Foto fra «Pørni», en av få serier som har holdt koken i nedgangstider.

Norsk film og serieproduksjon står ved et veiskille. Med et økosystem i ubalanse må bransjen gå i seg selv. Nå går diskusjonen i sirkel, og de samme argumentene resirkuleres. Kort oppsummert: noe er galt med rammebetingelsene. Skal bransjen få midlene til å komme videre og skape ny begeistring, trengs fortellingen om hvordan norsk film og serieproduksjon tar det neste store løftet.

I lang tid har det blitt ropt om krise, kutt og arbeidsplasser som forsvinner. Nå ber man om en filmmilliard for å avverge krisen. Ja, pengene trengs, men skal man få tillit til å bygge noe varig, må man begynne å tenke nytt. Hva skal man oppnå med pengene, og hva vil bransjen bidra med i et større perspektiv? Uten en tydelig idé om retning, hvorfor skulle noen andre enn bransjen selv bry seg? Hvor er visjonen?

Det var en gang en visjon

Det var nærmest magisk å bli en del av det norske filmmiljøet tilbake i 2007. Det fantes en skaperglede og en enorm tro på fremtiden. Bransjen utfordret og sprengte grenser, drevet av politisk vilje og en tydelig idé om hvor den ville. Norske filmer skulle ut og konkurrere på de største festivalene og om de største prisene. Samtidig kom en ny dreining mot filmer som skulle nå et stort publikum her hjemme. For en suksess det ble.

Et økosystem i ubalanse

I dag står produksjonsmiljøer som har bygget opp unike nettverk og høy kompetanse på kanten av stupet. Det er lett å peke på manglende bevilgninger (ja, de har gått feil vei), men sannheten er at hele økosystemet er i ubalanse.

Kinoen, som har vært den største inntektsdriveren, har ikke hentet seg inn etter pandemien, og vil trolig ikke gjøre det heller. Strømmetjenestene har på ingen måte erstattet dette, og vindustrukturen er i praksis brutt ned.

I tillegg kommer usikker finansiering, reduserte midler, økte produksjonskostnader og en svak norsk krone. Norsk filminstitutt skal dessuten ivareta en lang rekke politiske mål, gode og fornuftige i seg selv, men resultatet er at midlene spres tynt utover.

Det er derfor ikke nok å be om mer penger for å komme gjennom en krise. Før man gjør det, må man ha en plan for hvordan bransjen skal bli bærekraftig. Hva slags filmnasjon ønsker vi å være om ti år? Hva skal kjennetegne oss, og hvorfor skal verden bry seg om våre historier?

“Noryu” – den norske bølgen?

K-pop, K-drama og K-film er alle deler av kulturfenomenet Hallyu, den koreanske bølgen. Det er resultatet av en nasjonal strategi der kultur, næring og politikk har trukket i samme retning for å gjøre sørkoreansk innhold globalt relevant.

Kulturen ble ikke sett på som pynt, men som en strategisk ressurs. Resultatet er en eksportindustri som har skapt økonomisk vekst, nasjonal stolthet og global innflytelse.

Hva om vi faktisk bestemte oss for å skape en norsk bølge, en Noryu? Ikke som en kopi av Hallyu, men som et målrettet løft for å samle kreftene i norsk film og serieproduksjon.

Da handler det ikke om å skape enkelte suksesser, men om å bygge en helhetlig struktur der produsenter, distributører, fond og politikere trekker i samme retning. En felles vilje til å gjøre norsk innhold internasjonalt relevant, med en tydelig identitet og posisjon.

Dette er næring, innovasjon og eksport. En sterk norsk fortellerkultur kan bli et økonomisk kraftsenter. En Noryu vil ikke bare styrke vår kulturelle identitet, men også skape nye markeder, arbeidsplasser og eksportinntekter.

Vi har muligheten nå. Den økonomiske krisen i norsk film er alvorlig, men den er enda dypere i mange andre land. Nettopp derfor er dette øyeblikket. Det er de som tør å satse i urolige tider som lykkes.

Hvordan selge visjonen og skape troen

En ny visjon for norsk film kan ikke vedtas på et statsbudsjett. Nå trengs motet til å tenke større, samle kreftene og vise politikerne at norsk film og seriebransje ikke bare ber om mer, men vil mer. Da får vi kanskje politikerne med på en ny satsing på norsk film- og serieproduksjon. Eller hva Jens og Lubna?

Jan Petter Dickman. Tidligere produsent i Paradox Film (Knerten, Kongens Nei, Utøya 22. juli, Quislings siste dager mm.)