I helgen gikk årets Nordic/Docs av stabelen. Den nystartede festivalen er inne i sitt andre år og ser ut til å klare seg bra i en sesong med mange dokumentarfilmfestivaler.
Her er prisene som ble delt ut i Fredrikstad:
Vinner beste nordiske dokumentarfilm(under 40 min lengde):
Opp ned er alt abstrakt – sa pappa.
Regi: Anne Haugsgjerd
Nordic/Docs jury ga hederlig omtale til :
Club 7
Regi: Even Benestad og August B. Hansen
Vinner beste nordiske dokumentarfilm (41 – 75 min lengde)
Att Skiljas
Regi: Karin Ekberg
Nordic/Docs jury ga hederlig omtale til:
Efter Dig
Regi: Marius Dybwad Brandrud
Vinner beste nordiske dokumentarfilm (over 75 minutter)
Drømmen om en familie
Regi: Mira Jargil
Nordic/Docs jury ga hederlig omtale til:
Jeg hader ADHD (Dk)
Regi: Erlend E. Mo
og
De dansande andarnas skog (Forest of the dancing spirits)
Regi: Linda Västrik
Nordic/Docs Publikumspris 2014:
Barn som meg
Regi: Mari Storstein
Nordic/Docs pris for beste filmfotografi 2014:
Runar J. Wiik og Patrik Säfström fnf
For fotograferingen av filmen No word for Worry
Nordic/Docs pris for beste nordiske studentfilm 2014:
(delt mellom)
Ponytales
Regi: Siri Bråtveit
Snø(Dk)
Regi: Laurits Flensted-Jensen
Nordic/Docs Ikon Pris:
Jørgen Leth
og
Stefan Jarl
Nordic/Docs Jury 2014 har bestått av:
Maria Warsinska-Varsi
Tone Andersen og
Paul René Roestad
JURYENS BEGRUNNELSER:
Vinnerfilm dokumentar (opp til 40 min lengde):
Opp ned er alt abstrakt, regi Anne Haugsgjerd
Juryen ble mest grepet av en film som skilte seg ut som et særeget filmatisk verk. Filmens fortellergrep er lekent og lett – og det svinger fra det dystre til det humoristiske mens filmen maler fram med enkle symbolske bilder, som berører et unikt portrett av en far og en nesten glemt kunstner.
Juryens hederlige omtale:
Club 7 Regi August B. Hansen og Even Benestad
Juryen ønsker å fremheve en film som portretterer et sted og en viktig tidsperiode. Den kreative frie bruken av arkivfilm og sekvenser fra ulike norske spillefilmer og dokumentarer fremstår som en rocka tidsmosaikk – der de ulike filmscenene forenes – og bilder og musikk slår ned som et lite fyrverkeri.
Vinnerfilm dokumentar (41 til 75 minutters lengde)
Att Skiljas Regi Karin Ekberg (Sv)
Vinnerfilmen står ut som noe helt særegent. Det er et varmt, nært og gripende portrett av en familie i oppløsning. En familie av den sosialdemokratiske tiden tatt på kornet. Regissøren makter å formidle det personlige dramaet ut over seg selv og hovedkarakterenes verden så det blir et klassisk verk.
Filmens handling og den dramaturgiske strukturen overgår med sin styrke, tilstedeværelse og sitt uventede sidesprang – fiksjonsverdenens dramaturgiske verden. Det er et lite mesterverk av en svensk samtidshistorie.
Juryens hederlige omtale:
Efter Dig
Regi: Marius Dybwad Brandrud
Regissøren tar oss med på en lavmælt eksistensiell reise der han med sitt observerende kamera følger sin mor som tar avskjed med sin far. Filmen gir oss rom til å reflektere og observere sammen med regissøren,
Filmen utmerker seg med asketiske bilder og et kamera som holder seg respektfullt på avstand så plutselig skjer det guddommelige ved at lyset trenger igjennom og blender linsen etter at livet har ebber ut.
Vinnerfilm dokumentarfilm (over 75 minutters lengde)
Drømmen om en familie Regi Mira Jargil (Dk)
Vinnerfilmen sitter enda langt inn i mageregionen på juryen.
Fordi man blir helt grepet av og dratt med i historien og dens karakterer
på grunn av filmens menneskelighet, dens autensitet og dens befriende manglende perfeksjonisme . Filmens fokus er på hovedkarakterene i deres livsdrama. Filmen består til tider av opptak av filmens hovedkarakter, faren.
Han dokumenterer sitt liv med datteren for å bevise at han mestrer å være en familiefar og at datteren håndterer moren som kommer tilbake i hennes liv. Filmens karakterer har så mye på spill. Som seer oppleves det som om man plutselig er i deres liv og opplever nært og tett deres hverdag. Det er en meget gripende film som lyktes med å formidle et usminket innblikk i en fars kamp for sin datter. Seeren blir berørt, involvert og holdt i ånde av dette hjerteskjærende hverdagsdrama løftet opp til ett filmatisk verk.
Juryens hederlige omtale:
Jeg hader ADHD Regi: Erlend E. Mo
Denne filmen har en misjon. Den viser gjennom sin historie at det nytter og
derfor engasjerer og berører filmen oss. I tillegg er det ett enormt arbeid bak filmen som er veldig godt gjennomført på alle plan, og hvor den innfrir over all forventning dramaturgisk med overraskende utviklingen av karakterene underveis. Man opplever at Filmteamet har vært der for sine karakterer
ved at man forstår at bak filmen er det en lang prosess og de har tatt seg tid og behandlet sine karakterer med respekt og kjærlighet. Det er et imponerende arbeid på alle måter, Vi kommer nært, det er rørende og samtidig poetisk. Budskapet er sterkt og det filmatiske innfrir likedan.
De dansande andarnas skog Regi: Linda Västrik (Sv)
Dette er en usedvanlig vakker film. Med et sensitivt kamera med blikk for detaljer og forsterket med nære intense lydopplevelser gir filmen seerne en suggererende opplevelse av å være i jungelen med regissøren. Samtidig oppleves filmen som en god nøktern og ærlig antropologisk film. På deres premisser og gjennom deres myter, bruker filmen tid på å bli kjent med karakterene og dramaet i deres hverdag . det blir intenst, brutalt og vakkert på en gang. Dokumentarfilmen gir et unikt innblikk i virkeligheten til et utsatt pygméfolk i jungelen øst i den demokratiske republikken Kongo.
Pris for beste dokumentarfilmfoto:
Filmen er en spesielt visuell opplevelse, hvor filmteamet til tross for tøffe arbeidsvilkår har klart, gjennom mangeårig arbeid, å skape et eget univers vi blir dratt inn i og ikke har lyst til å gå ut av igjen. Fotoarbeidet i filmen er imponerende i sin skjønnhet og også i det tekniske; hvordan har de fysisk fått det til? På små og litt større båter, under vannet og gjennom strengt bevoktede grenser danser kamera med sine karakterer, i en film hvor bildene er svært drivende i historiefortellingen.
Pris for beste dokumentarfilmfoto går til :
Patrik Säfström fnf og Runar Jarle Wiik
for filmen ”No word for worry”
