I don’t act, I react skal James Stewart ha svart da han en gang ble spurt ut om sine hemmelige skuespillertriks. Kanskje nettopp derfor passet han så godt sammen med Hitchcock – som stresset sine skuespillere i hele tiden å agere reaksjoner. Faktum er uansett at Stewart i mange av filmer er den samme. Han var Stewart enten rollenavnet var Biegler, Scottie Ferguson, Jefferson Smith eller George Bailey. Stewart var selve personifiseringen av den idealistiske og samtidig litt naive men dog tvers gjennom ærlige gjennomsnitts amerikaneren – en langbent, mager og litt hengslete kar med et tillitvekkende oppsyn – foruten en stemme i et toneleie som har gjort ham enestående og kjennbar i filmhistorien. De gangene han spilte Westerns var han fortsatt Stewart, men nå en Stewart med cowboyhatt og revolverbelte. Det er magien med film og store skuespillere. Det er like mye Stewart som den helt unike rollekarakteren som snakker og reagerer og smyger seg inn i publikumshjertet.

Denne gang er han Paul Biegler, en gjennomført rettskaffen og jovial advokat som prøver å leve av egen praksis etter å ha sluttet som anklager ved statsdadvokatens kontor. Åpningen fylles for øvrig at et ganske heftig jazz-score. Musikken er ved selveste Duke ellingston, som selv har en birolle som pianisten og orkesterlederen Pie Eye (– og når Biegler sitter inn på firehendig piano er det visstnok Stewart selv som spiller sammen med Duke) 

Biegler blir kontaktet av Laura Manion (Lee Remick). Hennes ektemann er siktet for drap på mannen som voldtok henne. Ektemannen spilles av en ung Ben Gazzara, som med sitt følsomme ansikt blir perfekt cast til en sjalu ektemann som har blacklout fra drapsøyeblikket. 

Noe av det som gjør denne filmen så sterk er den tidløse tematikken. Hva slags klær hadde Laura på seg da hun var i baren, var de litt for utfordrende? Hvordan oppførte hun seg? Bød hun seg fram? Hvorfor ble hun egentlig med mannen i bilen? Forsto hun ikke at hun sendte signaler? Og sa hun virkelig nei da det fatale skjedde? Fenomenet voldtekt og rettsapparatets holdninger har endret seg lite på de femti årene som er gått.

Noe av styrken ved fortellingens struktur er todelingen mellom Bieglers etterforskning av omstednighetene og oppgjøret i rettssalen. Slike rettsalsdrama er nærmest blitt en egen sjanger, så dominant i TV at så å si enhver nordmann kjenner begrepet «objection!» enten han snakker engelsk eller ikke. 

Vel, de fleste vil fryde seg over disse aktene. Ikke så mye fordi det er en kamp som bølger fram og tilbake, mer fordi vi kan følge Bieglers usedvanlige slu strategi for å vinne hvert eneste slag om juryens gunst. Her møter vi dessuten en ung men strålende George C Scott, som briljerer som slesk bisitter til aktoratet. Sjekk selv:

Det er talløse kriminalmysterier i bøker og film som forløses i rettssaler. Det som gjør brorparten av dem svake, er at intrigen ikke alltid holder mål. Vel. Det er det siste momentet jeg vil trekke fram som denne filmens styrke. En studie i mord har til og med en overraskende, men logisk vri mot slutten. Dermed blir rettssaken det den var ment å være en scene hvor sannheten legges på bordet.

Trailer:

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

• Svarte kanoner: «True Romance»
• En klassiker som innhenter oss
• Talking to me?
• En enestående klisjé
• To tilnærminger til Ripley
• Mildred Pierce – en stilful klassiker
• Under huden på en fetisjist
• En mytisk dragning mot død
• “You’re next!”
• Hva er det vi ser, egentlig?
• Orson Welles sitt knuste speil
• B-film med klassikerstatus
• Leones grand finale
• Fadermordet som manndomsprøve
• Mer enn bare Hollywood-hyllest
• Hevnfilmens appell
• En estetisk gangster-opplevelse
• Alle gangsterfilmers Gudfar
• Samme historie for to forskjellige tider
• Vår suverene film noir-diva