Foto: Danskene kan ta seg en skål, mener Holm (foto: Et glass til).

Danmark innfører nå en ny insentivordning. Den ligner på den norske, men kun på papiret. Danmark får en ordning som er mer forutsigbar og sammenhengende, med tydelig samsvar mellom budsjettramme og innretning.

Norge hadde i 2016 en ambisjon om å innføre en islandsk modell: Ingen øvre grense per prosjekt, og et mål om å trekke store produksjoner til landet. Men budsjettet ble aldri tilpasset formålet. Kulturkomiteens gjentatte oppfordringer om å gjøre ordningen mer forutsigbar har blitt ignorert av skiftende regjeringer. Tilbake sitter vi med en ordning som fungerer best som et monument over vårt filmpolitiske underskudd.

Danmark har sett disse svakhetene, og korrigert kursen. De viktigste forskjellene mellom modellene kan kanskje oppsummeres slik:

1) Større og tydeligere budsjettramme 

Den danske ordningen bygger på tre premisser:

-et årlig volum på rundt 200 millioner norske kroner (125M DKK)

-et foreslått tak på i overkant av 30 millioner norske kroner per prosjekt (20M DKK)

-ubenyttede midler overføres til neste søknadsfrist

Danmark definerer dermed hva ordningen skal tåle: Et tosifret antall prosjekter hvert år, og ingen enkeltproduksjoner som kan tømme hele potten. De har også lært av våre feil, og forskriftsfestet at ubenyttede midler skal overføres til neste søknadsfrist.

I Norge er situasjonen som kjent motsatt: De siste årene har omlag halve den norske potten blitt sendt ubrukt i retur til statskassen. Ordningen er så bundet av gamle tilsagn at ingen vet hvor mye som er tilgjengelig før søknadsvinduet stenger, og den kan i verste fall stå helt uten midler til nye tilsagn.

2) Likviditet til prosjektene 

Danmark legger opp til å utbetale 70 prosent av tilskuddet ved tilsagn, et smart grep som reduserer finanskostnader og risiko, og gjør ordningen mer samfunnsøkonomisk lønnsom.

Det gjør også ordningen mer attraktiv enn den norske, der refusjonen utbetales i sin helhet etter revidert regnskap. Det krever god likviditet, og mellomfinansiering som kan være tidkrevende og kostbar for uavhengige produsenter.

3) Kan kombineres med andre tilskudd 

Etter forskriftsutkastet å dømme, vil den danske ordningen også kunne kombineres med andre nasjonale og regionale tilskudd. Det kan bane vei for danske storfilmer på et nytt budsjettnivå.

I Norge er insentivordningen i praksis uaktuell for norske kinofilmer, fordi den ikke kan kombineres med NFIs tilskuddsordninger. Da insentivordningen ble introdusert var det et politisk mål at den også skulle sikre norske filmer et alternativt finansieringsspor, men det har aldri blitt fulgt opp.

4) Dansk kultur prioriteres 

Danmark vil rangere søknader etter tre likevektede kriterier: produksjonens forbruk i Danmark, dens totalbudsjett og dens poeng i kulturtesten.

Den danske kulturtesten er langt mer detaljert enn den norske, men den store forskjellen er at testen teller direkte inn i prioriteringen mellom prosjektene. Det innebærer at en dansk storfilm eller dramaserie med maksimal poengscore i kulturtesten trolig vil kunne utkonkurrere blockbustere og globale dramaserier med langt høyere totalbudsjetter.

I Norge er kulturtesten kun en formell terskel. Når prosjektene skal rangeres, er det i hovedsak (og noe forenklet) budsjettallene som blir utslagsgivende. Den norske ordningens formål er å øke antallet store internasjonale produksjoner i Norge; kulturpolitiske hensyn har ingen egen vekt i prioriteringen.

Skagerrak i dansk lei

Danmark har kanskje ingen ambisjon om å konkurrere i samme liga som land med helt automatiske insentivordninger. Med et tak på 30 millioner kroner vil Danmark neppe kunne huse en hel dramasesong som True Detective (318 mill. kroner i refusjon fra Island), eller et industrielt eventyr som Avatar-filmene (samlet 1.3 mrd kroner i refusjon fra New Zealand). Store, kostbare enkeltscener i blockbustere kan også bli vrient.

Til gjengjeld får de en ordning som er stabil, forutsigbar og bedre tilpasset nasjonale, nordiske og europeiske budsjetter. Det er i denne klassen Danmark nå posisjonerer seg sterkest.

Også for enkelte norske og nordiske produksjoner kan det bli attraktivt å øke det danske innslaget – i innhold, talent eller produksjonsledd – for å hente ut bedre score i den danske kulturtesten. Det kan trekke opptak, postproduksjon og VFX-arbeid over Skagerrak, og gjøre hverdagen tøffere for norske fagfolk.

Den norske ordningen har levert store internasjonale produksjoner på et nivå ingen hadde sett for seg for ti år siden. Men vi har grunn til å være misunnelige på våre nordiske naboer nå.

For øyeblikket er Norge på bånn i Norden.

Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon.