Dette er en praktisk orientert tekst i tre deler. Temaene retter seg mot deg som ønsker å utøve filmregi og andre som er interessert i de virkemidlene som gjør et filmverk til det det er. Men den handler også om det å være kunstner i et samfunn kontrollert av ”de gode”, derfor må leseren tilgi meg åpenbare politiske og småfilosofiske glipp.

Ideen til essayet fikk jeg da jeg var engasjert som sensor for filmlinja på Westerdals i Oslo. Som ung filmskaper kan det være nyttig å ha et lite skriv som minner deg om det basale i faget – men også om hva det er som gjør film til kunst.  Og hva det er som gjør deg til en filmkunstner –eller ikke. Og hva det er å være regissør i Norge i dag.

Filmregi er uten tvil det mest krevende og utmattende faget innen medieområdet; mest fordi du må håndtere så mange profesjoner. Å tilegne seg disse fagområdene –dramaturgi, manus, foto, personinstruksjon, scenografi, logistikk osv. – og samtidig skape seg sin egen fortellerstemme, er en stor og aldri avsluttet jobb. I essayet vil jeg derfor bevege meg innen noen av disse temaene selv om de egentlig ”går utover” selve regijobben.

Hva er så regi? Regi er å foreta valg. Derfor er det så utfordrende. Men ”Også dverger startet i det små”, for å sitere Werner Herzogs vidunderlige filmtittel.

I denne første del av essayet skriver jeg om hva jeg mener film egentlig er –så om forskjeller mellom plot- og karakterdrevet film, samt de muligheter og begrensninger som ligger innen de mer eksperimentelle uttrykkene.

Men hva er film?

Film er følelse, verken mer eller mindre. Regissørens oppgave er å skape den følelsen som han eller hun ønsker å få fram i filmen. Dette kan være glede og latter, spenning, angst, undring og medfølelse. En film som lykkes, er derfor en film som følelsesmessig er på plass. Likevel er det vanskeligere enn det høres ut som. Til og med de fremste regissørene i verden lykkes ikke alltid med å komme fram til den følelsen de opprinnelig ønsket å formidle Dette kan ha tusen årsaker; fra uforløst manus til feil casting, lyd- og musikkbruk. Og ikke minst at de ikke har vært tro mot sitt eget prosjekt. Ofte er problemet at de har gitt for mye etter for andres krav.

Mitt råd er å tenke nøye gjennom hva slags følelse du vil formidle i din film. Prøv så å være tro mot den. Husk at filmen har en hovedstemning som igjen bygges rundt ett tema/en konflikt.

Manus/det klassiske dramaet

Fortellingens oppgave er først å fremst å lære oss noe nytt om oss selv og verden rundt. Eventyret koder barn med hva som er godt og vondt, hva de skal oppsøke og hvem de skal unngå. Filmfortellingen har samme rolle, også for voksne mennesker. Film er nesten alltid en ”kulturell advarsel”; Ikke gjør som ham eller henne, for da går det deg dårlig. Og vice versa.

En filmregissør bør kjenne sine verktøy, i alle fall de enkleste. I Norge er det en tradisjon for at regissører skriver egne manus eller selv deltar tett i skriveprosessen. Jeg vil derfor gå gjennom det basale ved manusskriving, samt si noe om de viktigste genretypene. Fordi god film ser så enkel ut, lar mange seg lure. Men manusskriving er et komplisert håndverk.

Jeg tror de fleste jobber for lenge med manus og ideutvikling, og er enig med Michelangelo Antonioni når han sier at den første ideen som oftest er den mest gangbare. For meg er alltid første og tredje manusutkast best -og da tenker jeg ikke på de mange mellomversjonene med små rettelser. Første utkast har en friskhet over seg og bør filmes om det fungerer. Andre utgave blir en døll hybrid av originalen og andres meninger. Tredje utgave tar med seg det førstes friskhet og det beste av andres og egnes nye ideer.

Mange regissører sliter med et manus som ikke har en tydelig hovedperson, eller at vedkommende er for passiv. Han eller hun er bare et viljesløst offer for sine fæle omgivelser. Syd Fields, filmmanusforfatternes gud, skriver endel om dette, og mener passiviteten er en typisk nybegynnerfeil.

