– To bransjetunge utvalg har i de to siste årene sagt nei til en felles Film- og TV-skole. Jeg håper de blir hørt, sier Alexander Røsler i sitt svar på Petter Wallaces innlegg i filmskoledebatten.
– To bransjetunge utvalg har i de to siste årene sagt nei til en felles Film- og TV-skole. Jeg håper de blir hørt, sier Alexander Røsler i sitt svar på Petter Wallaces innlegg i filmskoledebatten.
Det er befriende å lese Petter Wallaces debattinnlegg om film- og fjernsynsutdannelsen i Norge: at det til syvende og sist handler om å utdanne ”kunstnere og kunsthåndverkere som kan vårt medium. Det første behovet er lettere å tilfredsstille enn det siste”.
Fjernsynsfagene – eller Den norske TV-skolen som den nå heter – ved Høyskolen i Lillehammer har de siste 12-15 årene utdannet fagfolk som ønskes velkommen med åpne armer i bransjen som regissører, fotografer, lydfolk og prosjektledere. Mange tidligere studenter er sentralt plassert i produksjonsselskapene og i NRK.
DNTVs har ført en relativt anonym tilværelse utenfor TV-stasjonene og produksjons-selskapene, og forveksles ofte med Den norske Filmskolen. Derfor en kort avklaring:
Den tilbyr BA og MA i dokumentarfilm, flerkamera , og produksjons –og prosjektledelse. Det tas opp bare 6 studenter i hhv regi, foto og lyd; produksjons –og prosjektledelse tar inn 8. Flerkamera tar inn 12 på BA og MA (fulle produksjonsstaber som produserer bl.a. ganske mye for NRK, bl.a. Amandus). MA flerkamera er den eneste i Europa. Så å si alle i lærerstaben ved DNTVs er selv aktive i bransjen; de er ikke tilsatt på åremål som ved Filmskolen, noe som har gitt kontinuitet i utviklingen av fagene til det de er i dag.
Studenttallet holdes lavt av to grunner. Den ene er at studentene etter endt utdannelse skal beherske det håndverksmessige til fingerspissene, noe som forutsetter tilstrekkelig tilgang for alle til avansert utstyr. Den andre og viktigste grunnen er å kunne følge opp den enkelte og systematisk stimulere utviklingen av den personlige stemmen ved utstrakt individuell veiledning.
Om dette bidrar til at noen av dem til blir kunstnere – fint. Men hovdemålet med utdannelsen er å berede veien til en karriere eller et levebrød i bransjen. Og det er vel knapt hverken flere eller færre av våre studenter som blir kunstnere – sett med andres øyne – enn de som går ut fra Konservatoriet eller Filmskolen, for å nevne noen av de kunstfaglige utdannelsene.
Muligens virker dette provoserende på noen. Men grunnen til at det sies på denne måten er at den tilbakevendende referansen til ”kunstfaglig utdannelse” brukes som et mantra: at det i seg selv borger for både ”høyeste kvalitet” og at det – vips – kommer ut kunstnere i andre enden. Som flere har vært inne på i debatten om Filmskolen er ankepunktet at det er så få derfra som er noe annet og mer enn (gode) håndverkere, uten synlige kunstneriske ambisjoner.
”Kunstfaglig” er først og fremst et administrativt grep for å skille noen skapende/utøvende utdannelser fra akademia – med andre kriterier for ansettelser og karriere, og en annen finansieringsmodell. Den norske TV-skolen anvender forøvrig de samme kriteriene for ansettelser; det er hva du har gjort og ikke det du har skrevet som er avgjørende.
Så til Petter Wallace´s konklusjon: ”Vi trenger en film- og TV-utdanning, og den bør ideelt tilbys av samme institusjon (…) Derfor omfavner vi dekan Thomas Stenderups forslag om et bachelor- og masterstudium i film- og TV-produksjon.”
Ledelsen ved Høyskolen i Lillehammer har forsøkt å få til en sammenslåing av Den norske Filmskolen og Fjernsynsfagene (eller mer presist: at Fjernsynsfagene skulle “integreres” i DNF, på Filmskolens allerede eksisterende premisser for undervisning). Motivasjonen var av adminstrativ og økonomisk art: man forestilte seg stordriftfordeler i undervisning og teknikk, og én dekanlønn mindre. Ledelsen nedsatte i 2008 Aabergeutvalget for å utrede en eventuell sammenslåing. Utvalget besto av representanter fra Filmskolen, Fjernynsutdanningene og eksterne.
