Cannes: Blindness og Waltz with Bashir

Cannes 2008.jpgIngen andre steder i verden enn i Cannes har jeg opplevd at voksne menn og kvinner bryter sammen over så lite. Etter to uker på rådyre tredjeklasses hoteller, og ubehagelige sammenstøt med fiendtlige servitører og maktsyke kinovakter, blir særlig vi nordeuropeere rammet av en akutt allergi mot en uutgrunnelig latinsk  umedgjørlighet…  

Slik begynte en artikkel jeg skrev fra filmfestivalens himmel og helvete for fire år siden, og jeg kunne like gjerne tatt den samme visa denne gangen. Men man glemmer fort – særlig når det man faktisk får se i kinomørket engasjerer og beveger.

Åpningsfilmen Blindness, med regi av Fernando Meireilles, er – love it or hate it! – den typiske Cannesfilmen: Den utfordrer deg med sine virkemidler, samtidig som den frustrerer. Den gir deg noe av den samme følelsen av å ha en stein i skoen som sideseksjonen Kritikeruken gjerne forbeholder seg retten til å gi deg.
Det var knyttet store forventinger til Meireilles oppfølger til sine to kritiker- og publikumssuksesser City of God og The Constant Gardener. Derfor kunne man merke en viss skuffelse blant enkelte kritikere som så filmen i går kveld. Men Blindness er ingen dårlig film. Meireilles synes ute av stand til å lage noe middelmådig. Men kanskje er det nettopp hans utsøkte smak som her hemmer ham. Blindness er en storslagen framtidsfabel basert på Jose Saramagos roman. Filmen skildrer hva som skjer når hele verdens befolkning rammes av en mystisk sykdom som gjør dem blinde. Gradvis bryter samfunnet sammen og menneskene går over i en primitiv fase.

Men til å være såpass visjonær og artikulert er filmen merkelig…virkningsløs. Det hele formidles med et spennende filmspråk der filmens "hvite blindhet" – ulike grader av hvitt og grått lys – er i elegant spill. Men jeg ble litt for ofte sittende å beundre fotoet snarere enn å bli trukket inn i det særegne universet. Kanskje burde denne fabelen blitt skildret på en mindre "smakfull" måte for virkelig å ryste oss? Kanskje burde jeg se filmen en gang til? Du kan sjekke ut traileren her: Blindness

BlindnessM.jpg

Den israelske animasjonsdokumentaren (!!) Waltz with Bashir er også noe for seg selv. Mens den særegne stemningen i Blindness mister noe av gravitasjonskraften underveis, er denne filmen – til tross for sin originale og overraskende innpakning – svært effektivt og jordnært fortalt. Etter de første minuttene ble jeg som de fleste andre en smule forundret over regissør Ari Folmans beslutning om å fortelle om massakren av palestinere i Libanon i 1982 med animasjonsfilmens virkemidler. Men gradvis festet filmen grepet om min oppmerksomhet og jeg forsto hvorfor Folman har valgt å gjøre det på denne uortodokse måten. "Du får ikke filme meg og min sønn", sier et av intervjuobjektene i filmen. "Men du kan tegne oss, om du vil". Folman gjør denne begrensningen til en stor styrke: Vi får en mer analytisk avstand til det grufulle gjennom animasjonen, den tilfører fortellingen en helt egen logikk.

Folman selv, og de andre tidligere israelske soldatene som gjenforteller de libanesiske falangistenes massakre av palestinere i Sabra og Shattila, framstår som gjenkjennelige som animasjonsfigurer. Men stilens distanse gjør at vi opplever filmen som en mer tidløs fabel om krigens meningsløshet. Folman slipper her unna med et halsbrekkende sjangerstunt når animasjonen møter dokumentaren. Du kan se traileren her: Waltz with Bashir.

BashirM.jpg

Cannes: Blindness og Waltz with Bashir

Cannes 2008.jpgIngen andre steder i verden enn i Cannes har jeg opplevd at voksne menn og kvinner bryter sammen over så lite. Etter to uker på rådyre tredjeklasses hoteller, og ubehagelige sammenstøt med fiendtlige servitører og maktsyke kinovakter, blir særlig vi nordeuropeere rammet av en akutt allergi mot en uutgrunnelig latinsk  umedgjørlighet…  

Slik begynte en artikkel jeg skrev fra filmfestivalens himmel og helvete for fire år siden, og jeg kunne like gjerne tatt den samme visa denne gangen. Men man glemmer fort – særlig når det man faktisk får se i kinomørket engasjerer og beveger.

Åpningsfilmen Blindness, med regi av Fernando Meireilles, er – love it or hate it! – den typiske Cannesfilmen: Den utfordrer deg med sine virkemidler, samtidig som den frustrerer. Den gir deg noe av den samme følelsen av å ha en stein i skoen som sideseksjonen Kritikeruken gjerne forbeholder seg retten til å gi deg.
Det var knyttet store forventinger til Meireilles oppfølger til sine to kritiker- og publikumssuksesser City of God og The Constant Gardener. Derfor kunne man merke en viss skuffelse blant enkelte kritikere som så filmen i går kveld. Men Blindness er ingen dårlig film. Meireilles synes ute av stand til å lage noe middelmådig. Men kanskje er det nettopp hans utsøkte smak som her hemmer ham. Blindness er en storslagen framtidsfabel basert på Jose Saramagos roman. Filmen skildrer hva som skjer når hele verdens befolkning rammes av en mystisk sykdom som gjør dem blinde. Gradvis bryter samfunnet sammen og menneskene går over i en primitiv fase.

Men til å være såpass visjonær og artikulert er filmen merkelig…virkningsløs. Det hele formidles med et spennende filmspråk der filmens "hvite blindhet" – ulike grader av hvitt og grått lys – er i elegant spill. Men jeg ble litt for ofte sittende å beundre fotoet snarere enn å bli trukket inn i det særegne universet. Kanskje burde denne fabelen blitt skildret på en mindre "smakfull" måte for virkelig å ryste oss? Kanskje burde jeg se filmen en gang til? Du kan sjekke ut traileren her: Blindness

BlindnessM.jpg

Den israelske animasjonsdokumentaren (!!) Waltz with Bashir er også noe for seg selv. Mens den særegne stemningen i Blindness mister noe av gravitasjonskraften underveis, er denne filmen – til tross for sin originale og overraskende innpakning – svært effektivt og jordnært fortalt. Etter de første minuttene ble jeg som de fleste andre en smule forundret over regissør Ari Folmans beslutning om å fortelle om massakren av palestinere i Libanon i 1982 med animasjonsfilmens virkemidler. Men gradvis festet filmen grepet om min oppmerksomhet og jeg forsto hvorfor Folman har valgt å gjøre det på denne uortodokse måten. "Du får ikke filme meg og min sønn", sier et av intervjuobjektene i filmen. "Men du kan tegne oss, om du vil". Folman gjør denne begrensningen til en stor styrke: Vi får en mer analytisk avstand til det grufulle gjennom animasjonen, den tilfører fortellingen en helt egen logikk.

Folman selv, og de andre tidligere israelske soldatene som gjenforteller de libanesiske falangistenes massakre av palestinere i Sabra og Shattila, framstår som gjenkjennelige som animasjonsfigurer. Men stilens distanse gjør at vi opplever filmen som en mer tidløs fabel om krigens meningsløshet. Folman slipper her unna med et halsbrekkende sjangerstunt når animasjonen møter dokumentaren. Du kan se traileren her: Waltz with Bashir.

BashirM.jpg

MENY