Foto: Santiago Giralt og Hildegunn Wærness.

Den argentinske filmkrisen får de fleste andre kulturkriser til å blekne, inkludert vår egen filmkrise. Da den nye presidenten Javier Milei kom til makten i Argentina i 2023, skjedde det med lovnader om å kutte drastisk i tilskuddene til kulturlivet. Bildene fra valgkampanjen der han illustrerte sine intensjoner med en motorsag, gikk verden rundt. Resultatet ble at Det argentinske filminstituttet, i likhet med festivaler og andre filmorganisasjoner, mistet hovedparten av tilskuddene. 

For argentinske filmskapere har det vært en sjokkartet opplevelse. Over natten gikk de fra å være en ledende filmnasjon i Latin-Amerika og en av de mest interessante filmkulturene som har vokst fram de siste 20 årene, til å stå nesten uten en nasjonal filmstøtte. Her hjemme skrev regissør Mirko Stopar et innlegg om situasjonen på rushprint.no, der han omtalte presidenten sin motorsagmassakre som en kulturell forbrytelse.

Santiago Giralt har de siste 20 årene vært en del av den gryende independentfilm-scenen i Argentina. Han har vært vant til å jobbe med små budsjetter, men nå handler det om så mye mer enn penger. Den høyreradikale regjeringen i landet har erklært krig mot seksuelle minoriteter (LHBTiQ+) og mange av de politiske framskrittene er blitt reversert. Løsningen for mange har vært å dra ut av landet for å lage film. 

Til sin nye film, Upa! A spring in Athens, fikk Giralt samlet tre gamle kolleger til innspilling i Hellas, inkludert norske Hildegunn Wærness, som gjentar sin rolle fra den første UPA!-filmen. Målet for karakterene er å lage en musikal om Medea – med iPhone-kamera. Men regissøren Pina (Giralt), skuespilleren Nina (Camila Toker) og produsenten Ailén (Tamae Garateguy) – som alle spiller karikerte versjoner av seg selv og er kjente profiler i det argentinske indiemiljøet – innser ikke før det er for sent hvilken intrigemaker denne norske kvinnen er. Som det heter i omtalen på Cine Latino, der filmen har norsk premiere til helgen: «Dette er en grenseløs, lavbudsjetts metakomedie der det hagler stikk til institusjoner og filmmiljø, med bøtter og spann av selvironi».

Det hører også med til historien at alle disse fire filmprofilene medvirket i den første Upa!-filmen fra 2007. Upa!-serien med fire filmer er blitt smått legendarisk i latinamerikansk film, og naturlig nok gjenspeiler denne siste filmen også krisen i Argentina. Da jeg møter Giralt og Wærness på zoom ber jeg førstnevnte fortelle hva Upa!-filmene representerer for ham.

– De representerer behovet for fellesskap og behovet for å skape – en slags menneskelig impuls som går utover spekulasjon om penger, tid eller festivaler i fremtiden. Vi bruker disse filmene til å reflektere, til å reagere. I stedet for å skrive en artikkel, lager vi filmene for å uttrykke hva vi føler skjer med filmen og med oss selv som filmskapere akkurat nå. Vi startet for 20 år siden og er nå gjenforent.

Hildegunn – du dro til Argentina for å studere og ble involvert i denne bevegelsen. Kan du fortelle litt om det?

– Ja, jeg dro til Argentina for å studere film ved Universidad del Cine, fordi det var en utrolig spennende kunstnerisk motreaksjon som foregikk i landet på den tiden. Etter det økonomiske krakket. Santiago var læreren min, og jeg så veldig opp til ham. Jeg husker at jeg i begynnelsen tenkte: Wow, jeg vil være en del av dette miljøet, jeg vil lage film med disse folka. En dag kom han bort til meg og sa: «Du har et kamera, ikke sant? Kanskje du vil bli med oss og lage denne filmen?» Og jeg svarte: «Men jeg er ikke skuespiller. Jeg vil bli regissør.» Og han bare lo og sa: «Kom igjen. Bli med. Det blir gøy.»

