Rushes

Anbefalt

Hva ønsker filmbransjen seg, egentlig?

Publikum ønsker det ikke, og verken distributører eller kinosjefer støtter en dobling av dokumentarfilm-potten hvis dette går på bekostning av annen film, skriver produsent John M. Jacobsen og distributør Åge Hoffart i dette innlegget.
 

Det er med interesse man registrerer hva filmbransjen later til å vektlegge når kulturminister Trond Giske inviterer til høring om hva som bør skje på filmområdet de neste fire år hvis de rødgrønne vinner valget. Enten man var tilstede i salen eller leser oppsummeringen på nettet sitter man igjen med at det aller viktigste nå er: 1) Bevilgningen til dokumentarfilm må dobles, og 2) kvinneandelen må opp vesentlig – les: kvotering.

 

Som en del av sin konkrete målsetting for filmbransjen sa kulturministeren i VEIVISER-meldingen at det var ønskelig med fem helaftens dokumentarfilmer på kino hvert år. Siden totalrammen er 25 filmer vil det i praksis si at 20% av det norske repertoaret skal være dokumentarfilm. I 2008 var det så langt vi kan se tre helaftens dokumentarfilmer på kinoprogrammet. I et år der de norske filmene solgte 2,7 millioner billetter solgte dokumentarfilmene til sammen i underkant av 22.000 billetter. Selv om vi er snille og justerer filmåret fra mars til mars og derved dobler antallet dokumentarfilmer til seks, øker ikke totalbesøket med mer enn rundt 5.500 billetter. Gjennomsnittlig har altså hver spillefilm i 2008 omtrent 20 ganger så høyt besøk som hver dokumentarfilm på kino.

 

På Caféteatret hadde dokumentaristene gjort en imponerende lobbyistjobb med rødgrønne t-skjorter spredt over hele lokalet og en serie engasjerte innlegg som skulle tyde på at dette var spydspissen i en folkebevegelse. Men tallenes tale viser at denne grupperingen ikke har mange bak seg. Det generelle publikum har ikke noe brennende ønske om dokumentarfilmer på kino og det finnes sannsynligvis ingen distributør eller kinosjef som vil støtte kravet om en dobling av bevilgningen til dokumentarfilm hvis dette går på bekostning av bevilgningen til annen film.

 

Norsk Filminstitutts dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen hevdet med oratorisk glød at det ikke bare var et kjempeproblem, men en direkte skandale at han bare kunne støtte noen få filmer når han hadde 42 gode søknader på sitt bord. Dette er utvilsomt et problem for alle dem som gjerne vil lage dokumentarfilm, men det burde ikke være et problem for Stig Andersen. Når han har 42 gode søknader har han virkelig tidenes sjanse til å finne fem gode prosjekter som kan kommunisere med et bredt publikum.

 

Det som virkelig er et problem for Norsk Filminstitutt er at når den nyutnevnte spillefilmkonsulenten skal gå løs på sin søknadsbunke så kan heller ikke han gi støtte til mer enn noen få prosjekter. Men bare 10% av søknadene han skal forholde seg til kommer fra kvinner! Med et slikt forholdstall vil det være umulig å komme opp i 40% kvinneandel på kort sikt, og en kvotering vil rent statistisk føre til at vesentlig dårligere prosjekter blir realisert med potensielt alvorlige konsekvenser for norsk films anseelse.

 

Det er ingen av oss som er negative til dokumentarfilm. Heller ikke dokumentarfilm på kino. Den ene av oss har distribuert 8 av de 10 best besøkte kinodokumentarene de siste 25 årene. Vi er selvfølgelig heller ikke motstandere av kvinner i norsk film. Den ene av oss driver et produksjonsselskap som gjennom 10 år har hatt tilnærmet 50% kvinner på regi og manus. Av Filmkameratenes fem mest aktuelle framtidige prosjekter er tre skrevet og skal regisseres av kvinner. Men vi mener at når kulturministeren virkelig gir oss anledning til å si vår mening så må vi legge trykket på det som er bransjens viktigste problemer.

 

Hvor var de flammende innleggene med krav om at regjeringen må gjøre noe med ulovlig nedlasting? Dette er den mest alvorlige trussel vi alle står ovenfor. I England er dette tema Nr. 1 i bransjen og den engelske regjeringen går nå inn med effektive virkemidler. Hva gjør den norske?

 

Hvor var de flammende innleggene som satte søkelyset på at filmbransjen ikke tjener penger? For å få råd til 25 filmer har Norsk Filmfond og Norsk Filminstitutt underfinansiert de fleste av filmene med et par millioner. Dette har gjort at alle kunne ha blitt litt – litt – bedre. Det har også ført til press på alle involverte og det har økt den økonomiske risikoen for produsenter og distributører og redusert alles mulighet til å oppnå avkastning. I filmbransjen er gjennomsnittlig fortjeneste 0 prosent! Men på Kaféteatret lot ingen til å være opptatt av slikt.

