Terroristen Anders B. Breivik er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre verdier og våre forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet, skriver Eirik Ildahl.
Den mørke ridderen
Ulykkelig er det landet som trenger helter.
Berthold Brecht
Mens hele nasjonen er i sjokk etter å ha blitt rammet av en attentatmann drevet av voldsromantiske tempelridderfantasier, annonserer en annen ridder sin ankomst på lerretet. "If you make yourself more than just a man," hvisker traileren, "if you devote yourself to an ideal, then you become something else entirely. A legend." Og vi kommer til å fryde oss i kinomørket når han svinger seg mellom skyskraperne i den flagrende, flikete kappen for å ta loven i egne hender.
Den campy tv-versjonen fra 60-tallet, da Batman het Lynvingen, var tongue-in-cheek og drev gjøn med de puerile dagdrømmene helten sprang ut av. Nå er det blodig alvor, godt inspirert av Frank Millers dystre tegneserieversjon fra 1986, The Dark Knight. Barndommens seriehelt har blitt en alvorstung vigilant med psykopatiske trekk, en selvbestaltet lovens vokter. En anklager, dommer og bøddel i én og samme person, som – lik 22. juli-morderen Anders Behring Breivik – aksepterer at prisen han betaler for å utøve sin variant av rettferdigheten, er å bli stemplet som samfunnsfiende nummer én.
Og så sitter vi der, beskyttet av kinomørket, og støtter helhjertet heltens prosjekt. Og vi skjenker det ikke en tanke at vi nettopp befant oss på den andre siden av geværløpet, da en ekte vigilant satte seg til doms over vårt eget samfunn.
Mange frykter at Anders Behring Breivik skal bruke en norsk rett som talerstol for sine forrykte ideer. Men hvor forrykt er han egentlig? Har han ikke bare tatt den vestlige kulturens helter på alvor? Har han ikke bare levd ut sin private fortolkning av vårt felles ideal?
Attentatmannen har tilsynelatende et selvbilde som sammenfaller sterkt med drømmefabrikkens helter. De er alle overmennesker som står over loven og som i den gode saks tjeneste kan unnskyldes for å ta lett på offentlige forordninger. Dette er et felles fascistoid arvegods som ikke kan gjemmes bort bak lukkede dører eller fortrenges med avskyresolusjoner.
Det er på høy tid å prøve å forstå hvorfor dette helteidealet appellerer til så mange. Er vi en kultur av misforståtte, selvrettferdige og bitre dagdrømmere? Vi snakker tross alt om en av vår kulturs grunnleggende heroiske arketyper.
Opprinnelsen til dyrkelsen av overmennesket behøver vi ikke lete lenge etter. Gilgamesj-eposet, menneskehetens tidligste bevarte diktverk, handler om en halvgud som til og med vil overskride dødens grenser. Gjennom tre tusen år fulgte så den ene helten mer ufølsom for alminnelig skikk og bruk enn den andre, enten de var slåsskjemper som Herakles eller gentlemansforbrytere som Helgenen.
For Den Mørke Ridderen er alltid Helgenen i sitt eget univers. Alias Simon Templar, oppkalt etter The Knights Templar, tempelriddernes orden – som også Anders Behring Breivik later til å identifisere seg sterkt med.
La oss se nærmere på hva som karakteriserer denne maskuline arketypen – helten som setter seg selv over det sivile samfunn. (Det er alltid en mann. Hvis det er en kvinne som opponerer, er hun heks, hore eller fantekjerring. Med unntak for Modesty Blaise, som mange mener bare er en mannssjåvinistisk fantasi.)
For det første: Den rettferdige saken. Batman mener han bekjemper kriminalitet og korrupsjon. Det er hans store sak. Anders Behring Breivik mener at han kjemper for å bevare den europeiske sivilisasjonen. Hva enn Den Rettferdige Saken handler om, så legitimeres den gjennom å representere historiske tradisjoner. Der Batman vil forsvare det sivile amerikanske samfunn, vil Breivik fortsette korstogsriddernes tradisjon for å forsvare europeisk kultur.
For det andre: Verdens dumskap. Offentlige myndigheter i Gotham presenteres som korrupte, kjøpt og betalt av de kriminelle. Norske myndigheter presenteres som forrædere, kulturmarxister i ledetog med den islamske invasjonen. Motstanderne er så nedrige at det rettferdiggjør selv de mest drastiske, voldelige mottiltak. Jo viktigere saken er og jo mindre forståelse den møter, dess viktigere er det at helten tar affære med alle midler. Og man lager jo ikke omelett uten å knuse egg.
