Det er hele fem dokumentarfestivaler som konkurrerer om publikummet i løpet av våren. Det starter i februar med Human Rights, Human Wrongs, deretter følger Eurodok, Den norske dokumentarfilmfestivalen, Nordic/Docs og Kort- og dokumentarfilmfestivalen i Grimstad i juni. Denne festivalfloraen, som utfylles av BIFF og Trondheim dokumentarfestival på høsten, gjenspeiler en sjanger i rivende utvikling. Men spiser de hverandre opp både med tanke på innhold og publikumsdeltagelse?

Festivalleder for Dokumentarfestivalen i Volda, Guro Sollie Hansebakken, mener at problemstillingen er reell, men at det samtidig er viktig med et stort fokus på dokumentarfilmbransjen.

– Til tross for at alle festivalene har større eller mindre fokus på norsk dokumentar, er det likevel tydelig at festivalene har ulike fokusområder. Eurodok åpner opp for europeisk dokumentarfilm, Nordic/Docs har et fokusområde på nordisk film, mens Dokfilm i Volda har et mer snevert fokuspunkt der 60 av 70 valgte filmer er norske. Vi trenger alle festivalene for å dekke alle områdene, men det er klart det blir utfordrende når det er 2 uker mellom enkelte av festivalene, og man kan oppleve å måtte konkurrere om de norske filmene. Det blir også vanskeligere tider for filmfestivaler når støtten kuttes, men det viktigste vi gjør er å ikke kutte ned på festivalene. Vårt felles mål og ønske er å sette fokus på dokumentarfilm. Festivalene har stor betydning for bransjen og for publikum når det er mange filmskapere som ikke får vist filmene sine andre steder enn hos oss. Det er plass til oss alle og vi vil ha alle med, derfor må vi bli flinkere til å holde hverandre oppe og samarbeide, mener hun.

Leder for Nordic/Docs, Paul René Roestad, mener at festivalene er spredd tilstrekkelig geografisk og at reiseutgiftene mellom festivalene hindrer de fra å være reelle konkurrenter.

– Det er riktig at det har blitt flere festivaler i Norge som fokuserer på dokumentarfilm, men de eneste som har dokumentarfilm som sitt hovedfokus er Volda, Eurodok og Nordic/Docs. Volda gjør en fantastisk jobb – den er den eldste i landet og er en viktig festival som vi trenger. Men det som er problematisk for mange i vår region her på Østlandet er at Volda ligger lagt vekk og dokumentarister har lite penger. Det er det samme med CPH:DOX i København, en fantastisk festival som dessverre alt for få norske har råd til å delta på, for ikke å snakke om IDFA, Sheffield osv. Det samme med BIFF, en utrolig god og profesjonell festival som alle burde tatt seg tid til å være på, og selvsagt også Tromsø.

– Kortfilmfestivalen er en institusjon i seg selv, men mange av oss som er dedikerte til dokumentarfilm ser at den har for liten plass for dokumentarfilm. Og mange mener også at det er uheldig om dokumentarfilm skal ta mer plass fra den viktige kortfilmen, som virkelig trenger den plattformen og visningsarenaen som Kortfilmfestivalen er. Men absolutt alle som er opptatt av dokumentarfilm er veldig takknemlige for at Kortfilmfestivalen gir dokumentarfilm den plassen de allikevel gjør.

Sollie Hansebakken sier seg enig i at den geografiske spredningen er med på å hindre at festivalene spiser av hverandres oppslutning.

– Vi har ikke opplevd at festivalene slår hverandre i hjel ennå. Vi viser mange av de samme filmene, men vi er såpass godt spredd geografisk at det bare er gledelig at vi kan vise filmene på ulike plasser i Norge. Når det gjelder oppslutning klarte Volda i år akkurat å gi nok sengeplasser til alle våre gjester. Når vi i tillegg tar med studentene og de lokale får vi en svært passelig oppslutning. Vi har ingen mål om å bli større, men heller utvikle oss til å bli bedre. Vi opplever – og får beskjed om – at Dokfilm i Volda er en møteplass for bransjen. Det er ingen andre festivaler hvor flere folk fra dokumentarfilmbransjen er samlet på én gang. Vi er kanskje kjent for å være en festival for studentene, og det er vi glad for, men vi er også en festival for bransjen. Og det er når disse gruppene møtes at det skapes samtaler, inspirasjon og glede rundt dokumentarfilm, forteller hun.

Roestad mener at et samarbeid mellom de nærmeste geografisk lokaliserte festivalene kan være taktisk lurt for å hindre overlapping.

– De rene dokumentarfilmfestivalene som ligger nære hverandre og muligens kan sees på som “konkurrenter” er Eurodok på Filminstituttet i Oslo og Nordic/Docs i Fredrikstad. I noen grad er vi forskjellige, da Nordic/Docs også fokuserer spesielt på Norden, nordisk samarbeid og på læring og kunnskapsutveksling gjennom mesterklasser og seminar. Men jeg mener det vil være en fordel om Nordic/Docs og Eurodok kan samarbeide slik at vi ikke overlapper hverandre i for stor grad, og at vi gjennom samarbeid kan bli supplerende arrangement som til dels dekker forskjellige behov for den store massen av dokumentarfilmskapere og det publikum som befinner seg på Oslo og på Østlandet. Det både håper og tror jeg er mulig, avslutter han.

• Les våre daglige rapporter fra Dokumentarfilmfestivalen i Volda
• Les mer om Nordic/Docs som starter 8.mai.