Konklusjonen var en rungede enighet ikke bare fra utvalget, men begge fagmiljøene og store deler av bransjen: Ikke tale om! I bunn lå en felles forståelse av at det ikke ville gavne noen av partene, hverken praktisk, økonomisk eller faglig – snarere tvert imot.
Utvalget foreslo imidlertid et annet scenario: Et “Norsk Senter for Film -og TV”, med tre pillarer: DNF (Fiksjon), Den norske TV-skolen (fakta/dokumentar og underholdning/ flerkamera), og Film -og Fjernsynsvitenskap. Den felles overbygningen skulle være et senter for etter –og videreutdanning for bransjen. Dette er helt i tråd med storting-svedtaket vedr. etableringen av DNF og ordlyden "nasjonalt kompetansesenter for film og fjernsyn".
HiLs ledelse tok konklusjonen på alvor, og nedsatte et utvalg som skulle utrede innholdet i Den norske TV-skolen .
Omtrent samtidig ble Thomas Stenderup ny dekan på Filmskolen. Han har lest begge utvalgenes rapporter. Nå fremmer han altså forslag om at DNF skal starte sin egen BA i dokumentarfilm (kunstfaglig, som det unødvenig understrekes, da enhver linje ved Filmskolen automatisk defineres som det).
Så nå er vi tilbake til ønsket om en integrering av DNTVs i Filmskolen. Simpelthen fordi det er utenkelig at høyskolen har to parallelle dokumentarfilmutdannelser. Dermed forsvinner DNTVs. (Som det ble sagt halvt spøkefullt av filmskolens representanter i Aabergeutvalget: Vi tar gjerne dokumentardelen, – men ikke resten.)
Hovedforskjellen mellom Stenderups forslag og utvalgenes ligger bl.a. i ledeles-strukturen. Utvalgene foreslår og begrunner at hver av de tre pillarene DNF, DNTVs og Film- og Fjernsynsvitenskap skal ha sin egen faglige leder (dekan). Simpelthen fordi ingen av fagmiljøene ønsker en dekan fra et helt annet fagområde.
Dette må forstås på bakgrunn av den makt som dekanene i høyskolene har – helt ned på detaljnivå som fagplaner, undervisngsmetoder etc – om de ønsker det. For den faglige utviklingen er det imidlertid helt avgjørende at den ikke når som helst kan overstyres av en tilfeldig “sjefen for det hele”. Med “tilfeldig” menes her akkurat dét: dekaner kan bli tilsatt ved høyskolene fordi de har vært ledere andre steder, på helt andre fagområder.
Jeg sier ikke at en slik overstyring av en ambisiøs fellesdekan nødvendigvis vil skje, men at man er helt prisgitt vedkommendes personlighet. Og sist men ikke minst: sjansen for å få en dekan fra TV/Dokumentarbransjen er langt større dersom avdelingen befatter seg med nettopp dét, enn på en filmskole der status ligger hos fiksjon.
Det har tatt mange år å systematisere og modifisere undervisningen i dramaturgi, manusutvikling, foto og klipp spesielt for dokumentar. Vi har kunnet gjøre det fordi våre dekaner deler engasjementet for å videreutvikle dokumentarfilmen. Vi har klart det fordi primærmålet har vært at våre studenter skal ha et arbeid å gå til de nærmeste 30 årene (for å sitere Petter W) som høyt kvalifiserte dokumentarister, fotografer, prosjekt -og produksjonsledere, flerkameraprodusenter og TOM´er – der det ikke er kunsteren som dyrkes, men profesjonaliteten, teamarbeidet og teamledelse. Og vi har lykkes over all forventning med dette, ikke på tross av at vi er en relativt liten enhet, men mest på grunn av det.
To bransjetunge utvalg har i de to siste årene sagt nei til en felles Film– og TV-skole. Jeg håper de blir hørt – igjen, så vi slipper nok en mastodontpyramide.
Alexander Røsler
Fagansvarlig MA
DNTVs/HIL
Les mer om filmskoledebatten:
– To bransjetunge utvalg har i de to siste årene sagt nei til en felles Film- og TV-skole. Jeg håper de blir hørt, sier Alexander Røsler i sitt svar på Petter Wallaces innlegg i filmskoledebatten.
Det er befriende å lese Petter Wallaces debattinnlegg om film- og fjernsynsutdannelsen i Norge: at det til syvende og sist handler om å utdanne ”kunstnere og kunsthåndverkere som kan vårt medium. Det første behovet er lettere å tilfredsstille enn det siste”.
