Hans Otto Nicolayssen, eller Nico,  var radikaleren som også tenkte filosofisk og kontrært. Han startet i Informasjonsfilm i 1966 og ble assistent for tusenkunstneren Jan Erik Düring, bakmannen for en rekke husmorfilmer og dokumentarer av ulik type. Makkeren Erik Løchen ble hans inspirator på spillefilmen Motforestilling (1973), den filosofiske og metabaserte filmen om de hemmelige tjenestene, som med sine 5 akter kunne spilles i 120 ulike versjoner. 

Selv debuterte Nico med kortfilmen Scener til en film, på Filmopplæringens kurs i 1971, til glede for alle de som dyrket den poetiske svart/hvitt-pregede novellefilmen på 1970 tallet. 

Han var med-regissør på Stå på!, en dokumentarisk oppsummering av hendelser relatert til oppsigelser ved Norsk Hammerverk A/S i Stavanger. Etter det fikk han dobbelt-engasjement i NRK Fjernsynsteatret, med regi på Prototypen (1976), manuskript Sam O. Kjenne og Jahn Pedersen og Ripsvin og Reinlender (1978), manus Aril Kolstad. 

Nico debuterte som spillefilmregissør året etter med Kjærleikens ferjereiser etter Edvard Hoems roman. Det ble ytterligere noen spillefilmer, den forsvarskritiske Krypskyttere, (1982), etter eget manuskript og i uventet svart/hvitt cinemascope-format, Plastposen, (1986), en sprudlende sykehus-komedie skrevet av Jon Skolmen og Kerry Crabbe med førstnevnte i hovedrollen, og Buicken (1991), et brødre-drama med Helge Jordal og Lasse Lindtner etter eget manuskript.

Mellom disse filmene rakk han å være styremedlem, senere formann i Norsk filmforbund, hvor han ledet den radikale fløyen til sunn fortvilelse for de mer moderate. Han ble også den siste leder av Filmgruppe I, og ledet selskapet over i den kunstnerstyrte Filmgruppe -84, i spissen for en lang rekke norske regissører, som Laila Mikkelsen, Oddvar Einarson og Egil Kolstø.

Nico var også en fremragende og flittig brukt klipper, noe Amanda-juryen belønnet ham for i 1989 med pris for Sigve Endresens dokudrama For harde livet. Klipperveteranen Bjørn Breigutu hadde da hatt stor innflytelse på hans utvikling.

Fra 1990 arbeidet han i Bergen, som prosjektleder og regissør i Viscom. Senere ble han den første lederen av Vestnorsk filmsenter. Sine siste yrkesaktive år tilbrakte han som seniorrådgiver i Norsk filmkommisjon, som har til oppgave å hente inn utenlandske filmproduksjoner, for å benytte fremragende norske locations i fjord og fjell. 

Men han ga seg ikke som filmskaper, og regisserte kortfilmen Snø, med Helge Jordal, (2013), om en komponist som prøver å fange lyden av snøfnugg, en hyllest til Arne Nordheim. Han skrev og regisserte også en dokumentarfilm om kunstneren Oddvar Torsheim, Idear om Gud, Djevelen og dei 4 verdenshjørna i 2023.

Nico var både en sjarmerende praktiker og fikser, noe han hadde lært av Düring. Han kunne også være en radikal tenker, inspirert av Løchen. Han kunne være sta og påståelig i ulike filmdebatter, men så muligheter der andre stod fast i sin overbevisning. Han etterlater seg kona Åse Hegrenes, som er teaterscenograf og kostymedesigner, og sønnen Martin Wister.

Jan Erik Holst