 

Hvor var de flammende innleggene til støtte for at vi må få større, sterkere – og også norskeide – produksjonsselskaper som kan står for en støyt og bidra til en slags veksthuspolitikk? Dette har vært et uttrykt politisk mål gjennom alle år uansett hvem som har vært kulturminister, men embetsverkets handlinger har nesten konsekvent ført oss i motsatt retning.

 

Hvor var de flammende innleggene med en oppfordring til Kulturdepartementet om å bygge ut, forsterke og utvide broen mellom film- og tv-bransjen? Hvis vi skal vokse, må størstedelen av veksten komme her. Det er også på TV-ruta at dokumentaristenes sak hører hjemme. Det er mulig at dette var deres intensjon på Caféteatret, men det ble aldri uttrykt – og følgelig tror vi at de gikk glipp av en stor anledning til å gjøre felles sak med resten av bransjen for å få åpnet dørene til NRK litt videre enn i dag.

 

Det er et stort problem for oss alle – fiksjonsprodusenter, dokumentarister og animatører at NRK – eller for den saks skyld TV2 og andre – sjelden er villige til å betale den reelle kostnaden for innkjøpte program. Og dokumentaristene er underlagt de samme til tider urimelige egenkapitalkrav som dramaprodusentene uten å ha noe reelt eksternt inntektspotensiale.

 

For oss fortoner det seg som en klokere løsning å redusere antall innvilgede dokumentarfilm-søknader og heller gi mer til hvert prosjekt og prioritere de mest profesjonelle aktørene, enn å forsøke å få doblet de totale bevilgingene til dokumentarfilm som nødvendigvis må gå på bekostning av andre filmbevilginger. Problemstillingen er kompleks, men nettopp i Kulturløft 2 burde det være plass til noen spennende visjoner om å utvide samarbeidet mellom statskanalen og uavhengige produsenter til gavn for alle parter.

 

…og sist men ikke minst: hvor var innleggene på vegne av animasjonsbransjen? Hvis de rødgrønne først skal satse på en gren innen filmlivet som på alle måter har vekstpotensiale både hva angår arbeidsplasser og kunstneriske utfordringer så er det her. Her har vi også bevist at vi kan! Aksjer i to Oscarstatuetter og en Emmynominasjon på få år sier sitt. Det samme gjør de helaftens animasjonsfilmene vi har laget det siste tiåret. De har alle solgt minst 100.000 billetter og snittet ligger nok godt over 150.000!

Men alt dette – og vi kunne listet flere momenter – forble usagt på møtet. Eller det forsvant i retorikken til noen få.

 

Man kan undre seg.

 

Åge Hoffart, avdelingsleder for kinodistribusjon i SF Norge.

John M. Jacobsen, produsent i Filmkameratene
 

12 kommentarer til Hva ønsker filmbransjen seg, egentlig?

  2. Dette er en utmerket anledning til å «skille snørr og barter», (uttrykk hentet fra Odd-Geir Sæther) . Vi har i ovenstående artikkel to representanter for det kommersielle aspekt ved film, hvilket selvfølgelig er viktig, men liksom innen fiksjonsfilm eksisterer det også innen dokumentarfilm seriøse aktører som har noe på hjertet, dvs. de brenner for noe. Det kan være et filisofisk grunnsyn de ønsker å videreformidle, det kan være politikk, det kan være kjønnsrollerelatert, det kan være kunstnerisk drivkraft osv.
    Når filmbransjens kommunikasjon med de bevilgende myndigheter baserer seg på rene kommersielle kriterier; hvor mange billetter solgt, hvor mange land/tv-stasjoner har kjøpt/sendt den og den filmen, hvilken enorm suksess den norske filmen har hatt de siste årene, da mener jeg tiden er inne til å rette fokus på innholdet. Hva pokker har vi fortalt vår omverden gjennom disse fantastiske norske filmene? Er det viktig, det som er blitt formidlet? Viktig for vår tid? Har vi formidlet noe til våre medmennesker som har verdi utover det å underholde? Eller kunne TV like godt ha tatt seg av den jobben?
    Tilbake på syttitallet var det en stor kløft mellom tv og oss i filmbransjen. Jeg tror det var bra. Slik hadde vi i filmen en slags rolle som opposisjon til det bestående. Nå har nrk, det bestående, blitt partner i både kortfilmfestival og coproduksjoner og vi er endog blitt velsignet med nrk’s «filmpolitiet» som til og med sender direkte fra Grimstad! Er vi ikke lenger interesserte i å representere en motvekt, et korrektiv, til den politisk/privatiserte doktrine? Er det ikke lenger futt i filmfolket? Vi lever i en epoke av det moderne samfunn der dramatiske endringer skjer på kort tid. Ikke ett eneste av de støttede filmprosjekter fra Filmfondet de senere år tar opp de sentrale tema som vi som demokrati-borgere burde ytre oss om, spesielt vi som har det sterke medium, film, til vår disposisjon!
    Hva skyldes denne passivitet? Har vi gått for langt i vår streben etter profitt/penfeksjonisme innen de tekniske profesjoner? Jeg tenker på lyd, foto osv. som nærmest har blitt til olympiske disipliner på bekostning av det virkelige innhold i filmene. Dette til ettertanke. Amund Prestegård hilser.