For det tredje: Den ensomme martyren. Helten ofrer alt for fellesskapet. Privatliv, nytelser, ære eller fremtid er likegyldig i forhold til oppdraget om å tukte verdens ondskap. Det er tempelriddernes kyske krigerideal: Alt for saken! Død, fengsel eller fornedrelse er likegyldig. Breivik er overbevist om at om noen generasjoner vil alle skjønne at han var en helt.
Den største av alle helter i vår kultur, Jesus, trosset jo selv det romerske imperiets etablerte lov og orden og ofret seg selv for at hele verden skulle bli frelst. Alle de andre heltene våre er trygt plassert i samme matrise, fra Olav den Hellige til Luke Skywalker og Frodo. Dette idealet er altfor dypt forankret i vår egen historie og kultur til at vi bare kan skylde på kommersiell popkultur eller ekstrem amerikansk individualisme.
Breivik kommer fra et sted. Han er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre egne verdier og våre egne forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet. Som Shabana Rehman skriver i en kommentar: ”Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet.” Hvis vi ignorerer og fortier ham, blir han bare en mytisk skikkelse med større sprengkraft. En Voldemort, ”han hvis navn ikke nevnes”.
Faktum er jo at vi dyrker lovovertredere over hele feltet, fra dårlige nordmenn som tyven Gjest Baardsen til gode nordmenn som sabotøren Max Manus. Fra litterært sett lødige skikkelser som Johan Borgens Lillelord, til mindre lødige skikkelser som Louis Mastersons Morgan Kane.
Hensynsløse, ensomme menn som overskrider de etablerte normene har alltid vært heltene våre. Helt til altså én dukker opp i virkeligheten og vi med katastrofale konsekvenser får ham servert pladask midt i trynet.
Breivik identifiserer seg selv som en av vår kulturs store helter. Det er denne uhyrlige barnemorderen rimeligvis nokså alene om. Men valgte Breivik bare feil sak å kjempe for, eller er den monomane, selvutslettende tempelridderen som konsept moden for dynga? Hvilket mannsideal kan i så fall det nye årtusenet erstatte ham med?
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
– La meg få oppleve underteksten
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
10 kommentarer til Den mørke ridderen
Legg igjen en kommentar
Den mørke ridderen
Terroristen Anders B. Breivik er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre verdier og våre forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet, skriver Eirik Ildahl.
Ulykkelig er det landet som trenger helter.
Berthold Brecht
Mens hele nasjonen er i sjokk etter å ha blitt rammet av en attentatmann drevet av voldsromantiske tempelridderfantasier, annonserer en annen ridder sin ankomst på lerretet. "If you make yourself more than just a man," hvisker traileren, "if you devote yourself to an ideal, then you become something else entirely. A legend." Og vi kommer til å fryde oss i kinomørket når han svinger seg mellom skyskraperne i den flagrende, flikete kappen for å ta loven i egne hender.
Den campy tv-versjonen fra 60-tallet, da Batman het Lynvingen, var tongue-in-cheek og drev gjøn med de puerile dagdrømmene helten sprang ut av. Nå er det blodig alvor, godt inspirert av Frank Millers dystre tegneserieversjon fra 1986, The Dark Knight. Barndommens seriehelt har blitt en alvorstung vigilant med psykopatiske trekk, en selvbestaltet lovens vokter. En anklager, dommer og bøddel i én og samme person, som – lik 22. juli-morderen Anders Behring Breivik – aksepterer at prisen han betaler for å utøve sin variant av rettferdigheten, er å bli stemplet som samfunnsfiende nummer én.
Og så sitter vi der, beskyttet av kinomørket, og støtter helhjertet heltens prosjekt. Og vi skjenker det ikke en tanke at vi nettopp befant oss på den andre siden av geværløpet, da en ekte vigilant satte seg til doms over vårt eget samfunn.
Mange frykter at Anders Behring Breivik skal bruke en norsk rett som talerstol for sine forrykte ideer. Men hvor forrykt er han egentlig? Har han ikke bare tatt den vestlige kulturens helter på alvor? Har han ikke bare levd ut sin private fortolkning av vårt felles ideal?