Santiago istemmer:

– Hun snakket ikke så mye spansk, men jeg var fascinert av henne. Av personligheten hennes, av det hun brakte inn i diskusjonene. Og så begynte vi å lage denne filmen. Vi hadde et videokamera med veldig lav oppløsning. Så dukket hun opp – fra Europa! – med et kamera som var tre ganger så bra. Hun var både med og filmet og sendte kamera rundt. Etter noen år dro hun tilbake til Europa. Vi har krysset hverandres veier siden den gang, men vi jobbet ikke sammen igjen før for to år siden, da vi tilfeldigvis begge var på ferie på Kreta. Og på en eller annen måte førte alt dette til den fjerde delen av UPA!.

Angrepet på filmen

Vi har alle vært vitne til konflikten mellom regjeringen under Javier Milei og filmmiljøet, da han fjernet støtten til det argentinske filminstituttet. Kan du beskrive hva som har skjedd i etterkant, Santiago, og hvordan argentinske filmskapere håndterer det? Det må ha vært traumatisk?

– Det som skjer i Argentina er trist og dypt skuffende. Dette er en politiker som kom inn på scenen for å bryte sosiale bånd og avtaler som var veldig sterke – eller som vi trodde var sterke. Kanskje viser det hvor sårbare institusjonene er overfor det jeg vil kalle et regime… jeg kaller det ikke en regjering fordi han fornærmer minoriteter, angriper pensjonister, funksjonshemmede, barn. Han er alt jeg forakter i et menneske. Så angrepet på filmindustrien er en del av en global idé om hvordan man kan drive politikk ved å plante hat i folk. De har til og med tatt tilbake det nedsettende uttrykket «zurdo» – om en person som identifiserer seg med venstresiden. Det er en del av denne ultrahøyrebevegelsen som vi ser over hele verden.

Mitt førsteinntrykk var at dette kanskje var et lokalt fenomen, men Milei har tilhengere også i Europa og USA, og han er del av en bredere bevegelse. Bolsonaro gjorde mer eller mindre det samme da han kom til makten i Brasil. Det som slår meg nå er at dette kan skje hvor som helst.

– Hovedkampanjen er rettet mot kultur, ikke bare filmindustrien. Det er en bevegelse mot utviklingen av kritisk tenkning. De vil bedøve folk med dumme og aggressive slagord. Det ligner veldig på det vi har sett med Giorgia Meloni i Italia og Donald Trump i USA. De har ingen problemer med å si de mest forferdelige ting høyt, og så bruker de tiden på å endre lovene og fjerne rettigheter. Det er en veldig tydelig strategi. Hvordan opplevde du det, Hildegunn, da du kom tilbake til Argentina etter at Milei tok over?

– Jeg husker at jeg i 2005 så disse gamle damene, Abuelas de Plaza de Mayo og Madres de Plaza de Mayo, som hamret med stekepanner og sleiver på bankfasadene. De protestere mot bankene som hadde tatt sparepengene deres. Så dro jeg tilbake i fjor og så dem igjen i gatene. De protesterte mot Milei – men nå ble de slått av politiet. Jeg kunne kjenne noe i luften – folk er redde. Det var trist å komme tilbake, men det var også vakkert å se hvordan folk samlet seg og protesterte, selv om de risikerte å bli slått ned – eller verre ting. Det var spesielt å vise den siste UPA!-filmen på BAFICI (Buenos Aires International Festival of Independent Cinema). Festivalen har alltid vært et samlingspunkt for den uavhengige filmen i Argentina. Å stå der med filmen vår, føltes historisk. Som at vi viste en gedigen fuckfinger til Milei og alt han prøver å undertrykke. 

Regissører som spiller seg selv

«Upa!» er en kommentar til situasjonen i Argentina, men også til øyeblikk i deres egne liv. Dere spiller ulike versjoner av dere selv. Fulgt dere et manus? Filmen er ganske anarkistisk på mange måter …

– Dette er en film basert på improvisasjon, forteller Santiago. – Samtidig representerer karakterene alt det høyresiden hater. For meg var det en god start å vise noe høyresiden ikke liker i det hele tatt. Og da vi filmet i gatene, fikk jeg virkelig kjenne på sårbarheten til transpersoner, fordi folk stoppet og sa aggressive ting til oss.