Et annet problem, er at hovedkarakteren ikke har et klart problem. Det klassiske dramaet følger alltid denne skissen:

En karakter har et problem. Dette må løses. Hvordan vedkommende løser problemet, er det historien handler om. Hovedpersonen og vedkommendes verden etableres først, så dukker problemet opp, som igjen får en løsning, god eller tragisk: Etablerings-, konflikt- og løsningsaktene. Som leseren ser, ligger det i ovenstående at hovedkarakteren må gjøre noe, være aktiv. Så har også ordet drama sin opprinnelse i det greske ordet for handling/handlende mennesker. (Et herlig trash-eksempel –som nå ligger gratis på You Tube- er «Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa», hvor den tapre hovedkarakteren kjemper en hard kamp for å få reddet sin homofile frisørsønn fra den fæle heksa i skogen. For meg er dette Tommy Wirkolas store mesterverk).

En film kan selvfølgelig ha flere hovedpersoner og flere temaer, som i James Camerons ”Titanic”, hvor båten og dens endelikt, og det forelskede paret og deres endelikt, er to parallelle hovedkarakterer og tematikker. Men dess enklere, dess bedre. Grunnregelen er: Har ikke en karakter et problem, er det ikke noe å lage film om. Alle gode filmer, også de vanskeligst tilgjengelige, har ett kjerneproblem som skal løses. Alain Resnais ”I fjor i Marienbad” er tross sin tunge symbolisme en film om et kjærlighetsforhold mellom en mann og en kvinne, men sistnevnte er allerede gift. Vi er altså inne i et pikant borgerlig trekantdrama.

Et annet eksempel er David Lynchs ”Inland Empire”, åpenbart inspirert av Peter Watkins praktfulle Munch-film (tatt opp i Oslo og delvis med samme norske fotograf). ”Inland Empire” oppleves av mange som totalt uforståelig, men handler enkelt nok om en kvinne som går gjennom en dyp personlig krise. Når hun kommer helbredet ut av det hele, danser hun til og med med sine egne ”djevler”. En typisk terapeutisk reise i det underbevisste.

Karakterdrevne filmer

Som et alternativ til plotdrevne snakkes det ofte om karakterdrevne filmer. Det tok meg lang tid å forstå hva begrepet egentlig betyr. Problemet er at de i sin oppbygning ligner de på plotdrevne historiene og dermed lett kan forveksles med dem, men noe er forskjellig. De karakterdrevne filmene har som oftest en hovedkarakter og ett kjerneproblem som skal løses. Likevel er hovedpersonens følelser og tanker, i det hele tatt skildringen av vedkommendes psyke, viktigere i disse filmene enn løsningen av selve plotet. I den karakterdrevne filmen følges hovedkarakterens tilstand. Du studerer ”karakteren”, med andre ord ”personligheten”. Tar vedkommende opp kampen eller ikke?  Hvordan møter han/hun verdens utfordringer?

Regissører har en forkjærlighet for denne type film – og enda mer manusforfattere. Vi dras intuitivt til den fordi den karakterdrevne filmen skildrer tilstander vi kan kjenne oss igjen i; oppgitthet, passivitet, opprørskhet, å bare være til stede i verden. Derfor lages det mest karakterdrevne historier, både spillefilm, kort-og novellefilmer. For meg er de fremste og tydeligste eksponentene for filmtypen i Norge Wam og Vennerød.

I ”Lasse og Geir” (1975) er hovedpersonene i et aktivt opprør mot verden; de er sinte og frustrerte på foreldre og autoriteter i sin alminnelighet. De to har likevel ikke noe tydelig problem. Ingen har vært onde mot dem eller forgrepet seg; ingen incestiøse grisemenn som mofler her og skaper ofre en masse. Det er deres frustrasjon over livsvilkårene, over det å ville noe annet enn ”gamlingene”, som setter i gang den vidunderlige scenen i bussen hvor de tilpasningsinnstilte medpassasjerene får gjennomgå.

I ”Adjø Solidaritet” (1985), åpenbart Wam og Vennerøds hovedverk, er de to høyst depraverte hovedkarakterene illusjonsløse menn som har tilpasset seg den borgerlige konformiteten; den ene teaterinstruktør, den andre psykiater. Filmen er en studie i åndelig forfall, og viser to herrer, i motsetning til Lasse og Geir, som åpenbart har gitt opp. ”Adjø Solidaritet” åpner med at de to blir konfrontert med nynazister, men ingen av dem evner å gjøre noe med den slags folk og ”tidsånden”.

Et annet eksempel på karakterdrevet film av aller beste sort, er Frank Roddams ”Quadrophenia”; en film om mods-generasjonen i England på begynnelsen av 1960-tallet. Phil Daniels, som spiller hovedrollen, er eksepsjonelt god. Han lar oss følge en oppspilt og glad ung mann -og det hele uten et tydelig plot. Det eneste målet for den urolige guttungen og kameratene -foruten å kjøre moped, dope seg, danse og knulle- er å dra til Bristol for å lage bråk og moro der. Vel, hovedpersonen har ett tydelig mål; å få hun ham er forelsket i, men jeg vil hevde at det ikke er plotdrivende. Karakterenes indre spenning mellom det å være seg selv fullt ut og tilpasse seg –han kjenner ikke seg selv ennå- er det som driver denne filmen.