Attentatmannen har tilsynelatende et selvbilde som sammenfaller sterkt med drømmefabrikkens helter. De er alle overmennesker som står over loven og som i den gode saks tjeneste kan unnskyldes for å ta lett på offentlige forordninger. Dette er et felles fascistoid arvegods som ikke kan gjemmes bort bak lukkede dører eller fortrenges med avskyresolusjoner.
Det er på høy tid å prøve å forstå hvorfor dette helteidealet appellerer til så mange. Er vi en kultur av misforståtte, selvrettferdige og bitre dagdrømmere? Vi snakker tross alt om en av vår kulturs grunnleggende heroiske arketyper.
Opprinnelsen til dyrkelsen av overmennesket behøver vi ikke lete lenge etter. Gilgamesj-eposet, menneskehetens tidligste bevarte diktverk, handler om en halvgud som til og med vil overskride dødens grenser. Gjennom tre tusen år fulgte så den ene helten mer ufølsom for alminnelig skikk og bruk enn den andre, enten de var slåsskjemper som Herakles eller gentlemansforbrytere som Helgenen.
For Den Mørke Ridderen er alltid Helgenen i sitt eget univers. Alias Simon Templar, oppkalt etter The Knights Templar, tempelriddernes orden – som også Anders Behring Breivik later til å identifisere seg sterkt med.
La oss se nærmere på hva som karakteriserer denne maskuline arketypen – helten som setter seg selv over det sivile samfunn. (Det er alltid en mann. Hvis det er en kvinne som opponerer, er hun heks, hore eller fantekjerring. Med unntak for Modesty Blaise, som mange mener bare er en mannssjåvinistisk fantasi.)
For det første: Den rettferdige saken. Batman mener han bekjemper kriminalitet og korrupsjon. Det er hans store sak. Anders Behring Breivik mener at han kjemper for å bevare den europeiske sivilisasjonen. Hva enn Den Rettferdige Saken handler om, så legitimeres den gjennom å representere historiske tradisjoner. Der Batman vil forsvare det sivile amerikanske samfunn, vil Breivik fortsette korstogsriddernes tradisjon for å forsvare europeisk kultur.
For det andre: Verdens dumskap. Offentlige myndigheter i Gotham presenteres som korrupte, kjøpt og betalt av de kriminelle. Norske myndigheter presenteres som forrædere, kulturmarxister i ledetog med den islamske invasjonen. Motstanderne er så nedrige at det rettferdiggjør selv de mest drastiske, voldelige mottiltak. Jo viktigere saken er og jo mindre forståelse den møter, dess viktigere er det at helten tar affære med alle midler. Og man lager jo ikke omelett uten å knuse egg.
For det tredje: Den ensomme martyren. Helten ofrer alt for fellesskapet. Privatliv, nytelser, ære eller fremtid er likegyldig i forhold til oppdraget om å tukte verdens ondskap. Det er tempelriddernes kyske krigerideal: Alt for saken! Død, fengsel eller fornedrelse er likegyldig. Breivik er overbevist om at om noen generasjoner vil alle skjønne at han var en helt.
Den største av alle helter i vår kultur, Jesus, trosset jo selv det romerske imperiets etablerte lov og orden og ofret seg selv for at hele verden skulle bli frelst. Alle de andre heltene våre er trygt plassert i samme matrise, fra Olav den Hellige til Luke Skywalker og Frodo. Dette idealet er altfor dypt forankret i vår egen historie og kultur til at vi bare kan skylde på kommersiell popkultur eller ekstrem amerikansk individualisme.
Breivik kommer fra et sted. Han er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre egne verdier og våre egne forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet. Som Shabana Rehman skriver i en kommentar: ”Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet.” Hvis vi ignorerer og fortier ham, blir han bare en mytisk skikkelse med større sprengkraft. En Voldemort, ”han hvis navn ikke nevnes”.
Faktum er jo at vi dyrker lovovertredere over hele feltet, fra dårlige nordmenn som tyven Gjest Baardsen til gode nordmenn som sabotøren Max Manus. Fra litterært sett lødige skikkelser som Johan Borgens Lillelord, til mindre lødige skikkelser som Louis Mastersons Morgan Kane.
Hensynsløse, ensomme menn som overskrider de etablerte normene har alltid vært heltene våre. Helt til altså én dukker opp i virkeligheten og vi med katastrofale konsekvenser får ham servert pladask midt i trynet.