    Svar

  3. Man kunne fort kokt denne artikkelen ned til en enkel setning ”vi har tilgang på den største kaken og vi vil selvsagt ikke dele med oss, dokumentaristene får bare klare seg med de smulene vi kaster på gulvet”. Jacobsen har uten tvil hatt suksess med sin krigsmaskin Max Manus dette året og selvsagt kan han nå bruke all sin tyngde på å produsere en storfilm til. Hipp hurra og store gratulasjoner til han for det!

    Hvorfor han mener at en økning av dokumentarstøtten skulle skade spillefilmen er for meg like underlig som hans egen artikkel om dokumentaren og hva den ville kunne koste spillefilmsproduksjonen. På mange måter lukter det litt sigar!

    Søknadsmassen til dokumentar har gått betraktelig opp de siste årene og potten er så liten at en konsulent ikke kan sitte å knuge frem de 5 av 45 mulige søknader uten at de kveler en rekke potensielt sterke prosjekter. I jakten på de beste dokumentarfilmene blir de bevilget mye penger til utvikling og kun en liten prosentandel av disse prosjektene blir det noe av. Dessverre er det slik at man ikke kan leve av utvikling siden potten som regel består av rundt 150 000 kroner. På en spillefilm er disse budsjettene langt større…

    Det som nå skjer i dokumentarbransjen er at en rekke aktører er i ferd med å gi seg siden det er umulig å skaffe nok kapital til i det hele tatt å sitte igjen med noen form for overskudd. Man kan selvsagt parere dette med å hevde at kun de svake trekker seg bort, men det er ikke tilfelle. Til og med Motlys vurderer å kutte kraftig ned eller rett og slett skyte hull i hele sin dokumentarproduksjon og det burde åpne øynene til en og annen fornuftig sjel der ute.

    I motsetting til spillefilmen så har dokumentaren et flerfoldig miljø hvor kjønnfordelingen er mer eller mindre 50 – 50 uten at det er igangsatt kjønnskvotering. Hvis man skal øke kvaliteten og ikke minst produksjonen av og med kvinner i norsk film så kunne man vurdert å putte penger der kvinnene faktisk er!!! Da er det nemlig helt logisk at dokumentaren fortjener mer penger slik at det mangfoldet som nå er der kan vokse ytterligere.

    Svar

  4. det er spennende at det skjer så fantastisk mye bra i den norske filmverdenen, både med fiksjonsfilmer, animasjon og dokumentarfilmer. vi vinner priser, publikum strømmer til kinoen og filmer/serier blir solgt til utlandet. det vi nå må gjøre er å stå samlet for å få mer penger fra kulturdepartementet til filmproduksjon, istede for å krangle internt.

    Svar

  7. Det virker som om flere ikke fikk med seg mange av poengene til Hoffart og Jacobsen, som bl.a. var at hvis det ligger over 40 gode dokumentarprosjekter på fondets bord, hvorfor er det bare 3 som blir produsert og så få som ser dem ? Publikum vet altså ikke sitt eget beste, må man anta. Men det forandrer jo ikke på det faktum at det nærmest er umulig å tjene penger på dokumentarfilm, ref motlys m.fl. Så løsningen skal altså være å smøre det enda tynnere utover ? «Det kan være et filosofisk grunnsyn de ønsker å videreformidle, det kan være politikk, det kan være kjønnsrollerelatert, det kan være kunstnerisk drivkraft osv.» – skriver Amund P – javel – gode hensikter er bra det, men det fører da ikke automatisk til gode filmer – ref. norsk filmhistorie… Og hvem skal kunne leve av å være dokumentarfilmskaper, når f.eks. en kapasitet som Karoline Frogner, med kanskje den viktigste helaftens dokumentaren «Tradra, I går ble jeg tater» på mange, mange år, ikke får midler til nye helaftens doku-prosjekter av fondet,
    (der han med de 40+ søknadene altså sitter) – eller får en god avtale med nrk/tv2 som gjør at hun kan overleve? Det er lenge siden nrk sa opp filmavtalen folkens – hva med å sette inn kreftene der det virkelig ville hjulpet fremfor å bite hverandre i beina mens man logrer for kongen av statsforvaltninga iført servile t-skjorter ? Og ja da – vi er alle mot en økt vulgær-kommersialisering, men det spørs om svaret er å gjøre det til en menneskerett å få lage helaftens dokumentarfilmer med «filosofiske grunnsyn» på deltid – for tomme kinosaler.

    Svar

  8. Jeg vil gjerne komme med en presisjon. De 45 søknadene det refereres til er søknader om støtte til TV-dokumentar. Det har altså ikke noe med kinodokumentar å gjøre. De to dokumentar-konsulentene har ca 8 mill hver i året å dele ut til TV-dokumentar, både enkeltstående og serier. I tillegg kommer støtte til kinodokumentar og talentordninger. Men det er altså når det gjelder TV-dokumentar at skoen trykker mest, det er her midlene ikke står i forhold til produksjonen. Og her kan vi vise til fantastiske seertall også.

