Det er tøffe tider i kinobransjen, og det gjelder ikke minst for mange av de små kinoene i små bygder rundt omkring i vårt langstrakte land. Mange taper penger – og flere av dem vurderer å kaste kortene. 

I så fall vil kino som kulturtilbud forsvinne flere steder. Et tap for kulturen, men også for sosialt samvær. Kino er en viktig samlingsplass som skaper sosiale relasjoner. 

Stor forskjellsbehandling

Mens norske kulturinstitusjoner nyter av velfortjente støtteordninger og mediebransjen i stor grad har sin null-moms, så har norske kinoer havnet i «dødens posisjon».

Vi heier på kulturen. Også på mediekanalene. De gjør en viktig jobb for kulturlivet og for ytringsfriheten vår. Der er også vi, men uten de rammebetingelsene som de vi både samarbeider og konkurrerer med. 

Nå håper vi imidlertid at kinoavgiften, som i praksis er en skatt på kinobilletter blir fjernet! 

Teater, opera og andre kulturformidlere mottar i dag statlige tilskudd, i tillegg har de ingen særavgift på sine billetter. Vi er i samme bransje, men behandles svært så ulikt.

Småpenger tilbake

Litt enkelt forklart betaler kinobransjen rundt 30 millioner inn til staten via denne avgiften i året – og får tilbake rundt 6-7 millioner via Norsk Filminstitutt (NFI). Denne ordningen ble etablert i 2015 da staten vedtok å omgjøre kinoavgiften fra en bransjeavgift innkrevd av Film & Kino til en fiskal statlig avgift.

Tidligere var det slik at bransjeorganisasjonen krevde inn både kinoavgiften og den daværende videogramavgiften, og benyttet den samlede inntekten til bransjeoverbyggende tiltak for både kino og videobransjen. Dette finansierte samlet sett en rekke tiltak i bransjen, også for andre formidlere som festivaler og filmklubb, noe kinoene var enige om. I senere tid har videogramavgiften blitt fjernet i møte med inntoget av strømmetjenestene, mens kinoenes avgift opprettholdes og går nå inn i statskassen. Kinoene er nå eneste kulturarena med en slik særavgift, hvor avgiften heller ikke i særlig grad kommer kinoene til gode.

Norske kinoer har fremdeles en svært viktig rolle i norske små, mellomstore og større samfunn. Vi representerer en samlingsplass for kultur, for store og små – og ofte hele familien. Vi er på den ene siden en kulturarena for folket – og vi er på den andre siden en forvalter av kultur, og da spesielt norsk kultur, i form av norske filmer.

Tøffe tider

Samtidig er det tøffere tider i kino-bransjen. I 2019, før pandemien, solgte vi 11,3 millioner kinobilletter, mens vi i fjor var nede på 8,2 millioner. Ikke minst pandemien satte en støkk i oss. Vi har ikke kommet oss helt ennå etter at vi måtte stenge kinoer og innføre strenge restriksjoner. Men vi er ved godt mot – og ser at det går fremover.

I år ser vi ut til å lande på drøye 8 millioner solgte billetter. Vi kommer til å slå fjoråret, men samtidig er det langt igjen til «gode, gamle tider».

Norske filmer og norsk kultur er en særdeles viktig del av vår daglige virksomhet. Blant de fem mest sette filmene i år finner vi tre norske filmer, nemlig Blücher på andreplass, Affeksjonsverdi nummer fire og julefilmen Hvis ingen går i fella er allerede på femteplass. Til sammen har de solgt rundt 900 000 kino-billetter i år.

Før det er for sent …

I dag tirsdag har NRK radio en sak om nettopp denne problemstillingen. For oss er det viktig at det er åpenhet rundt rammebetingelser og konkurransevilkår innen kultursektoren. 

For kino-Norge trenger sårt bedre rammebetingelser, og mer og ikke mindre konkurransekraft i forhold til andre aktører på arenaen for kultur. Vi trenger det for å vedlikeholde og oppgradere norske kinoer, for å henge med i den teknologiske utviklingen med lyd og bilde med mer.

Men også for å være en moderne og tidsriktig arena for det å treffes.

Norske kinoer trenger bedre rammebetingelser nå. Og det før det er for sent.

Espen Lundberg Pedersen er administrerende direktør i Film & Kino.