Fjernsynsfagene – eller Den norske TV-skolen som den nå heter – ved Høyskolen i Lillehammer har de siste 12-15 årene utdannet fagfolk som ønskes velkommen med åpne armer i bransjen som regissører, fotografer, lydfolk og prosjektledere. Mange tidligere studenter er sentralt plassert i produksjonsselskapene og i NRK.
DNTVs har ført en relativt anonym tilværelse utenfor TV-stasjonene og produksjons-selskapene, og forveksles ofte med Den norske Filmskolen. Derfor en kort avklaring:
Den tilbyr BA og MA i dokumentarfilm, flerkamera , og produksjons –og prosjektledelse. Det tas opp bare 6 studenter i hhv regi, foto og lyd; produksjons –og prosjektledelse tar inn 8. Flerkamera tar inn 12 på BA og MA (fulle produksjonsstaber som produserer bl.a. ganske mye for NRK, bl.a. Amandus). MA flerkamera er den eneste i Europa. Så å si alle i lærerstaben ved DNTVs er selv aktive i bransjen; de er ikke tilsatt på åremål som ved Filmskolen, noe som har gitt kontinuitet i utviklingen av fagene til det de er i dag.
Studenttallet holdes lavt av to grunner. Den ene er at studentene etter endt utdannelse skal beherske det håndverksmessige til fingerspissene, noe som forutsetter tilstrekkelig tilgang for alle til avansert utstyr. Den andre og viktigste grunnen er å kunne følge opp den enkelte og systematisk stimulere utviklingen av den personlige stemmen ved utstrakt individuell veiledning.
Om dette bidrar til at noen av dem til blir kunstnere – fint. Men hovdemålet med utdannelsen er å berede veien til en karriere eller et levebrød i bransjen. Og det er vel knapt hverken flere eller færre av våre studenter som blir kunstnere – sett med andres øyne – enn de som går ut fra Konservatoriet eller Filmskolen, for å nevne noen av de kunstfaglige utdannelsene.
Muligens virker dette provoserende på noen. Men grunnen til at det sies på denne måten er at den tilbakevendende referansen til ”kunstfaglig utdannelse” brukes som et mantra: at det i seg selv borger for både ”høyeste kvalitet” og at det – vips – kommer ut kunstnere i andre enden. Som flere har vært inne på i debatten om Filmskolen er ankepunktet at det er så få derfra som er noe annet og mer enn (gode) håndverkere, uten synlige kunstneriske ambisjoner.
”Kunstfaglig” er først og fremst et administrativt grep for å skille noen skapende/utøvende utdannelser fra akademia – med andre kriterier for ansettelser og karriere, og en annen finansieringsmodell. Den norske TV-skolen anvender forøvrig de samme kriteriene for ansettelser; det er hva du har gjort og ikke det du har skrevet som er avgjørende.
Så til Petter Wallace´s konklusjon: ”Vi trenger en film- og TV-utdanning, og den bør ideelt tilbys av samme institusjon (…) Derfor omfavner vi dekan Thomas Stenderups forslag om et bachelor- og masterstudium i film- og TV-produksjon.”
Ledelsen ved Høyskolen i Lillehammer har forsøkt å få til en sammenslåing av Den norske Filmskolen og Fjernsynsfagene (eller mer presist: at Fjernsynsfagene skulle “integreres” i DNF, på Filmskolens allerede eksisterende premisser for undervisning). Motivasjonen var av adminstrativ og økonomisk art: man forestilte seg stordriftfordeler i undervisning og teknikk, og én dekanlønn mindre. Ledelsen nedsatte i 2008 Aabergeutvalget for å utrede en eventuell sammenslåing. Utvalget besto av representanter fra Filmskolen, Fjernynsutdanningene og eksterne.
Konklusjonen var en rungede enighet ikke bare fra utvalget, men begge fagmiljøene og store deler av bransjen: Ikke tale om! I bunn lå en felles forståelse av at det ikke ville gavne noen av partene, hverken praktisk, økonomisk eller faglig – snarere tvert imot.
Utvalget foreslo imidlertid et annet scenario: Et “Norsk Senter for Film -og TV”, med tre pillarer: DNF (Fiksjon), Den norske TV-skolen (fakta/dokumentar og underholdning/ flerkamera), og Film -og Fjernsynsvitenskap. Den felles overbygningen skulle være et senter for etter –og videreutdanning for bransjen. Dette er helt i tråd med storting-svedtaket vedr. etableringen av DNF og ordlyden "nasjonalt kompetansesenter for film og fjernsyn".