    Dokumentarinstene ønsker at kulturdepartementet skal øke støtten til dokumentar. Uten nødvendigvis å ta fra fiksjon. Jeg forstår at bildet på T-skjortene kan tolkes slik, men det var kun ment som en illustrasjon av hvor lite som faktisk brukes på dokumentar.

    Ellers er Jacobsen og Hoffart inne på mange andre områder hvor ting kan forbedres. F eks. at TV-kanalene også må på banen med større andel i filmene hvis det skal være mulig å produsere uavhengig film i Norge. Når det gjelder likestilling og kvotering, så tror jeg at jeg kommenterer det ved en annen anledning.

    Til slutt. Hvis vi skal ha en proffesjonell dokumentarfilmproduksjon i Norge, så må det gjøres noe med støtteordningen. Det er ingen som ønsker å ta fra fiksjonsfilmen. Men det hadde vært hyggelig å få litt støtte fra den kanten også.

    Svar

  9. Vi bare minnne om at for kunn kort tid siden var ikke kinopublikummet særlig interesert i norske filmer i det hele tatt. Men etter bevisste satsninger og profesjonalisering av fiksjonsbransjen kan vi nå feire gode besøkstall for norske spillefilmer. Det kan jo være at vi vil kunne se lignede resultater for dokumnetarfilmer, hvis de også fikk litt andre produskjonsforutseninger..

    Svar

  11. Kinomarkedet er tilpasset fiksjon/spillefilm, og utviklingen der helaftens kinodokumentarer ikke sees av et større publikum er internasjonal, og henger sammen med at tv oppfattes som en bedre ‘kanal’ for dokumentarer. Jeg tror dessverre det er virkelighetsfjernt å snakke om at man kanskje vil se en lignende utvikling som man har gjort for spillefilm på kinomarkedet – og spesielt når fondet ikke synes å fange opp dem som både har vist evne, talent og besøkstall nok (samt har korrekt kjønn) til å kunne rykke videre – men alt er jo mulig.

    Jeg tror imidlertid at nøkkelen ligger i prisen tv-selskapene betaler (tv-avtaler er jo forøvrig også den utløsende faktor for fondets midler) og internasjonal distribusjon. Det er først når man får gode priser for godt arbeid, og interesse for norske dokumentarer i utlandet (!) – at det norske publikummet vil oppsøke norske dokumentarer.

    Alle ønsker jo bedre produksjonsforutsetninger for dokumentarfilmen (og animasjon for den saks skyld – men dokumentarister kan vanskelig lastes for at animatører ikke utnytter muligheten for lobby-virksomhet, forresten) så hvorfor ikke gå på Giske, som også (absurd nok) er generalforsamlinga i nrk, for å tvinge nrk til å betale anstendig pris for dokumentarer og, ikke minst, vise fler?
    Det ville i såfall være et kulturpolitisk utspill, fremfor krybbebiting – hva vil man at statskanalen skal sende ?
    Hva bør primæroppgaven til nrk være ? Å rate mest mulig likt med kommersielle kanaler ? Kanskje på tide med en liten justering og oppvåkning fra komatøse sportsmaraton, middelmådig underholdning og lottotrekninger ? Særlig sport er det mer enn mye nok av andre steder. Et tankeeksperiment man kan gjøre seg en kald sensommernatt er jo hvor mange dokumentarer det går på et grand prix-arrangement…

    Svar

  12. Man kan ikke skyve dokumentaren inn på den smale sti siden de ofte har stort publikum på tv. Lykkens Grøde ble sett av nærmere en million mennesker og selv om dette er et foreløpig høydepunkt så ligger disse filmene ofte på over 600 000 på NRK og 300 000 på Tv2. Hvis man regner ut antall publikum i henhold til pengene kanalene går inn med så vil jeg påstå at de gjør veldig gode ”dealer”, i det minste for seg selv.

    Om dokumentaren har noe på kino å gjøre er selvsagt noe man kan diskutere. Kommersielt er det vanskelig å satse på dem siden de har hatt en tendens til å floppe de 3 – 4 siste årene.
    På samme tid har filmene blitt subtilmarkedsført av små selskaper som ikke har kapital eller kapasitet til å få filmene ut til publikum.
    Hadde eksempelvis en film som Blod & Ære hatt en slags tanke bak kinolanseringen så ville den trolig trukket flere publikummere enn den gjorde.
    Hvis man uken før premieren hadde spurt 30 tilfeldige mennesker om de i det hele tatt viste at en film med den tittelen skulle komme på kino så hadde trolig 23 av dem svart, nei.

    Jenter er en av de siste dokumentarene som gjorde det bra på kino, den hadde også et skikkelig apparat bak seg. Selvsagt er den mer tabloid enn flere av de andre og den har et kikkerperspektiv man kan bruke for å trekke publikum, i likhet med andre suksesser som for eksempel Alt om min Far, men er det virkelig så lite kreativitet blant de norske distributørene at de snur ryggen til alt de ikke kan dynke i undertøy og navle?

