Endelig, som det vel heter, har vi fått et filmprogram på NRK. Det er ni år siden forrige gang, i følge de som har greie på det. Det er lenge, antakelig såpass lenge at det ikke er særlig mange i NRK som husker hvordan man lager et filmprogram. Det er derfor ingen grunn til å dømme programmet nord og ned, dette kan kanskje ta seg opp etter hvert.

Etter to episoder er inntrykket litt blandet. Magasinformatet ser ut til å være skåret over følgende lest: en reportasje, presentasjon av en aktuell film etterfulgt av et intervju, 3 på topp liste, presentasjon og intervju av en aktuell regissør, og til slutt seerpanelet. Tanken er sikkert at dette skal gi et variert innhold, samtidig som formatet gir redaksjonen noen ryddige rammer å forholde seg til. Det går helt sikkert an å lage gode programmer innenfor eksisterende format, utfordringen blir å gi det et innhold som overskygger formen. Og akkurat nå kan det se ut til at Filmbonanza ville være tjent med fylle noen færre elementer.

Som en øvelse, bytt ut ordet film med fotball og regissør med trener/spiller, og du ville uten større tilpasninger ha et fotballmagasin. Det er som sagt ikke nødvendigvis noe problem med selve formatet, men øvelsen er med på å illustrere en utfordrende side ved Filmbonanza:

På hvilken måte handler dette programmet egentlig om film? For all del, jeg ser jo at de snakker om film og at de viser klipp, jeg prøver ikke å gjøre meg dummere enn jeg er. Men hvilke egenskaper ved filmen er det egentlig som trekkes frem? Hva er det ved filmen som kulturelt medium som gjør at den fortjener en egen plass i den såkalte kulturstripa på NRK2?

En kort gjennomgang av de to første episodene kan forhåpentligvis illustrere noe av det jeg mener. Første episode åpner med en reportasje om innspillingen av filmen Nokas. Vi møter regissør Erik Skjoldbjærg som peker og forteller, her skjedde det, de tok seg inn der borte, og videre inn i bygget. Et klipp fra filmen illustrerer, før Skjoldbjærg kan fortelle at han både er pirret og frastøtt av selve ranet. Deretter følger et intervju med en politimann som var der og hans tvillingbror som spiller politimannen på film. Reporteren gjør ingen forsøk på å plassere filmen innenfor en dokumentarisk trend, Skjoldbjærg blir ikke utfordret på hva han mener er hensikten med den type rekonstruering han legger opp til og hva filmen hans er ment å fortelle som vi ikke allerede vet fra flere hundre avisoppslag, og verken reporteren eller noen andre gjør noen forsøk på å se filmen i sammenheng med (mulige) liknende filmer, som for eksempel Sidney Lumet’s Dog Day Afternoon.

Det er slettes ikke meningen å intellektualisere filmen til døde, men et minimum av filmfaglige ambisjoner må det i det minste være lov å vente seg fra et filmprogram på NRK2.

Intervjuet med Anne Holt om The Kids Are Allright var godt. Holt er både velartikulert, klartenkt, og snakker uten å nøle. Ideen med å hente Holts forfatterkollega Tom Kristensen til å kommentere Wall Street 2, var sikkert god, men resultatet ble dårlig. Kristensen var tydeligvis ikke alt for engasjert, og ville heller snakke om den første Wall Street-filmen. Til nå har ekspertkommentarene fungert som sannhetsvitner, Holt om lesbiske foreldre, Kristensen om finans, som filmen har blitt holdt opp mot. Det er selvsagt ingenting i veien med en tematisk tilnærming til film, det engasjerer oss ofte nok, men Filmbonanza ser så langt ut til å være mest interessert i å snakke med en enkelt ekspert om hvordan en bestemt film belyser ett bestemt tema, og det kan fort vise seg å være en ganske snever tilnærming.

Filmbonanza skal ha ros for å ha funnet frem til interessante aktuelle regissører. Anne Hoffs intervju med Susanne Bier, og presentasjon av filmene hennes, ga meg umiddelbart lyst til å bestille Biers filmer på DVD. At dansk film ligger godt foran norsk har blant annet med at danske filmskapere ikke er redde for å ta for seg store problemkompleks som de knytter sammen med de nær forhold. Med Hoff snakket Bier engasjert om sin tilnærming til filmene sine. På dette feltet er ikke programleder Vegard Larsen like dreven i gamet. Intervjuet med Anton Corbijn var greit nok, men man satt igjen og tenkte at her kunne Larsen stilt flere spørsmål om hvordan Corbijns fotografbakgrunn spilte inn på regissørgjerningen, om det å stille popkulturelle ikoner foran kamera, både som fotograf og filmskaper, eller vi kunne fordypet oss enda mer i hva Corbijn hadde å si om ensomme menn. I stedet ble det et intervju som skrapet litt på overflaten her og der.

Muligens (eller ganske trolig) er jeg ikke i målgruppen for Filmbonanza, men etter to episoder lurer jeg på om heller ikke mine 20 år gamle studenter er i målgruppen. På hvilken måte skal Filmbonanza utfordre sine seere, også de som anser kunnskap om film som noe annet enn trivia? Det mest interessante intervjuet så langt er med Tilda Swinton, som blant annet handlet om film og sanslighet. Det ble vist på Nasjonalgalleriet, kulturstripas program om visuell kultur. Det ville vært fint om Filmbonanza kan vise liknende innslag i fremtiden. For det er vel tross alt her de beste diskusjonene om film skal være på tv?

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no

Tidligere innlegg av Engelstad:

Hva trenger vi å vite?

Hvor ble det av debatten?

Den norske sjangerfilmen appell

Hva slags filmnasjon er vi (egentlig)?

Har noen en plan?

Det store spørsmålet om kvinnene