HiLs ledelse tok konklusjonen på alvor, og nedsatte et utvalg som skulle utrede innholdet i Den norske TV-skolen .
Omtrent samtidig ble Thomas Stenderup ny dekan på Filmskolen. Han har lest begge utvalgenes rapporter. Nå fremmer han altså forslag om at DNF skal starte sin egen BA i dokumentarfilm (kunstfaglig, som det unødvenig understrekes, da enhver linje ved Filmskolen automatisk defineres som det).
Så nå er vi tilbake til ønsket om en integrering av DNTVs i Filmskolen. Simpelthen fordi det er utenkelig at høyskolen har to parallelle dokumentarfilmutdannelser. Dermed forsvinner DNTVs. (Som det ble sagt halvt spøkefullt av filmskolens representanter i Aabergeutvalget: Vi tar gjerne dokumentardelen, – men ikke resten.)
Hovedforskjellen mellom Stenderups forslag og utvalgenes ligger bl.a. i ledeles-strukturen. Utvalgene foreslår og begrunner at hver av de tre pillarene DNF, DNTVs og Film- og Fjernsynsvitenskap skal ha sin egen faglige leder (dekan). Simpelthen fordi ingen av fagmiljøene ønsker en dekan fra et helt annet fagområde.
Dette må forstås på bakgrunn av den makt som dekanene i høyskolene har – helt ned på detaljnivå som fagplaner, undervisngsmetoder etc – om de ønsker det. For den faglige utviklingen er det imidlertid helt avgjørende at den ikke når som helst kan overstyres av en tilfeldig “sjefen for det hele”. Med “tilfeldig” menes her akkurat dét: dekaner kan bli tilsatt ved høyskolene fordi de har vært ledere andre steder, på helt andre fagområder.
Jeg sier ikke at en slik overstyring av en ambisiøs fellesdekan nødvendigvis vil skje, men at man er helt prisgitt vedkommendes personlighet. Og sist men ikke minst: sjansen for å få en dekan fra TV/Dokumentarbransjen er langt større dersom avdelingen befatter seg med nettopp dét, enn på en filmskole der status ligger hos fiksjon.
Det har tatt mange år å systematisere og modifisere undervisningen i dramaturgi, manusutvikling, foto og klipp spesielt for dokumentar. Vi har kunnet gjøre det fordi våre dekaner deler engasjementet for å videreutvikle dokumentarfilmen. Vi har klart det fordi primærmålet har vært at våre studenter skal ha et arbeid å gå til de nærmeste 30 årene (for å sitere Petter W) som høyt kvalifiserte dokumentarister, fotografer, prosjekt -og produksjonsledere, flerkameraprodusenter og TOM´er – der det ikke er kunsteren som dyrkes, men profesjonaliteten, teamarbeidet og teamledelse. Og vi har lykkes over all forventning med dette, ikke på tross av at vi er en relativt liten enhet, men mest på grunn av det.
To bransjetunge utvalg har i de to siste årene sagt nei til en felles Film– og TV-skole. Jeg håper de blir hørt – igjen, så vi slipper nok en mastodontpyramide.
Alexander Røsler
Fagansvarlig MA
DNTVs/HIL
Les mer om filmskoledebatten:
En viktig debatt som bør fortsette. men som styremedlem ved HiL må jeg få presisere at det ikke var administrative/økonomiske innsparinger som lå til grunn for at styret startet debatten om en filmutdanning med flere disipliner. Dette er presisert gjentatte ganger, og følgelig er det synd at det gjentas til det kjedsommelige. Styret (og ledelsen) ønsket en gjennomgang av de to utdanningen for å se om man kunne tenke seg en nasjonal film-og fjernsynsutdanning under samme tak, og med en dekan.
Forøvrig er fusjoner/sammenslåinger sjelden besparende, snarere tvertimot.
Styret forholdt seg til Aabergeutvalgets innstilling.
En viktig debatt som bør fortsette. men som styremedlem ved HiL må jeg få presisere at det ikke var administrative/økonomiske innsparinger som lå til grunn for at styret startet debatten om en filmutdanning med flere disipliner. Dette er presisert gjentatte ganger, og følgelig er det synd at det gjentas til det kjedsommelige. Styret (og ledelsen) ønsket en gjennomgang av de to utdanningen for å se om man kunne tenke seg en nasjonal film-og fjernsynsutdanning under samme tak, og med en dekan.
Forøvrig er fusjoner/sammenslåinger sjelden besparende, snarere tvertimot.
Styret forholdt seg til Aabergeutvalgets innstilling.