    Svar

Svar til Hilde Skofteland Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hva ønsker filmbransjen seg, egentlig?

Publikum ønsker det ikke, og verken distributører eller kinosjefer støtter en dobling av dokumentarfilm-potten hvis dette går på bekostning av annen film, skriver produsent John M. Jacobsen og distributør Åge Hoffart i dette innlegget.
 

Av

Det er med interesse man registrerer hva filmbransjen later til å vektlegge når kulturminister Trond Giske inviterer til høring om hva som bør skje på filmområdet de neste fire år hvis de rødgrønne vinner valget. Enten man var tilstede i salen eller leser oppsummeringen på nettet sitter man igjen med at det aller viktigste nå er: 1) Bevilgningen til dokumentarfilm må dobles, og 2) kvinneandelen må opp vesentlig – les: kvotering.

 

Som en del av sin konkrete målsetting for filmbransjen sa kulturministeren i VEIVISER-meldingen at det var ønskelig med fem helaftens dokumentarfilmer på kino hvert år. Siden totalrammen er 25 filmer vil det i praksis si at 20% av det norske repertoaret skal være dokumentarfilm. I 2008 var det så langt vi kan se tre helaftens dokumentarfilmer på kinoprogrammet. I et år der de norske filmene solgte 2,7 millioner billetter solgte dokumentarfilmene til sammen i underkant av 22.000 billetter. Selv om vi er snille og justerer filmåret fra mars til mars og derved dobler antallet dokumentarfilmer til seks, øker ikke totalbesøket med mer enn rundt 5.500 billetter. Gjennomsnittlig har altså hver spillefilm i 2008 omtrent 20 ganger så høyt besøk som hver dokumentarfilm på kino.

 

På Caféteatret hadde dokumentaristene gjort en imponerende lobbyistjobb med rødgrønne t-skjorter spredt over hele lokalet og en serie engasjerte innlegg som skulle tyde på at dette var spydspissen i en folkebevegelse. Men tallenes tale viser at denne grupperingen ikke har mange bak seg. Det generelle publikum har ikke noe brennende ønske om dokumentarfilmer på kino og det finnes sannsynligvis ingen distributør eller kinosjef som vil støtte kravet om en dobling av bevilgningen til dokumentarfilm hvis dette går på bekostning av bevilgningen til annen film.

 

Norsk Filminstitutts dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen hevdet med oratorisk glød at det ikke bare var et kjempeproblem, men en direkte skandale at han bare kunne støtte noen få filmer når han hadde 42 gode søknader på sitt bord. Dette er utvilsomt et problem for alle dem som gjerne vil lage dokumentarfilm, men det burde ikke være et problem for Stig Andersen. Når han har 42 gode søknader har han virkelig tidenes sjanse til å finne fem gode prosjekter som kan kommunisere med et bredt publikum.

 

Det som virkelig er et problem for Norsk Filminstitutt er at når den nyutnevnte spillefilmkonsulenten skal gå løs på sin søknadsbunke så kan heller ikke han gi støtte til mer enn noen få prosjekter. Men bare 10% av søknadene han skal forholde seg til kommer fra kvinner! Med et slikt forholdstall vil det være umulig å komme opp i 40% kvinneandel på kort sikt, og en kvotering vil rent statistisk føre til at vesentlig dårligere prosjekter blir realisert med potensielt alvorlige konsekvenser for norsk films anseelse.

 

Det er ingen av oss som er negative til dokumentarfilm. Heller ikke dokumentarfilm på kino. Den ene av oss har distribuert 8 av de 10 best besøkte kinodokumentarene de siste 25 årene. Vi er selvfølgelig heller ikke motstandere av kvinner i norsk film. Den ene av oss driver et produksjonsselskap som gjennom 10 år har hatt tilnærmet 50% kvinner på regi og manus. Av Filmkameratenes fem mest aktuelle framtidige prosjekter er tre skrevet og skal regisseres av kvinner. Men vi mener at når kulturministeren virkelig gir oss anledning til å si vår mening så må vi legge trykket på det som er bransjens viktigste problemer.

 

Hvor var de flammende innleggene med krav om at regjeringen må gjøre noe med ulovlig nedlasting? Dette er den mest alvorlige trussel vi alle står ovenfor. I England er dette tema Nr. 1 i bransjen og den engelske regjeringen går nå inn med effektive virkemidler. Hva gjør den norske?

 

Hvor var de flammende innleggene som satte søkelyset på at filmbransjen ikke tjener penger? For å få råd til 25 filmer har Norsk Filmfond og Norsk Filminstitutt underfinansiert de fleste av filmene med et par millioner. Dette har gjort at alle kunne ha blitt litt – litt – bedre. Det har også ført til press på alle involverte og det har økt den økonomiske risikoen for produsenter og distributører og redusert alles mulighet til å oppnå avkastning. I filmbransjen er gjennomsnittlig fortjeneste 0 prosent! Men på Kaféteatret lot ingen til å være opptatt av slikt.

