Når Telemarksforsking bruker aggregert statistikk over 20 år for å antyde at kulturfeltet roper «ulv», begås en alvorlig kategorifeil, mener produsent Frederick Howard. For norsk film- og dramaproduksjon handler ikke dette om subjektive krisemaksimeringer, men om et dokumentert strukturelt brudd.
Foto fra en lett tåkete opptaksdag på toppen av Ulriken i Bergen.
I debatten på bl.a NRK.no den siste tiden har Telemarksforsking tegnet et bilde av en kultursektor i vekst, basert på historiske makrotall. Men når kartet ikke stemmer med terrenget, er det sjelden terrenget det er noe galt med. Skal vi utforme en treffsikker politikk for fremtiden, er vi avhengige av en presis virkelighetsforståelse.
Telemarksforskings analyse har verdi på makronivå for det brede, offentlig finansierte kulturfeltet. Den mangler imidlertid den sektorspesifikke presisjonen som kreves for å forstå situasjonen i vår mest kapitalintensive og markedsutsatte del av kulturlivet: film- og dramaproduksjon.
Filmbransjen er ikke et bare prosjektbasert tilskuddsfelt, men en industriell verdikjede drevet av etterspørsel, investeringsvilje og komplekse produksjonsstrukturer. Når investeringsviljen faller bort, rammes sysselsettingen umiddelbart, både i selve produksjonsleddet og i tilstøtende deler av kulturfeltet som leverer åndsverk, tjenester og kompetanse.
Kunstnerstipender er viktige, men for mange i det frie feltet er arbeid inn mot den audiovisuelle industrien avgjørende for å opprettholde et bærekraftig inntektsgrunnlag. Det vi ser i dag er ikke en «krisefortelling» skapt for å få mer statsstøtte; det er dokumenterte industridata. Tall fra Menon Economics analyse utført for Norsk filminstitutt viser at antall jobber i norsk film- og dramaserieproduksjon falt med 40 prosent fra 2022 til 2023. Antall aktive arbeidstakere er redusert med nær 30 prosent, og pilene peker fortsatt nedover.
Konjunkturfall kan forklare tempoet i nedgangen. Det vi nå ser, forklarer varigheten. Samlet peker utviklingen mot et strukturelt brudd i det audiovisuelle økosystemet, et brudd som krever målrettet modernisering av virkemiddelapparatet, ikke beroligende statistikk over de siste 20 årene.
Når forskere viser til økte kunstnerstipender eller investeringer i kulturbygg som bevis på at sektoren prioriteres, tildekkes problemets kjerne.
En lysmester, en innspillingsleder eller en VFX-artist lever ikke av statlige stipender. De lever av at det produseres innhold. Når produksjonen stopper opp, forvitrer den kompetanseinfrastrukturen Norge har brukt tiår på å bygge. At rundt 60 prosent av arbeidsstokken nå vurderer å forlate bransjen, er et alvorlig varsel vi som forvalter feltet må ta på største alvor. Et nytt kulturhus med kino har begrenset verdi dersom vi mangler kompetansen til å fylle det med profesjonelt innhold.
Situasjonen er resultatet av en «perfekt storm»: en global markedskorreksjon der også strømmegigantene bremser investeringene, kombinert med en nasjonal kapitallekkasje. Analyser fra Kampanje indikerer at om lag 14 milliarder kroner trekkes ut av det norske mediemarkedet av globale teknologiselskaper, uten mekanismer som sikrer at en andel reinvesteres i norsk innholdsproduksjon.
Dette løses ikke med økte bevilgninger over statsbudsjettet alene. Det krever en modernisert mediepolitikk, inspirert av europeiske løsninger, som sikrer at aktører som opererer i det norske markedet også bidrar til norsk produksjon og norske redaktørstyrte medier.
Norsk audiovisuell bransje er omstillingsdyktig. Men omstilling forutsetter forutsigbare rammer, og analyser som tar høyde for sektorens faktiske økonomi. Å avfeie dokumenterte fall i sysselsetting som å rope «ulv», svekker både kulturens og forskningens legitimitet. Det tåkelegger behovet for handling og øker polariseringen.
Som kunnskapsprodusenter og beslutningstakere har vi et felles ansvar for at departement og storting arbeider med et korrekt, sektorspesifikt faktagrunnlag.
Ulven, i form av markedssvikt, reguleringsutfordringer og kompetanseflukt, står nå for døren. Løsningen ligger ikke i å betvile krisens eksistens, men i et forpliktende samarbeid mellom næring, forvaltning, forskning og politikk. Slik sikrer vi at Norge også om ti år har en bærekraftig og konkurransedyktig audiovisuell sektor.
Frederick P. N. Howard er produsent.