Som ung og pretensiøs regissør er den karakterdrevne filmen svært tiltalende og lett å hoppe på fordi den ikke krever et tydelig og godt plot som de klassiske genrefilmene (horror, krim, komedie osv.) fordrer. Du går inn i hovedkarakterens liv – og vil utforske det. Men det er også grunnen til at mange lett går seg vill her –de klarer ikke å finne den hårfine balansen mellom plot og stemning. Til og med de store sliter med det, og noen ganger er både Godard og Antonioni som å ”se på gress som gror”.

Unge regissører bør i større grad jobbe med genrefilm først,  i alle fall som studenter, for så å få den nødvendige plotkunnskapen inn. Norge trenger flere gode komedier. Og ikke bare det, det er den karakterdrevne filmen som opplever den største krisen på kinoene nå. Folk ser den heller på TV som seriedrama der.

Stemning i film

All film er en balanse mellom drama og poesi. Dess mer du som regissør går mot poesien, dess mer vil øyeblikket som en autonom opplevelse renskåret fra handlingen være viktig. Poetiske filmer går fra øyeblikk til øyeblikk uten – som i dramafilm -å fortelle noe nødvendig som følge av et tydelig set-up og plot. Rene stemningsfilmer hører mest kortfilmen til, men det finnes også spillefilmer hvor følelsen her og nå er viktigst.  Her vil plot og handling, hovedperson og identifikasjon være underordnet. Disse filmene er mer som en reise i et ubevisst emosjonelt ladet landskap, de er som dikt og ligner eksperimentfilmen uten å være det fordi de likevel har en lesbar dramaturgisk struktur. Antonionis ”Zabriskie Point” er for meg en slik film, tross sitt tydelige set-up.

Etter å ha gjensett mange av hans produksjoner -og da spesielt ”La Notte, ”L’eclisse” og ”L’avventura” – har følgende slått meg: Dess mer plotdrevet en film er, dess mer må situasjonene og bildene i filmen være knyttet til det aktuelle plotet. Av dette kommer da følgende: Dess mindre plotdrevet en film er, der mer kan situasjonene og bildene frigjøres og bli selvstendige historiefortellere.

Eksperimentfilmer – inkludert musikkvideoer

De fleste regissører som i dag lager eksperimentfilmer er ikke klar over det fordi de ”bare” gjør musikkvideoer. Fordi sistnevnte har et tydelig popkulturelt utgangspunkt vil også folk som tradisjonelt ikke assosierer seg til alternativ filmskaping, et domene for kulturmiddelklassen, gå nye visuelle veier uten å være det seg bevisst. Dermed har musikkvideoene demokratisert filmuttrykket.

Syd Field skriver at ovennevnte ”I fjor i Marienbad”, en film som mange opplever som vanskelig tilgjengelig, også er bygget opp på en treaktsmåte (etablering- konflikt- og løsningsakt). Men der hvor det klassiske dramaet er opptatt av handlende karakterer og konflikter, vil eksperimentfilmen heller lage en udefinerbar ”følelse” eller ”stemning” som går bak all fornuft. Den snakker direkte til følelsene våre og det ubevisste i oss. Og det morsomme er, eksperimentfilm kan alle gjøre på en enkel måte: Klipp sammen tilfeldige filmklipp uten mål og mening. Legg så på hva som helst av musikk eller kontentum; du vil nesten alltid få en følelse av ”noe annet” som ”du ikke kan gripe”.

Det er lett å jukse med denne type film, paradoksalt nok dens ”uforståelighet” og ”dyphet”. Jeg er av den oppfatning at følgende må være gitt for all seriøs film innen denne genren: Det må være en følelse av helhet i eksperimentfilmen. Selv om universet er utydelig og mangfoldig, og ofte uforståelig og symbolsk, må det likevel oppleves som om alt henger sammen. Dette oppnås vet at du velger at visse uttrykk (bilder, klipp, handlinger, form, musikk, lyd) som er gjennomgående og gjerne repeterende.

Dette ser du i de beste musikkvideoene –og er også noe som kjennetegner all god musikk. Du har tatt valg –og dermed utført regifaget!

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er regissør. Hans nyeste film, De umoralske, ble nylig tatt ut til Toronto Internasjonale filmfestival. Du kan lese hans reisebrev fra Toronto her:  Dag 1, Dag 2 & 3, Dag 4, Dag 5 Dag 6 og 7