 

Hvor var de flammende innleggene til støtte for at vi må få større, sterkere – og også norskeide – produksjonsselskaper som kan står for en støyt og bidra til en slags veksthuspolitikk? Dette har vært et uttrykt politisk mål gjennom alle år uansett hvem som har vært kulturminister, men embetsverkets handlinger har nesten konsekvent ført oss i motsatt retning.

 

Hvor var de flammende innleggene med en oppfordring til Kulturdepartementet om å bygge ut, forsterke og utvide broen mellom film- og tv-bransjen? Hvis vi skal vokse, må størstedelen av veksten komme her. Det er også på TV-ruta at dokumentaristenes sak hører hjemme. Det er mulig at dette var deres intensjon på Caféteatret, men det ble aldri uttrykt – og følgelig tror vi at de gikk glipp av en stor anledning til å gjøre felles sak med resten av bransjen for å få åpnet dørene til NRK litt videre enn i dag.

 

Det er et stort problem for oss alle – fiksjonsprodusenter, dokumentarister og animatører at NRK – eller for den saks skyld TV2 og andre – sjelden er villige til å betale den reelle kostnaden for innkjøpte program. Og dokumentaristene er underlagt de samme til tider urimelige egenkapitalkrav som dramaprodusentene uten å ha noe reelt eksternt inntektspotensiale.

 

For oss fortoner det seg som en klokere løsning å redusere antall innvilgede dokumentarfilm-søknader og heller gi mer til hvert prosjekt og prioritere de mest profesjonelle aktørene, enn å forsøke å få doblet de totale bevilgingene til dokumentarfilm som nødvendigvis må gå på bekostning av andre filmbevilginger. Problemstillingen er kompleks, men nettopp i Kulturløft 2 burde det være plass til noen spennende visjoner om å utvide samarbeidet mellom statskanalen og uavhengige produsenter til gavn for alle parter.

 

…og sist men ikke minst: hvor var innleggene på vegne av animasjonsbransjen? Hvis de rødgrønne først skal satse på en gren innen filmlivet som på alle måter har vekstpotensiale både hva angår arbeidsplasser og kunstneriske utfordringer så er det her. Her har vi også bevist at vi kan! Aksjer i to Oscarstatuetter og en Emmynominasjon på få år sier sitt. Det samme gjør de helaftens animasjonsfilmene vi har laget det siste tiåret. De har alle solgt minst 100.000 billetter og snittet ligger nok godt over 150.000!

Men alt dette – og vi kunne listet flere momenter – forble usagt på møtet. Eller det forsvant i retorikken til noen få.

 

Man kan undre seg.

 

Åge Hoffart, avdelingsleder for kinodistribusjon i SF Norge.

John M. Jacobsen, produsent i Filmkameratene
 

12 Responses to Hva ønsker filmbransjen seg, egentlig?

  2. Dette er en utmerket anledning til å «skille snørr og barter», (uttrykk hentet fra Odd-Geir Sæther) . Vi har i ovenstående artikkel to representanter for det kommersielle aspekt ved film, hvilket selvfølgelig er viktig, men liksom innen fiksjonsfilm eksisterer det også innen dokumentarfilm seriøse aktører som har noe på hjertet, dvs. de brenner for noe. Det kan være et filisofisk grunnsyn de ønsker å videreformidle, det kan være politikk, det kan være kjønnsrollerelatert, det kan være kunstnerisk drivkraft osv.
    Når filmbransjens kommunikasjon med de bevilgende myndigheter baserer seg på rene kommersielle kriterier; hvor mange billetter solgt, hvor mange land/tv-stasjoner har kjøpt/sendt den og den filmen, hvilken enorm suksess den norske filmen har hatt de siste årene, da mener jeg tiden er inne til å rette fokus på innholdet. Hva pokker har vi fortalt vår omverden gjennom disse fantastiske norske filmene? Er det viktig, det som er blitt formidlet? Viktig for vår tid? Har vi formidlet noe til våre medmennesker som har verdi utover det å underholde? Eller kunne TV like godt ha tatt seg av den jobben?
    Tilbake på syttitallet var det en stor kløft mellom tv og oss i filmbransjen. Jeg tror det var bra. Slik hadde vi i filmen en slags rolle som opposisjon til det bestående. Nå har nrk, det bestående, blitt partner i både kortfilmfestival og coproduksjoner og vi er endog blitt velsignet med nrk’s «filmpolitiet» som til og med sender direkte fra Grimstad! Er vi ikke lenger interesserte i å representere en motvekt, et korrektiv, til den politisk/privatiserte doktrine? Er det ikke lenger futt i filmfolket? Vi lever i en epoke av det moderne samfunn der dramatiske endringer skjer på kort tid. Ikke ett eneste av de støttede filmprosjekter fra Filmfondet de senere år tar opp de sentrale tema som vi som demokrati-borgere burde ytre oss om, spesielt vi som har det sterke medium, film, til vår disposisjon!
    Hva skyldes denne passivitet? Har vi gått for langt i vår streben etter profitt/penfeksjonisme innen de tekniske profesjoner? Jeg tenker på lyd, foto osv. som nærmest har blitt til olympiske disipliner på bekostning av det virkelige innhold i filmene. Dette til ettertanke. Amund Prestegård hilser.