Breivik identifiserer seg selv som en av vår kulturs store helter. Det er denne uhyrlige barnemorderen rimeligvis nokså alene om. Men valgte Breivik bare feil sak å kjempe for, eller er den monomane, selvutslettende tempelridderen som konsept moden for dynga? Hvilket mannsideal kan i så fall det nye årtusenet erstatte ham med?
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
– La meg få oppleve underteksten
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Les også
- Norsk prisdryss under EFA Awards.
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
10 Responses to Den mørke ridderen
-
Sinnsyk artikkel. Bør fjernes omgående. Det må da gå an å bruke hodet…
-
Det var da svært mange bortkastede bokstaver, bare for å trekke en veik parallell mellom to motpoler som har til felles at de simpelthen «opererer utenfor normene».
Jeg vet at artikkelen skal være «til ettertanke», men den bør vies like mye oppmerksomhet som en artikkel som drar paralleller mellom Himmler og Gandhi på grunnlag av at begge hadde briller. Eller ører.
Absolutt vås. -
Rollen som Unntaksmennesket er attråverdig ikke bare i vestlig populærkultur, men ser ut til å være en slags arketype som gjenfinnes på tvers av kulturgrensene. Meget mulig at BB ønsket å være den som tør å handle der andre bare prater. Men det er et stykke fra sivil ulydighet til å gjøre seg til barnemorder an mass.
-
Sier meg enig i tidligere kommentarer – denne artikkelen er meningsløs, fullstendig på viddene i sine antydninger, og bør definitivt vurderes fjernet. Jeg legger også merke til at Rushprint har publisert ikke mindre enn tre artikler om hendelsene 22. juli allerede, og stiller meg vel spørrende til om det er riktig forum for kommentarer om den saken i det hele tatt. Det er tydelig at enkelte skribenter tar seg vann over hodet, også Øystein Stene i gårsdagens artikkel der han forsøker å psykoanalysere gjerningsmannen på et altfor tidlig tidspunkt. Den artikkelen var både mer interessant, langt mer forsiktig og mer velskrevet, men jeg følte allikevel at den ikke hørte hjemme her. Mitt råd; la denne saken ligge her i Rushprint, og overlat kommentarene til vanlig nyhetsmedia – de er faktisk en god del dyktigere på det.
-
Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i sammenligningen av Anders B B med Batman, Gilgamesh og Frodo. De heltene du nevner har jo ganske mye empati og god moral. Frodo er jo den demokratiske helten, det lille mennesket, hverdags helten som bærer den store byrden. I Norge har man dessuten ingen sterk tradisjon for helter eller deres motstykke superskurken. I filmen «To Levende og en død» (1937) ble jo heltemyten forkastet, og i senere filmer har jo de maskuline forbildene vært dempet, nesten til en slik grad at maskuliniteten har blitt fortrengt. Jeg har også litt problemer med å se den logiske broen mellom en massemorder og heltemyten. Han ser seg selv kanskje som en helt i tradisjon med Gilgamesh, det skjønner jeg. Men hva prøver du å oppnå med å analysere hans forvrengte selvbilde på denne måten? Du kan jo gi inntrykket av at du ser på ham som en helt i nevnte tradisjon. Ønsker du å forsterke den allerede sterke anti-helt stemningen vi har i Norge, fra filmer som To Levende og en død frem til dagens skitten realistiske litteratur?
-
Takk til Eirik Kildal for å ha minnet oss om at «Breivik kommer fra et sted. Han er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre egne verdier og våre egne forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet». En av de (den?) største utfordringen i tiden som kommer, blir å (re)definere hvilke verdier vårt samfunn skal, bør og må være tuftet på, og så å finne måter og veier å gjøre dette til genuine fellesverdier som faktisk assimileres inn såvel i vår hverdag som i våre større verdivalg.
Takk, forresten, også for påminnelsen om den litterære parallellen som ligger i «Lillelord»s beskrivelse av den arrogante troen på «eigin máttr ok megin».
Nils -
Jeg synes du nærmer deg et dualistisk syn på saken her, men jeg skjønner det er veldig lett å tenke for eller i mot samfunnet i disse tider.