– I begynnelsen var jeg forfatter, og Camila og Tamae var skuespillere. Så bestemte vi oss for å lage filmen sammen. Hildegunn ble med som produsent, fotograf og skuespiller. Vi trengte en antagonist, og det føltes naturlig at hun dukket opp. Hun er en av de få som så «Upa!-metoden» bli født, fordi vi skapte den i den første filmen. Det handler om improvisasjon. Vi kommer med en idé og følger tråden i den, og vi bruker ferdige locations. Vi bare kommer til et sted: «Å, det er tomt, vi kan filme her, la oss gjøre det.» Vi ber ikke om tillatelse – det er veldig geriljastil.

Hildegunn, jeg vet ikke om temperamentet til karakteren ligner ditt eget, men du kan kanskje si noe om det? Du spiller på noen måter deg selv.

– I den første filmen følte jeg meg så splittet, fordi jeg hadde rollen som en typisk hvit europeer. Nesten en stereotyp. Mitt inntrykk var at mange argentinere er besatt av hvithet. Ikke bare at jeg er fra Europa, men at jeg er fra Norden. Jeg møtte så mange som sa de elsket Ingmar Bergman, og de hadde nesten en slags fetisj for alle disse «Bergman-jentene». Samtidig så de på Norden som et slags utopisk paradis. Et rent, rettferdig, likestilt, postpatriarkalsk demokrati. Og det stemmer jo ikke. Så da vi skulle lage den fjerde filmen, konspirerte jeg litt med min norske venn Beate Basso, som har en liten rolle i filmen. Vi ville vise dem at Norge ikke er så rent og pent. Og jeg fikk også inn mine egne stikk mot det norske filmmiljøet, hvor frykt- og taushetskulturen lever i beste velgående. Vi risikerer bare å bli kalt «vanskelig å jobbe med» dersom vi gjør motstand mot maktmisbruk – ikke fengsel og tortur.  

– Hun kom med en veldig god plan, tilføyer Santiago. –  Hun kom med ferdige dialoger og en utviklingsbue for karakteren. Hun var veldig forberedt og kom med refleksjoner fra sitt eget opphold i Argentina.

Manifestfilmer

Noen har sammenlignet Upa!-filmene med dogmefilmene. Er det en inspirasjon? Hadde dere noen regler?

– Vi skrev et manifest for hver film, men manifestet endret seg etter hva filmene ville si, forteller Santiago. – Denne siste er omtalt som et antifascistisk manifest, og fokuserer mer på hvordan man kan reagere på situasjonen i Argentina. Den første hadde mer filmatiske regler. Upa!-filmene er et veldig fritt kreativt rom for å leke med idéen om avantgardebevegelsen som har et manifest. I denne ville vi synge og bruke en slags gresk kor-idé for videre refleksjon. Vi har alltid lett etter måter å integrere refleksjonen i filmens praksis.

Jeg leste nylig om det brasilianske fenomenet Cinema Marginal under diktaturet der – en lavbudsjettbevegelse med vulgære karakterer og anarkistiske strategier. Beskrivelsen er dekkende for Upa!-filmene.

– Det høres akkurat ut som oss! Men vi gjør det ikke for å «snobbe nedover», slik noen dogmefilmer ble beskyldt for i Latin-Amerika. Vi gjør det fordi vi ikke har ressurser – vi må utnytte begrensningene. Vi har lånt teknikker fra Dogme 95 – en bevegelse som ikke gjorde noe helt nytt, men som organiserte og systematiserte denne måten å lage film på.

