Kampen om oppmerksomheten kan aldri gi virkelig tilfredsstillelse. Men moro har det vært her på verdens største filmfestival, skriver Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i sitt siste reisebrev fra Toronto.
Jeg går gjennom skyskraperjungelen. Selv om klokka er elleve på kvelden, er det 27 grader her – vi var visstnok opp i hele 36 pluss midt på dagen. Nord-Amerika har lengre somre enn oss, men kaldere vintre. De sier at Toronto forsvinner vinterstid, folk går i hi.
Ikke rart Hollywood legger mange av sine innspillinger til denne strandbyen, det er billigere, dessuten ser down town ut som Manhatten. Livsbejaende å gå mellom de mektige lysslottene – lille du er midt i det store livet. Og det sier alt om vårt regulerte liv når de største av dem tilhører revisorselskaper som KPMG.
Jeg har akkurat snakket med Emil L. Mohr – NTB’s utsendte reporter – om kjærlighetens vilkår i verden. Vi er begge enige om at det ikke er lett å være menneske, og at lykke er noe du har som en indre kvalitet, suksess eller ikke. Et forslitt, men alltid like aktuelt tema mellom munnhellene på South by Southwests-festivalens mottakelse på hektiske King Street med sine mange biler og stilige trikker. Emil fortalte meg at partyet hos texanerne tok av skikkelig i fjor, og håpet nå på reprise.
Mottakelsen ble holdt på et av etablissementene på Restaurant Row, et gammelt kvartal fylt av trivelige skjenkesteder. På tross av at byens befolkning elsker de små husene, skal herligheten muliges ekspederes ut av tiden fordi noen vil bygge en leilighetsskyskraper der. Måtte den drømmen gå til helvete!
På den andre siden av gata ligger Torontofestivalens egen skyskraper og vitner om hva filmen betyr for byen.
Tilfeldigvis – på Scotiabank, et digert festfyrverkeri av en kino – traff jeg på en av byens egne entusiaster, en kvinne i midten av førtiårene. Hun hadde bestemt seg for å se tjue av et utvalg på tre hundre filmer – og moro nok var min egen en av dem. Hun elsket film – men gikk bare på dagvisningene da hun ikke orket down towns hektiske og pengeslukende uteliv. Og hun var her for å se på alle typer genre, og ikke som mange andre byboere glane på oppmerksomhetssugne hollywoodstjerner.
Tirsdag fikk jeg endelig roen på meg til å se film – og havnet tilfeldigvis på en polsk produksjon om en kommende nonne som sammen med sin tante leter etter sine jødiske foreldre som ble drept under krigen.
En tvers igjennom sober film innenfor østeuropeisk tristesseestetikk, men uten å bli traurig av den grunn. Ida var bare vakker, og det er det. Da jeg uttrykte det til et kvinnfolk på vei ut av salen, sa hun seg enig, ikke minst siden hun fortalte meg at hun var filmens produsent.
Etter å ha trålet katalogen for å finne neste første film, havnet jeg på Bad Hair; et søtt hverdagsportrett fra Caracas, tror jeg, Venezuelas hovedstad. En gutt liker ikke krøllene sine og vil ha dem slettet ut. Og så liker han ikke klassiske gutteting, med det resultat at den slitne og småaggressive moren tror han er ”gay”. Bestemoren vil gjøre han til ei jente; gutten slites mellom de to sterke kvinneskikkelsene.
Det hele ender med at stakkaren må barbere bort det han har av hår – men noe med slutten forteller at morens forsøk på å gjøre ham til et mannfolk umulig kan lykkes. Og det til tross for at moren knuller med en mann rett foran ansiktet hans.
Her på hotellet tilbyr Sheraton voksenfilmer på Tv’en. Har verken råd eller lyst til å se, men synes det er interessant å føle på hvordan vi er kodet hierarkisk til å se ned på folk som jobber med porno, ikke minst skuespillerne. Og så er de bare mennesker som oss. Og stjernene der oppe i mørket gir faen i om vi jobber med eksistensialistisk film eller knulleriets gleder.
Sola fjerner tåken nå på morgenkvisten onsdag 11.september. De fleste fra Geitestranda, en god venn av meg pleier å kalle Oslo for nettopp det, har dratt hjem til norsk filmhverdag.
Vi får bare håpe at de borgerliges seier ikke parkerer enda flere på NAV.
Toronto fortalte meg at det er en stor verden der ute, men at ens eget liv leves i egen bikube, stor eller liten. Kampen om oppmerksomheten er et sisyfosarbeid som aldri kan gi virkelig tilfredsstillelse; nok blir likevel aldri nok. Men moro har det vært her på verdens største filmfestival, et forfengelighetens fyrverkeri som hyller menneskets skjørhet.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er regissør. Hans nyeste film, De umoralske, er tatt ut til Toronto Internasjonale filmfestival. Den deltar i Contemporary World Cinema-seksjonen for filmer «med sterke historier og globale perspektiver». Les mer om uttaket.
