Det ser ut til å eksistere en oppfatning om at sjangerfilmer i dag har noen ganske andre vilkår enn for ti-femten år siden, og at i dette ligge nøkkelen til norsk films suksess. Nylig var det høringsseminar om rapporten ”Ta alle talentene i bruk”. Diskusjonen kom raskt inn på ordningen med tilskudd etter markedsvurdering (50/50-ordningen),  der kjønnsbalansen ser ut til å være på sitt skjeveste. Taleføre produsenter fremhevet betydningen av å skille mellom mål, middel og resultat. Det er den filmpolitiske målsettingen om 25% markedsandel som 50/50-ordningen skal bidra til å oppfylle, og resultatet er kommersielle filmer. Med andre ord, for å få befolkningen til å flokke seg om norske filmer (høy markedsandel), så trenger man en ordning som utelukkende tar hensyn til filmens markedsmessige potensial. Kunstnerisk djervhet og kjønnsbalanse i produksjonen har vi konsulentordningen og andre tiltak til å sørge for. Omtrent slik lyder refrenget.

Med utgangspunkt i disse argumentene, og med henvisning til norsk films nyvunnet suksess på 00-tallet, har det åpenbart etablert seg noen dominerende forestillinger som i filmhistorisk sammenheng krever noen korrigeringer. En slik forestilling er at ordningen med markedsvurdering har gjort det lettere å lage sjangerfilm i Norge, enn med konsulentordningen. Denne påstanden er fremført i flere sammenhenger, senest under høringsseminaret. Det kan være grunn til å minne om at 90-tallet på ingen måte manglet sjangerfilmer. Her er en liste fra siste halvdel av 90-tallet: Evas øye, 1732 Høtten, Cellofan, Weekend, Mørkets øy, Salige er de som tørster, Etterfølgeren, Insomnia, Farlig farvann. Vi kan kanskje også legge til Budbringeren, som jo har et kriminalplot. For øvrig er tre av disse ti filmene regissert av en kvinne, som vel er noe høyere enn gjennomsnittet, mens fem av filmene har kvinnelig hovedrolle, og dette utgjør nøyaktig halvparten. Kriminalsjangeren var den mest dominerende på 90-tallet, men i tillegg finner vi også en rekke historiske kostymedrama (hvis vi aksepterer det som en egen sjanger) samt en håndfull komedier.

Med enkelte markante unntak gjorde imidlertid 90-tallets sjangerfilmer det svakt på kino og de fikk dårlig mottakelse i pressen. I 1998, året etter at Insomnia og Budbringeren vakte oppsikt i Cannes, sendte NRK dokumentaren ”Hva er galt med norsk film?” der de raljerte over norske sjangerfilmer. Blant intervjuobjektene i dokumentaren var det noen som mente at sjangerfilmer burde vi ikke lenger forsøke oss på å lage, for det fikk vi åpenbart ikke til. Dette kunne man overlate til Hollywood. Og i Rushprint var det et oppslag med Nils Nordberg, Norges fremste ekspert på kriminalsjangeren, som pekte på en mangelfull sjangerkompetanse de norske filmene led under.

Dette hører vi ikke lenger i dag. Tvert om, det er ikke måte på hvor mye sjangerkompetanse vi mener filmbransjen besitter i dag. Så hva har skjedd? Innføringen av markedsvurdering er alene ikke en god nok forklaring. Det er ikke ordningen i seg selv som hever kvaliteten, og det er også liten grunn til å tro at ordningen har lokket frem en rekke prosjekter som tidligere har ligget uutviklet i skuffen. Etter repertoaret å dømme virker heller ikke konsulentene spesielt fiendtlig innstilt til sjangerfilmer, verken før eller nå.

I det hele tatt virker det ikke som om det alltid er en tydelig fordeling i dag mellom filmer som får støtte gjennom konsulentordningen og filmer som faller inn under markedsvurderingen. For eksempel fikk Buddy (278.000 besøkende) støtte gjennom konsulentordningen, mens Kvinnen i mitt liv (226.000 besøkende) fikk markedsvurdert støtte. Den siste revejakta (basert på Ingvar Ambjørnsens bok) ble støttet av konsulent, mens Mannen som elsket Yngve (basert på Tore Renbergs bok) ble markedsvurdert. For ikke å glemme monstersuksessen Max Manus og kalkunen Kalde føtter, som begge fikk støtte gjennom konsulentordningen.

Hvis vi ser nærmere på kriminalsjangeren på 00-tallet har følgende filmer fått støtte av konsulent: Andreaskorset, Naboer og Uro. Markedsvurderte kriminalfilmer: Den som frykter ulven, Ulvenatten, Varg Veum – Bitre blomster og Varg Veum – Falne engler. Her ser det ut til å tegne seg et slags mønster. Arthouse-orienterte kriminalfilmer ser ut til å havne innenfor konsulentordningen, mens de mer ukompliserte sjangerfilmene sorterer under 50/50-ordningen.

De sjangrene som ser ut til å dominere innenfor 50/50-ordningen er spenningsfilmer rettet mot ungdom, horrorfilmer, og komedier av forskjellig slag. Også blant disse sjangrene finner man eksempler innenfor konsulentsystemet. Alt dette kan tyde på at 50/50-ordningen ikke har så mye å si for filmrepertoaret vårt. Det virker ikke som om 50/50-ordningen gir oss filmer vi ellers ikke ville fått. Det ser ut til at siden 90-tallet er filmene innenfor konsulentsystemet relativt uendret, også etter at 50/50-ordningen kom. Konsulentsystemet håndterer omtrent det samme volum som de siste 20 årene, og med samme bredde i repertoaret som før – det vil si alt fra bredt anlagte historiske filmer, til den djerve kunstneriske filmen, og også sjangerfilmen. De markedsvurderte filmene representerer en stor del av økningen i volum vi har hatt i filmproduksjonen, og i dominerende grad er dette sjangerorienterte filmer. Den prosentvise andelen av sjangerfilmer har med andre ord økt takket være 50/50-ordningen.

Så til det kompliserte spørsmålet, hvorfor lykkes norske sjangerfilmer bedre i dag med å tekkes publikum enn på 90-tallet? Man kan bare spekulere. En mulig forklaring er at med innføringen av 50/50-ordningen innbød det samtidig til en uforbeholden etterlikning av kjente sjangerformularer slik de spesielt har vært dyrket i Hollywood. Dette i motsetning til de sjangerfilmene innenfor konsulentsystemet og på 90-tallet, som hadde en mer europeisk dragning. Vektleggingen av sjangerformularer kommer parallelt med at en ny generasjon inntar registolen, og disse har en helt annen skolering og helt andre forbilder enn generasjonen over.

Tilbake til diskusjonen under høringen: Skal 50/50-ordningen fredes for politisk styring og kun virke for å tjene Mammon? Hvilke virkninger det vil få å endre på dagens ordning er det ikke gitt å vite på forhånd, men det er langt fra sikkert at de ville blitt så store.

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no

Tidligere innlegg av Engelstad:

Hva slags filmnasjon er vi (egentlig)?

Har noen en plan?

Det store spørsmålet om kvinnene