Ai, ai, for en artig tid det er for norsk film. I alle fall sett utenfra. Den massive nedsablingen av Pax ble fulgt av en rekke kritiske oppslag i både avis, radio og på tv, der den elendige tilstanden ble debattert. Flere filmer etter hverandre fikk svært dårlige kritikker. Publikumstallene stupte og en rekke filmer ser ikke ut til å kunne oppnå de nødvendige 10.000 solgte billetter som skal til for å utløse etterhåndsstøtten. Tilliten til norsk film synker som en stein, merkevaren risikerer å bli ødelagt. Det rettes et kritisk lys mot konsulentordningen. Den er problematisk. En statlig smaksdommer som får bransjen til å logre servilt med halen. Det tyder på dårlig selvtillit. Dessuten er ordningen alt for lukket, det gis ikke nok innsyn i de beslutningene som fattes, eller i evalueringene i ettertid. Jo, det er nok konsulentordningen som er det største problemet. I stedet burde man ha….ja, hva bør man ha i stedet for konsulenter? Det perspektivet ser ikke ut til å komme frem i debatten. Derimot tas det til ordet for å ha enda en konsulent. Så da er det ikke konsulentene det er noe galt med, men det at det er for få av dem.

Men hei, alt dette har vi uansett lagt bak oss. 2011 kommer til å bli det beste norske filmåret, ever, skal vi tro filmkonsulent Thomas Robsahm (sagt under Filmsamtalen). Det betyr bedre enn de kunstneriske toppårene 1997 og 2006, og bedre enn det superoptimistiske 2003, da den ene filmen etter den andre fikk terningkast fem eller seks, og filmene jevnt over trakk 180.000 eller flere. Så da er vel alt greit, det er ingenting galt med norsk film. Bare vent, til høsten er alt glemt. Det er faktisk glemt allerede.

Før man trekker et siste glemselens sukk kan det være greit å huske på følgende: I løpet av de siste ti årene har det samlet sett blitt bevilget rundt 3 milliarder til film- og fjernsynsproduksjon. På samme måte som legitimiteten til tv-lisensen baserer seg på at NRK kan levere programmer som når en million seere samtidig som de også skal ha programmer som er dannende, opplysende, utfordrende, og på samme måte som institusjonsteatrenes legitimitet ligger i at de både kan fylle hovedscenen og den mer alternative biscenen, på samme måte skal norske filmer inneholde både brede anlagte filmer og smale utforskende filmer. Dette er ikke kontroversielt. Men det betyr også en form for repertoarpolitikk, og det er visst nok mer kontroversielt, av en eller annen grunn.

Det betyr også at det ikke er krise at en overambisiøs film bommer totalt. Det er slik vi vil ha det. Det betyr også at det ikke er krise om den neste Trier- eller Lien-filmen bare når ut til 40.000. Dumt, selvsagt, men heller ikke noe mer. Det er ikke så lenge siden 60.000 solgte billetter ble regnet for en moderat suksess. Vi har ikke hatt så stor befolkningsvekst de siste 15 årene at det ikke lenger bør regnes for et akseptabelt besøkstall. Det er på tide å kvitte seg med noen av Giskes anabole steroider.

Hvis man ønsker seg en annen tilskuddsordning enn dagens bør man også kunne beskrive hvordan de overordnede hensyn som filmsektoren er underlagt vil bli ivaretatt (det vil si en rimelig fordeling mellom brede og smale filmer, filmer rettet mot barn og unge, dokumentar og tv-dramaer). Det er denne spredningen av filmuttrykk som er med på å gi legitimitet til de mange hundre millionene som årlig tildeles filmsektoren over statsbudsjettet.

Lukk øynene et øyeblikk og tenk på politiske meningsmålinger. Ved neste Stortingsvalg (to år er riktignok lang tid i politikken) risikerer vi en helt blå regjering. Høyre har ikke hatt en kulturminister siden Lars Roar Langslet (1981-1986), og tenketanken Civita har ikke kulturpolitikk på sin agenda. Det eneste kulturpolitiske utspillet til Høyre de siste årene er vel egentlig Torbjørn Røe Isaksens forslag om å avvikle NRK-lisensen. Frps mest iherdige kulturpolitiske talsmenn, Ulf Erik Knudsen og Ib Thomsen, markerer seg enten med å hevde at Drammens viktigste kulturbidrag er Hotell Cæsar-Svein (glem byens fantastiske barneteater eller markante poeter og forfattere, her er det den privatfinansierte folkekulturen som gjelder) eller ved å skrive nedsettende om kultureliten. Hva slags filmpolitikk en blå regjering vil komme med er ikke godt å forutse.

I denne situasjonen bør filmbransjen finne ut hvordan den vil innrette seg og forsvare det som tross alt er rimelig sjenerøse støtteordninger. Debatten omkring konsulentrollen tyder på at filmbransjen verken har gode svar og heller ikke gode spørsmål. Dette demonstrerer problemet ved at NFIs utredningsavdeling er mer eller mindre desimert. En virksom utredningsavdeling ville kunne utrede alternative støttemodeller, pro et contra og kostnader ved disse, sammenholdt med dagens system. Tall og fakta har en tendens til å veie tungt i debatter. For de som ikke tror dette er viktig kan tenke tilbake på hvordan moderniseringsminister Morten Meyer overkjørte både bokbransjen og kulturminister Svarstad Haugland i forbindelse med den nye bokhandelavtalen.

Uten at man finner ut hvordan man skal møte en eventuelt blå regjering, risikerer man at det første den nye kulturministeren gjør er å kontakte PWC eller Rambøll eller et annet konsulentbyrå og bestiller en ny filmpolitikk. Det er ikke sikkert at man blir fornøyd med resultatet.

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no

Tidligere innlegg av Engelstad:

Hvor ble det av kunnskapen?

Må film være trivia?

Hva trenger vi å vite?

Hvor ble det av debatten?

Den norske sjangerfilmen appell

Hva slags filmnasjon er vi (egentlig)?

Har noen en plan?

Det store spørsmålet om kvinnene