    Svar

  3. Man kunne fort kokt denne artikkelen ned til en enkel setning ”vi har tilgang på den største kaken og vi vil selvsagt ikke dele med oss, dokumentaristene får bare klare seg med de smulene vi kaster på gulvet”. Jacobsen har uten tvil hatt suksess med sin krigsmaskin Max Manus dette året og selvsagt kan han nå bruke all sin tyngde på å produsere en storfilm til. Hipp hurra og store gratulasjoner til han for det!

    Hvorfor han mener at en økning av dokumentarstøtten skulle skade spillefilmen er for meg like underlig som hans egen artikkel om dokumentaren og hva den ville kunne koste spillefilmsproduksjonen. På mange måter lukter det litt sigar!

    Søknadsmassen til dokumentar har gått betraktelig opp de siste årene og potten er så liten at en konsulent ikke kan sitte å knuge frem de 5 av 45 mulige søknader uten at de kveler en rekke potensielt sterke prosjekter. I jakten på de beste dokumentarfilmene blir de bevilget mye penger til utvikling og kun en liten prosentandel av disse prosjektene blir det noe av. Dessverre er det slik at man ikke kan leve av utvikling siden potten som regel består av rundt 150 000 kroner. På en spillefilm er disse budsjettene langt større…

    Det som nå skjer i dokumentarbransjen er at en rekke aktører er i ferd med å gi seg siden det er umulig å skaffe nok kapital til i det hele tatt å sitte igjen med noen form for overskudd. Man kan selvsagt parere dette med å hevde at kun de svake trekker seg bort, men det er ikke tilfelle. Til og med Motlys vurderer å kutte kraftig ned eller rett og slett skyte hull i hele sin dokumentarproduksjon og det burde åpne øynene til en og annen fornuftig sjel der ute.

    I motsetting til spillefilmen så har dokumentaren et flerfoldig miljø hvor kjønnfordelingen er mer eller mindre 50 – 50 uten at det er igangsatt kjønnskvotering. Hvis man skal øke kvaliteten og ikke minst produksjonen av og med kvinner i norsk film så kunne man vurdert å putte penger der kvinnene faktisk er!!! Da er det nemlig helt logisk at dokumentaren fortjener mer penger slik at det mangfoldet som nå er der kan vokse ytterligere.

    Svar

  4. det er spennende at det skjer så fantastisk mye bra i den norske filmverdenen, både med fiksjonsfilmer, animasjon og dokumentarfilmer. vi vinner priser, publikum strømmer til kinoen og filmer/serier blir solgt til utlandet. det vi nå må gjøre er å stå samlet for å få mer penger fra kulturdepartementet til filmproduksjon, istede for å krangle internt.

    Svar

  7. Det virker som om flere ikke fikk med seg mange av poengene til Hoffart og Jacobsen, som bl.a. var at hvis det ligger over 40 gode dokumentarprosjekter på fondets bord, hvorfor er det bare 3 som blir produsert og så få som ser dem ? Publikum vet altså ikke sitt eget beste, må man anta. Men det forandrer jo ikke på det faktum at det nærmest er umulig å tjene penger på dokumentarfilm, ref motlys m.fl. Så løsningen skal altså være å smøre det enda tynnere utover ? «Det kan være et filosofisk grunnsyn de ønsker å videreformidle, det kan være politikk, det kan være kjønnsrollerelatert, det kan være kunstnerisk drivkraft osv.» – skriver Amund P – javel – gode hensikter er bra det, men det fører da ikke automatisk til gode filmer – ref. norsk filmhistorie… Og hvem skal kunne leve av å være dokumentarfilmskaper, når f.eks. en kapasitet som Karoline Frogner, med kanskje den viktigste helaftens dokumentaren «Tradra, I går ble jeg tater» på mange, mange år, ikke får midler til nye helaftens doku-prosjekter av fondet,
    (der han med de 40+ søknadene altså sitter) – eller får en god avtale med nrk/tv2 som gjør at hun kan overleve? Det er lenge siden nrk sa opp filmavtalen folkens – hva med å sette inn kreftene der det virkelig ville hjulpet fremfor å bite hverandre i beina mens man logrer for kongen av statsforvaltninga iført servile t-skjorter ? Og ja da – vi er alle mot en økt vulgær-kommersialisering, men det spørs om svaret er å gjøre det til en menneskerett å få lage helaftens dokumentarfilmer med «filosofiske grunnsyn» på deltid – for tomme kinosaler.

    Svar

  8. Jeg vil gjerne komme med en presisjon. De 45 søknadene det refereres til er søknader om støtte til TV-dokumentar. Det har altså ikke noe med kinodokumentar å gjøre. De to dokumentar-konsulentene har ca 8 mill hver i året å dele ut til TV-dokumentar, både enkeltstående og serier. I tillegg kommer støtte til kinodokumentar og talentordninger. Men det er altså når det gjelder TV-dokumentar at skoen trykker mest, det er her midlene ikke står i forhold til produksjonen. Og her kan vi vise til fantastiske seertall også.

