Air Canadas Airbus farer over Atlanterhavet til Toronto, en by jeg ikke vet noe om. Jeg har likevel reist med Google Earth gjennom enkelte gater – og inntrykket er ”naturlig eleganse”; klassisk europeisk arkitektur blandet med skyskrapere og en følelse av Ville Vesten. De store steppene og de store sjøene er der i det jeg ser, mytene er der. Jeg gleder meg.

Jeg er sliten – orker nesten ikke å være hyggelig mot min produsent og Filminstituttets sjarmerende representanter, som også reiser over dammen. Vi fikk sent vite at ”De umoralske” kom med i Toronto, med det glade resultat at jeg de siste ukene både har jobbet med ettarbeid på førstnevnte film samt spilt inn komedien ”Sommeren jeg var snill”.

Men slik er verden; enten å sitte halvdøsende på skrivestua på Litteraturhuset sammen med andre håpefulle sjeler, blant annet Iram Haq, eller full rulle. Sistnevnte har med seg ”Jeg er din” i bagasjen.

Stress kan åpenbart være sunt, ikke minst for norske spillefilmregissører som gjennomsnittlig gjør en film hvert femte år. Alt for langt mellom hver gang til å bli virkelige gode. Og det er ikke jeg som sier det, men Lars von Triers produsent, den alltid så frekke Peter Aalbæk Jensen.

Lenge siden jeg har vært på en stor festival. Gleder meg som en andunge (blir jeg noen ganger den vakre svanen?) til å delta på en av verdens viktigste og største filmevenementer. Av over femti vurderte nordiske spillefilmer ble elleve tatt ut, deriblant tre norske.  Fra norsk hold er det ekstra morsomt at disse filmene åpenbart er himmelvidt forskjellige:

Den ene en fullrigget film, til titalls millioner kroner, så et klassisk ”kjerring og mann”-drama, for så å ende opp med en lavbudsjettproduksjon på primus- og teltnivå.

Jeg får meg en god latter når jeg titter på Air Canadas filmprogram. Under kapittelet Avant Garde dukker den minst avantgardistiske filmen jeg kan tenke meg opp. Og det attpåtil som første alternativ: ”Kon Tiki”. Jeg hadde forventet meg noe sånt på sidene til et teit amerikansk flyselskap; der i landet er jo alle som ikke snakker engelsk avantgardister. Men her – i ”Filmfestival 2013” – som flyselskapet kaller tilbudet, hos selskapet til den nasjonen i verden som ved siden av Frankrike tar mest vare på den rare filmen; absurd!

Jeg liker Kon Tiki-filmen, men regissørene er de minst avantgarde herrer jeg kan tenke meg.

Ankomsten til Toronto er en salig blanding av organisert kaos og amerikansk fart. Alt skjer og skjer ikke på en og samme gang: Limousinen som kommer og ikke kommer, presseintervju bokstavelig talt i full fart, en middagsinvitasjon jeg må rekke, bilder som skal tas til NTB , timen som går for å sjekke inn på Sheraton fordi de ikke finner navnet mitt, forsøk på å finne festivalkontoret, jeg går i feil heis, ingen muligheter til å få pakket ut, kortet på rommet virker ikke osv osv.

Toronto er som Majorstua ganger ti kombinert med Down Town San Fransisco; vakre og velkledde unge mennesker fyller gatene. Og på middagen treffer jeg på skjønne Iram Haq, som det tok meg så mange år å kjenne igjen privat fordi hun i sine mange kortfilmer har tatt ut ”trollet i seg selv”.

Welcome to America!

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er regissør. Hans nyeste film, De umoralske, er tatt ut til Toronto Internasjonale filmfestival. Den skal delta i Contemporary World Cinema-seksjonen for filmer «med sterke historier og globale perspektiver». Les mer om uttaket.