Når Telemarksforsking bruker aggregert statistikk over 20 år for å antyde at kulturfeltet roper «ulv», begås en alvorlig kategorifeil, mener produsent Frederick Howard. For norsk film- og dramaproduksjon handler ikke dette om subjektive krisemaksimeringer, men om et dokumentert strukturelt brudd.
Foto fra en lett tåkete opptaksdag på toppen av Ulriken i Bergen.
I debatten på bl.a NRK.no den siste tiden har Telemarksforsking tegnet et bilde av en kultursektor i vekst, basert på historiske makrotall. Men når kartet ikke stemmer med terrenget, er det sjelden terrenget det er noe galt med. Skal vi utforme en treffsikker politikk for fremtiden, er vi avhengige av en presis virkelighetsforståelse.
Telemarksforskings analyse har verdi på makronivå for det brede, offentlig finansierte kulturfeltet. Den mangler imidlertid den sektorspesifikke presisjonen som kreves for å forstå situasjonen i vår mest kapitalintensive og markedsutsatte del av kulturlivet: film- og dramaproduksjon.
Filmbransjen er ikke et bare prosjektbasert tilskuddsfelt, men en industriell verdikjede drevet av etterspørsel, investeringsvilje og komplekse produksjonsstrukturer. Når investeringsviljen faller bort, rammes sysselsettingen umiddelbart, både i selve produksjonsleddet og i tilstøtende deler av kulturfeltet som leverer åndsverk, tjenester og kompetanse.
Kunstnerstipender er viktige, men for mange i det frie feltet er arbeid inn mot den audiovisuelle industrien avgjørende for å opprettholde et bærekraftig inntektsgrunnlag. Det vi ser i dag er ikke en «krisefortelling» skapt for å få mer statsstøtte; det er dokumenterte industridata. Tall fra Menon Economics analyse utført for Norsk filminstitutt viser at antall jobber i norsk film- og dramaserieproduksjon falt med 40 prosent fra 2022 til 2023. Antall aktive arbeidstakere er redusert med nær 30 prosent, og pilene peker fortsatt nedover.
Konjunkturfall kan forklare tempoet i nedgangen. Det vi nå ser, forklarer varigheten. Samlet peker utviklingen mot et strukturelt brudd i det audiovisuelle økosystemet, et brudd som krever målrettet modernisering av virkemiddelapparatet, ikke beroligende statistikk over de siste 20 årene.
Når forskere viser til økte kunstnerstipender eller investeringer i kulturbygg som bevis på at sektoren prioriteres, tildekkes problemets kjerne.
En lysmester, en innspillingsleder eller en VFX-artist lever ikke av statlige stipender. De lever av at det produseres innhold. Når produksjonen stopper opp, forvitrer den kompetanseinfrastrukturen Norge har brukt tiår på å bygge. At rundt 60 prosent av arbeidsstokken nå vurderer å forlate bransjen, er et alvorlig varsel vi som forvalter feltet må ta på største alvor. Et nytt kulturhus med kino har begrenset verdi dersom vi mangler kompetansen til å fylle det med profesjonelt innhold.
Situasjonen er resultatet av en «perfekt storm»: en global markedskorreksjon der også strømmegigantene bremser investeringene, kombinert med en nasjonal kapitallekkasje. Analyser fra Kampanje indikerer at om lag 14 milliarder kroner trekkes ut av det norske mediemarkedet av globale teknologiselskaper, uten mekanismer som sikrer at en andel reinvesteres i norsk innholdsproduksjon.
Dette løses ikke med økte bevilgninger over statsbudsjettet alene. Det krever en modernisert mediepolitikk, inspirert av europeiske løsninger, som sikrer at aktører som opererer i det norske markedet også bidrar til norsk produksjon og norske redaktørstyrte medier.
Norsk audiovisuell bransje er omstillingsdyktig. Men omstilling forutsetter forutsigbare rammer, og analyser som tar høyde for sektorens faktiske økonomi. Å avfeie dokumenterte fall i sysselsetting som å rope «ulv», svekker både kulturens og forskningens legitimitet. Det tåkelegger behovet for handling og øker polariseringen.
Som kunnskapsprodusenter og beslutningstakere har vi et felles ansvar for at departement og storting arbeider med et korrekt, sektorspesifikt faktagrunnlag.
Ulven, i form av markedssvikt, reguleringsutfordringer og kompetanseflukt, står nå for døren. Løsningen ligger ikke i å betvile krisens eksistens, men i et forpliktende samarbeid mellom næring, forvaltning, forskning og politikk. Slik sikrer vi at Norge også om ti år har en bærekraftig og konkurransedyktig audiovisuell sektor.
Frederick P. N. Howard er produsent.