    Dokumentarinstene ønsker at kulturdepartementet skal øke støtten til dokumentar. Uten nødvendigvis å ta fra fiksjon. Jeg forstår at bildet på T-skjortene kan tolkes slik, men det var kun ment som en illustrasjon av hvor lite som faktisk brukes på dokumentar.

    Ellers er Jacobsen og Hoffart inne på mange andre områder hvor ting kan forbedres. F eks. at TV-kanalene også må på banen med større andel i filmene hvis det skal være mulig å produsere uavhengig film i Norge. Når det gjelder likestilling og kvotering, så tror jeg at jeg kommenterer det ved en annen anledning.

    Til slutt. Hvis vi skal ha en proffesjonell dokumentarfilmproduksjon i Norge, så må det gjøres noe med støtteordningen. Det er ingen som ønsker å ta fra fiksjonsfilmen. Men det hadde vært hyggelig å få litt støtte fra den kanten også.

    Svar

  9. Vi bare minnne om at for kunn kort tid siden var ikke kinopublikummet særlig interesert i norske filmer i det hele tatt. Men etter bevisste satsninger og profesjonalisering av fiksjonsbransjen kan vi nå feire gode besøkstall for norske spillefilmer. Det kan jo være at vi vil kunne se lignede resultater for dokumnetarfilmer, hvis de også fikk litt andre produskjonsforutseninger..

    Svar

  11. Kinomarkedet er tilpasset fiksjon/spillefilm, og utviklingen der helaftens kinodokumentarer ikke sees av et større publikum er internasjonal, og henger sammen med at tv oppfattes som en bedre ‘kanal’ for dokumentarer. Jeg tror dessverre det er virkelighetsfjernt å snakke om at man kanskje vil se en lignende utvikling som man har gjort for spillefilm på kinomarkedet – og spesielt når fondet ikke synes å fange opp dem som både har vist evne, talent og besøkstall nok (samt har korrekt kjønn) til å kunne rykke videre – men alt er jo mulig.

    Jeg tror imidlertid at nøkkelen ligger i prisen tv-selskapene betaler (tv-avtaler er jo forøvrig også den utløsende faktor for fondets midler) og internasjonal distribusjon. Det er først når man får gode priser for godt arbeid, og interesse for norske dokumentarer i utlandet (!) – at det norske publikummet vil oppsøke norske dokumentarer.

    Alle ønsker jo bedre produksjonsforutsetninger for dokumentarfilmen (og animasjon for den saks skyld – men dokumentarister kan vanskelig lastes for at animatører ikke utnytter muligheten for lobby-virksomhet, forresten) så hvorfor ikke gå på Giske, som også (absurd nok) er generalforsamlinga i nrk, for å tvinge nrk til å betale anstendig pris for dokumentarer og, ikke minst, vise fler?
    Det ville i såfall være et kulturpolitisk utspill, fremfor krybbebiting – hva vil man at statskanalen skal sende ?
    Hva bør primæroppgaven til nrk være ? Å rate mest mulig likt med kommersielle kanaler ? Kanskje på tide med en liten justering og oppvåkning fra komatøse sportsmaraton, middelmådig underholdning og lottotrekninger ? Særlig sport er det mer enn mye nok av andre steder. Et tankeeksperiment man kan gjøre seg en kald sensommernatt er jo hvor mange dokumentarer det går på et grand prix-arrangement…

    Svar

  12. Man kan ikke skyve dokumentaren inn på den smale sti siden de ofte har stort publikum på tv. Lykkens Grøde ble sett av nærmere en million mennesker og selv om dette er et foreløpig høydepunkt så ligger disse filmene ofte på over 600 000 på NRK og 300 000 på Tv2. Hvis man regner ut antall publikum i henhold til pengene kanalene går inn med så vil jeg påstå at de gjør veldig gode ”dealer”, i det minste for seg selv.

    Om dokumentaren har noe på kino å gjøre er selvsagt noe man kan diskutere. Kommersielt er det vanskelig å satse på dem siden de har hatt en tendens til å floppe de 3 – 4 siste årene.
    På samme tid har filmene blitt subtilmarkedsført av små selskaper som ikke har kapital eller kapasitet til å få filmene ut til publikum.
    Hadde eksempelvis en film som Blod & Ære hatt en slags tanke bak kinolanseringen så ville den trolig trukket flere publikummere enn den gjorde.
    Hvis man uken før premieren hadde spurt 30 tilfeldige mennesker om de i det hele tatt viste at en film med den tittelen skulle komme på kino så hadde trolig 23 av dem svart, nei.

    Jenter er en av de siste dokumentarene som gjorde det bra på kino, den hadde også et skikkelig apparat bak seg. Selvsagt er den mer tabloid enn flere av de andre og den har et kikkerperspektiv man kan bruke for å trekke publikum, i likhet med andre suksesser som for eksempel Alt om min Far, men er det virkelig så lite kreativitet blant de norske distributørene at de snur ryggen til alt de ikke kan dynke i undertøy og navle?

    Svar

Leave a Reply to Hilde Skofteland Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY