Ja, sånn er det. Men jeg vil si at historikerne har et særskilt ansvar. Tar historikerne på seg maktas briller, da er vi ute og kjører.
Da er det godt vi har dokumentarfilmskaperne.
– Dokumentaristen har det store privilegiet å gå rett inn i historien. Finne de levende menneskene. Gi dem plass og rom til å fortelle om sine liv direkte. Dokumentaristen er også så heldig at hun eller han ikke trenger å stå fast i en akademisk tvangstrøye, eller må «please» en eller annen institusjon – ideelt sett. Og, når finansene er på plass, bruke den tiden et sånt prosjekt krever. Tillit og tid er nøkkelelementer i dokumentarsjangeren. Igjen tilbake til Norge som et lite land; her har vi en stor fordel. For om vi nå har fått løftet fram historien om Pellegruppa på en god måte, så bør det få konsekvenser for deres ettermæle.
Hei. I tv-programmet vist på Nrk 1 131013, ble det vist til et brev fra de som utredet en eventuell heder til deltakere i Pelle-gruppa. Og det ble vist til at deres sabotasjer på tyske skip på Oslo havn var «amatørmessig utført». Oppfattet jeg det riktig? Er det ikke resultatet av sabotasjen som teller? Mvh Kåre Sætherbø
Her har nok saksbehandler i departementet støttet seg på den gamle historiefortellingen. Aksjonen var svært profesjonelt planlagt og gjennomført. Og husk: I flere tiår har Max Manus fått æren. Og så lenge hans navn var forbundet med samme aksjon var den storveis. Når Pellegruppas karer ble knyttet til den samme hendelsen var den plutselig blitt amatørmessig. Forsvarsdepartementet har i ettertid gått tilbake på denne uttalelsen.
NB! bildeteksten her er feil. Reidar Formo lever.
Hei. I tv-programmet vist på Nrk 1 131013, ble det vist til et brev fra de som utredet en eventuell heder til deltakere i Pelle-gruppa. Og det ble vist til at deres sabotasjer på tyske skip på Oslo havn var «amatørmessig utført». Oppfattet jeg det riktig? Er det ikke resultatet av sabotasjen som teller? Mvh Kåre Sætherbø
Her har nok saksbehandler i departementet støttet seg på den gamle historiefortellingen. Aksjonen var svært profesjonelt planlagt og gjennomført. Og husk: I flere tiår har Max Manus fått æren. Og så lenge hans navn var forbundet med samme aksjon var den storveis. Når Pellegruppas karer ble knyttet til den samme hendelsen var den plutselig blitt amatørmessig. Forsvarsdepartementet har i ettertid gått tilbake på denne uttalelsen.
NB! bildeteksten her er feil. Reidar Formo lever.