Men det handler vel ikke bare om pengemangel. Bare i en filmindustri med stor selvtillit er denne typen selvrefererende filmskaping mulig. Det må jo være et miljø med stor selvbevissthet…

– Det argentinske filmmiljøet er svært proaktivt. Men jeg tilhører ikke gruppen som har hatt størst suksess innenfor det etablerte systemet. Vi er kunstnere med anerkjennelse, men vi må stadig finne nye måter å være aktive på, fordi vi ikke jobber innen mainstream-industrien. Det gir både styrke og sårbarhet. Jeg har vist filmene mine mange steder og følt meg mer sett utenfor Argentina enn hjemme. Hjemme må vi tilpasse oss spesifikke krav for å få støtte. Nå prioriteres de under 30 til den vesle støtten som er igjen. De over 50 som har vært med på å bygge opp argentinsk films renommé de siste 20 årene, står nå i en sårbar posisjon.

Den argentinske knuten

Vårt inntrykk av Argentina er at landet både er konservativt og machopreget, men har samtidig flere psykoanalytikere per kvadratkilometer enn noe annet land. Det er en kompleksitet der vi kanskje ikke ser så mye til her hjemme, Hildegunn?

– Det er veldig komplekst. Det er en kultur som er preget av et kollektivt traume etter diktaturet. Og argentinere er vant med kriser. Og med å gjøre motstand. Generelt er folk veldig opptatt av at kultur og kunnskap er viktig for ikke å la seg hjernevaske. Å møte på en uteligger som kunne sitere Ibsen er helt vanlig. Selv om det er en machista-kultur, og jeg var ung og blond da jeg bodde der, ble jeg aldri trakassert. Som jeg har blitt mange ganger i filmindustrien i Norge. Jeg fikk et gedigent kultursjokk da jeg kom tilbake og ble kjent med det norske filmmiljøet. Hvor konservativt det var. Og fremdeles er.

– Men det finnes to Argentina: Buenos Aires og provinsene. De er veldig forskjellige, og det er i storbyene du finner psykoanalytikerne. Provinsene, der jeg kommer fra, er mye «villere», understreker Santiago

– Ja, noen argentinere spurte meg om Norge er som filmene til Joachim Trier. Norge er litt sånn – men det er bare en bitteliten del av Norge, sier Hildegunn.

Jeg leste et intervju med deg, Santiago, der du sa at sjangerfilmer – horror, komedie, western – kan bli fortroppen i den filmatiske motstanden i Argentina. Hvorfor sjangerfilm?

– Fordi sjangerfilm er universell. De fleste kan relatere seg til den. Det er en ideologi de forstår, og samtidig et sted hvor man kan legge inn mye egenart. Skrekkfilm er i dag en løsning for uavhengige filmskapere som vil selge filmene sine uten å måtte selge dem til en strømmetjeneste først.

Rundt om i verden forbinder mange fortsatt skandinavisk film med Bergman – stramt og rent. Tidligere var vårt bilde av argentinsk film formet av det tango-influerte filmuniverset til Solanas. Men en ny generasjon har endret dette bildet radikalt de siste 20 årene. Hva tror du vil skje framover?

– Våre hovedtemaer forbindes ofte med diktatur, korrupsjon og fattigdom. Men det finnes mye mer. Mariano Ginás laget den ni timer lange filmen La flor uten støtte fra filminstituttet – og den havnet på forsiden av Libération i Frankrike. Da jeg bodde i Canada, lærte jeg at kunstnere ikke løftet en finger før de fikk offentlig støtte. I Argentina er det motsatt. Vi venter ikke på staten – selv om vi noen ganger er helt avhengige av den. Jeg skulle ønske festivalene rundt omkring hadde flere discovery-seksjoner som ikke bare kjøper det gamle bildet av Argentina, men ser etter særegne stemmer. Det er et stort mangfold, og det er veldig levende. Kvinnelige filmskapere fornyer filmspråket – det har vært en seier for vårt miljø. Argentinsk film er fortsatt svært levende, og undergrunnskreftene kan kanskje bli enda sterkere med alle disse begrensningene.

Les mer om Cine Latino og programmet der «Upa! A Spring in Athens» vises i helgen.