Som jeg sa til den som linket meg hit så synes jeg at det mest spennende med dialogen nå er hvordan forskjellige mennesker tilnærmer seg faktumet at vi er noen kranglete jævler til tider, og konsekvensene det har. -
«En av de (den?) største utfordringen i tiden som kommer, blir å (re)definere hvilke verdier vårt samfunn skal, bør og må være tuftet på, og så å finne måter og veier å gjøre dette til genuine fellesverdier som faktisk assimileres inn såvel i vår hverdag som i våre større verdivalg.»
Hva er dette for noe sprøyt egentlig? Dette er da ikke en sak som gjør at vi må redefinere noe som helst.
Jeg synes det har blitt rimelig klart at Norge skal fortsette å støtte seg på de verdiene og normene samfunnet vårt er bygget på, det ble blant poengtert av statsministeren og hele det norske folk i dagene etter 22. juli om at vi svarer ikke med hevn, vi svarer med mer demokrati, mer åpenhet og mer frihet.
-
«Terroristen Anders B. Breivik er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre verdier og våre forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet»
Jeg skjønner virkelig ikke hva budskapet ditt med denne artikkelen er. Hva er «intet» og hva har det å si for noen som helst av oss at han er «oppvokst og formet av vår egen kultur, våre verdier og våre forestillinger om oss selv.»? Jeg synes det har kommet rimelig greit frem at fyren er hjernevasket og i ubalanse.
Dessuten er sammenligningene dine motbydelige. Jeg synes heller du kan trekke paraleller til skurkene i alle disse filmene du nevner, som som regel er en sprø, voldelig og dypt hjernevasket og overbevist om sin sak.
-
Etter terroraksjonen er det mange skribenter som har smidd mens jernet er varmt, og brukt de forferdelige handlingene som utgangspunkt for det underligste tankegods. Det gjelder forsåvidt ikke bare skribenter: I det siste Morgenbladet kunne man lese at Raoul Wallenberg-stiftelsen kobler ugjerningene til Hamsun-jubileet.
Jeg er tilhenger av å analysere hendelsen, nå som det har gått litt tid – men ikke å prøve for hardt å klekke ut årsakssammenhenger, og i alle fall ikke å bruke terrorhandlingene til å fremme seg selv. Denne artikkelen forsto jeg lite av og det lukter utnyttelse av situasjonen.
Jeg har en sammenlikning å komme med selv, som jeg synes holder mer vann enn Batman/Breivik. Ildahls tekst kan minne om Breiviks manifest: Det er Brecht-sitater, kulturelle referanser, løsslupne problemstillinger og retoriske formuleringer – men substansen er det verre med.
Sinnsyk artikkel. Bør fjernes omgående. Det må da gå an å bruke hodet…
Det var da svært mange bortkastede bokstaver, bare for å trekke en veik parallell mellom to motpoler som har til felles at de simpelthen «opererer utenfor normene».
Jeg vet at artikkelen skal være «til ettertanke», men den bør vies like mye oppmerksomhet som en artikkel som drar paralleller mellom Himmler og Gandhi på grunnlag av at begge hadde briller. Eller ører.
Absolutt vås.
Rollen som Unntaksmennesket er attråverdig ikke bare i vestlig populærkultur, men ser ut til å være en slags arketype som gjenfinnes på tvers av kulturgrensene. Meget mulig at BB ønsket å være den som tør å handle der andre bare prater. Men det er et stykke fra sivil ulydighet til å gjøre seg til barnemorder an mass.
Sier meg enig i tidligere kommentarer – denne artikkelen er meningsløs, fullstendig på viddene i sine antydninger, og bør definitivt vurderes fjernet. Jeg legger også merke til at Rushprint har publisert ikke mindre enn tre artikler om hendelsene 22. juli allerede, og stiller meg vel spørrende til om det er riktig forum for kommentarer om den saken i det hele tatt. Det er tydelig at enkelte skribenter tar seg vann over hodet, også Øystein Stene i gårsdagens artikkel der han forsøker å psykoanalysere gjerningsmannen på et altfor tidlig tidspunkt. Den artikkelen var både mer interessant, langt mer forsiktig og mer velskrevet, men jeg følte allikevel at den ikke hørte hjemme her. Mitt råd; la denne saken ligge her i Rushprint, og overlat kommentarene til vanlig nyhetsmedia – de er faktisk en god del dyktigere på det.
Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i sammenligningen av Anders B B med Batman, Gilgamesh og Frodo. De heltene du nevner har jo ganske mye empati og god moral. Frodo er jo den demokratiske helten, det lille mennesket, hverdags helten som bærer den store byrden. I Norge har man dessuten ingen sterk tradisjon for helter eller deres motstykke superskurken. I filmen «To Levende og en død» (1937) ble jo heltemyten forkastet, og i senere filmer har jo de maskuline forbildene vært dempet, nesten til en slik grad at maskuliniteten har blitt fortrengt. Jeg har også litt problemer med å se den logiske broen mellom en massemorder og heltemyten. Han ser seg selv kanskje som en helt i tradisjon med Gilgamesh, det skjønner jeg. Men hva prøver du å oppnå med å analysere hans forvrengte selvbilde på denne måten? Du kan jo gi inntrykket av at du ser på ham som en helt i nevnte tradisjon. Ønsker du å forsterke den allerede sterke anti-helt stemningen vi har i Norge, fra filmer som To Levende og en død frem til dagens skitten realistiske litteratur?
Takk til Eirik Kildal for å ha minnet oss om at «Breivik kommer fra et sted. Han er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre egne verdier og våre egne forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet». En av de (den?) største utfordringen i tiden som kommer, blir å (re)definere hvilke verdier vårt samfunn skal, bør og må være tuftet på, og så å finne måter og veier å gjøre dette til genuine fellesverdier som faktisk assimileres inn såvel i vår hverdag som i våre større verdivalg.
Takk, forresten, også for påminnelsen om den litterære parallellen som ligger i «Lillelord»s beskrivelse av den arrogante troen på «eigin máttr ok megin».
Nils
Jeg synes du nærmer deg et dualistisk syn på saken her, men jeg skjønner det er veldig lett å tenke for eller i mot samfunnet i disse tider.
Som jeg sa til den som linket meg hit så synes jeg at det mest spennende med dialogen nå er hvordan forskjellige mennesker tilnærmer seg faktumet at vi er noen kranglete jævler til tider, og konsekvensene det har.
«En av de (den?) største utfordringen i tiden som kommer, blir å (re)definere hvilke verdier vårt samfunn skal, bør og må være tuftet på, og så å finne måter og veier å gjøre dette til genuine fellesverdier som faktisk assimileres inn såvel i vår hverdag som i våre større verdivalg.»
Hva er dette for noe sprøyt egentlig? Dette er da ikke en sak som gjør at vi må redefinere noe som helst.
Jeg synes det har blitt rimelig klart at Norge skal fortsette å støtte seg på de verdiene og normene samfunnet vårt er bygget på, det ble blant poengtert av statsministeren og hele det norske folk i dagene etter 22. juli om at vi svarer ikke med hevn, vi svarer med mer demokrati, mer åpenhet og mer frihet.
«Terroristen Anders B. Breivik er oppvokst og formet av vår egen kultur, våre verdier og våre forestillinger om oss selv. Det er for lettvint å avfeie ham som en gærning ut av intet»
Jeg skjønner virkelig ikke hva budskapet ditt med denne artikkelen er. Hva er «intet» og hva har det å si for noen som helst av oss at han er «oppvokst og formet av vår egen kultur, våre verdier og våre forestillinger om oss selv.»? Jeg synes det har kommet rimelig greit frem at fyren er hjernevasket og i ubalanse.
Dessuten er sammenligningene dine motbydelige. Jeg synes heller du kan trekke paraleller til skurkene i alle disse filmene du nevner, som som regel er en sprø, voldelig og dypt hjernevasket og overbevist om sin sak.
Etter terroraksjonen er det mange skribenter som har smidd mens jernet er varmt, og brukt de forferdelige handlingene som utgangspunkt for det underligste tankegods. Det gjelder forsåvidt ikke bare skribenter: I det siste Morgenbladet kunne man lese at Raoul Wallenberg-stiftelsen kobler ugjerningene til Hamsun-jubileet.
Jeg er tilhenger av å analysere hendelsen, nå som det har gått litt tid – men ikke å prøve for hardt å klekke ut årsakssammenhenger, og i alle fall ikke å bruke terrorhandlingene til å fremme seg selv. Denne artikkelen forsto jeg lite av og det lukter utnyttelse av situasjonen.
Jeg har en sammenlikning å komme med selv, som jeg synes holder mer vann enn Batman/Breivik. Ildahls tekst kan minne om Breiviks manifest: Det er Brecht-sitater, kulturelle referanser, løsslupne problemstillinger og retoriske formuleringer – men substansen er det verre med.