Jeg går gjennom skyskraperjungelen. Selv om klokka er elleve på kvelden, er det 27 grader her – vi var visstnok opp i hele 36 pluss midt på dagen. Nord-Amerika har lengre somre enn oss, men kaldere vintre. De sier at Toronto forsvinner vinterstid, folk går i hi.
Ikke rart Hollywood legger mange av sine innspillinger til denne strandbyen, det er billigere, dessuten ser down town ut som Manhatten. Livsbejaende å gå mellom de mektige lysslottene – lille du er midt i det store livet. Og det sier alt om vårt regulerte liv når de største av dem tilhører revisorselskaper som KPMG.
Jeg har akkurat snakket med Emil L. Mohr – NTB’s utsendte reporter – om kjærlighetens vilkår i verden. Vi er begge enige om at det ikke er lett å være menneske, og at lykke er noe du har som en indre kvalitet, suksess eller ikke. Et forslitt, men alltid like aktuelt tema mellom munnhellene på South by Southwests-festivalens mottakelse på hektiske King Street med sine mange biler og stilige trikker. Emil fortalte meg at partyet hos texanerne tok av skikkelig i fjor, og håpet nå på reprise.
Mottakelsen ble holdt på et av etablissementene på Restaurant Row, et gammelt kvartal fylt av trivelige skjenkesteder. På tross av at byens befolkning elsker de små husene, skal herligheten muliges ekspederes ut av tiden fordi noen vil bygge en leilighetsskyskraper der. Måtte den drømmen gå til helvete!
På den andre siden av gata ligger Torontofestivalens egen skyskraper og vitner om hva filmen betyr for byen.
Tilfeldigvis – på Scotiabank, et digert festfyrverkeri av en kino – traff jeg på en av byens egne entusiaster, en kvinne i midten av førtiårene. Hun hadde bestemt seg for å se tjue av et utvalg på tre hundre filmer – og moro nok var min egen en av dem. Hun elsket film – men gikk bare på dagvisningene da hun ikke orket down towns hektiske og pengeslukende uteliv. Og hun var her for å se på alle typer genre, og ikke som mange andre byboere glane på oppmerksomhetssugne hollywoodstjerner.
Tirsdag fikk jeg endelig roen på meg til å se film – og havnet tilfeldigvis på en polsk produksjon om en kommende nonne som sammen med sin tante leter etter sine jødiske foreldre som ble drept under krigen.
En tvers igjennom sober film innenfor østeuropeisk tristesseestetikk, men uten å bli traurig av den grunn. Ida var bare vakker, og det er det. Da jeg uttrykte det til et kvinnfolk på vei ut av salen, sa hun seg enig, ikke minst siden hun fortalte meg at hun var filmens produsent.
Etter å ha trålet katalogen for å finne neste første film, havnet jeg på Bad Hair; et søtt hverdagsportrett fra Caracas, tror jeg, Venezuelas hovedstad. En gutt liker ikke krøllene sine og vil ha dem slettet ut. Og så liker han ikke klassiske gutteting, med det resultat at den slitne og småaggressive moren tror han er ”gay”. Bestemoren vil gjøre han til ei jente; gutten slites mellom de to sterke kvinneskikkelsene.
Det hele ender med at stakkaren må barbere bort det han har av hår – men noe med slutten forteller at morens forsøk på å gjøre ham til et mannfolk umulig kan lykkes. Og det til tross for at moren knuller med en mann rett foran ansiktet hans.
Her på hotellet tilbyr Sheraton voksenfilmer på Tv’en. Har verken råd eller lyst til å se, men synes det er interessant å føle på hvordan vi er kodet hierarkisk til å se ned på folk som jobber med porno, ikke minst skuespillerne. Og så er de bare mennesker som oss. Og stjernene der oppe i mørket gir faen i om vi jobber med eksistensialistisk film eller knulleriets gleder.
Sola fjerner tåken nå på morgenkvisten onsdag 11.september. De fleste fra Geitestranda, en god venn av meg pleier å kalle Oslo for nettopp det, har dratt hjem til norsk filmhverdag.
Vi får bare håpe at de borgerliges seier ikke parkerer enda flere på NAV.
Toronto fortalte meg at det er en stor verden der ute, men at ens eget liv leves i egen bikube, stor eller liten. Kampen om oppmerksomheten er et sisyfosarbeid som aldri kan gi virkelig tilfredsstillelse; nok blir likevel aldri nok. Men moro har det vært her på verdens største filmfestival, et forfengelighetens fyrverkeri som hyller menneskets skjørhet.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er regissør. Hans nyeste film, De umoralske, er tatt ut til Toronto Internasjonale filmfestival. Den deltar i Contemporary World Cinema-seksjonen for filmer «med sterke historier og globale perspektiver». Les mer om uttaket.
Legg igjen en kommentar