Hele det palestinske teamet som jobbet på den norske filmen «Praying for Armageddon» er drept av israelske bomber.

Foto fra «Praying for Armageddon».
Det er regissøren av Praying for Armageddon, Tonje Hessen Schei, som kommer med denne sønderknusende meldingen på sin Facebook-side.
«Teamet vi jobbet med i Gaza for Praying for Armageddon er alle blitt drept. Alle sammen. Så unge, briljante, modige og talentfulle filmskapere med drømmer og store ambisjoner for fremtiden. De ble fanget, direkte målrettet og slaktet av israelske bomber, og kontoret deres hos Ain Media ble jevnet med jorden. De etterlater seg nyfødte, småbarn, koner og så mange knuste hjerter. Vi vil ikke glemme dere: Roshdi Sarraj, Haitham Abed Alwahed, Mahmoud Sarraj og Abood Saymah.»
I Praying for Armageddon skildrer Tonje Hessen Schei og co-regissør Michael Rowley samrøret mellom kristne fundamentalister og amerikanske politikere, og hvilken politisk innflytelse de har i dagens USA. De retter også et kritisk blikk på den private amerikanske støtten til Israels okkupasjon av palestinske områder. Denne støtten er i hovedsak finansiert av evangeliske bevegelser som er overbevist om at Jesus snart skal vende tilbake i nettopp Jerusalem. De legger ikke skjul på det selv: målet er å komme nærmere Armageddon og Apokalypsen. Vi møter en rekke av dem, blant andre lederen av motorsykkel-evangelistene M25 og mer profilerte religiøse ledere. Vi får også oppsiktsvekkende informasjon om hvordan disse aktørene har fri tilgang til amerikanske soldater i det militære. En del av opptakene ble gjort på okkupert palestinsk område, med hjelp fra de nå drepte palestinske filmfolkene.
Hessen Schei avslutter sine sorgtunge minneord for sine avdøde medarbeidere på følgende måte:
«Mens vi sørger over våre kolleger, minnes jeg dette diktet av Refaat Alareer, en palestinsk poet og forfatter som også ble drept av Israel»:
“IF I MUST DIE”
If I must die,
you must live
to tell my story
to sell my things
to buy a piece of cloth
and some strings,
(make it white with a long tail)
so that a child, somewhere in Gaza
while looking heaven in the eye
awaiting his dad who left in a blaze—
and bid no one farewell
not even to his flesh
not even to himself—
sees the kite, my kite you made, flying up above
and thinks for a moment an angel is there
bringing back love
If I must die
let it bring hope
let it be a tale
«Vi kan ikke se bort. Vi vil fortsette å fortelle deres historier. Hva er igjen hvis vi ikke forsvarer demokrati og frihet for alle?»
Foto fra «Praying for Armageddon».
Det er regissøren av Praying for Armageddon, Tonje Hessen Schei, som kommer med denne sønderknusende meldingen på sin Facebook-side.
«Teamet vi jobbet med i Gaza for Praying for Armageddon er alle blitt drept. Alle sammen. Så unge, briljante, modige og talentfulle filmskapere med drømmer og store ambisjoner for fremtiden. De ble fanget, direkte målrettet og slaktet av israelske bomber, og kontoret deres hos Ain Media ble jevnet med jorden. De etterlater seg nyfødte, småbarn, koner og så mange knuste hjerter. Vi vil ikke glemme dere: Roshdi Sarraj, Haitham Abed Alwahed, Mahmoud Sarraj og Abood Saymah.»
I Praying for Armageddon skildrer Tonje Hessen Schei og co-regissør Michael Rowley samrøret mellom kristne fundamentalister og amerikanske politikere, og hvilken politisk innflytelse de har i dagens USA. De retter også et kritisk blikk på den private amerikanske støtten til Israels okkupasjon av palestinske områder. Denne støtten er i hovedsak finansiert av evangeliske bevegelser som er overbevist om at Jesus snart skal vende tilbake i nettopp Jerusalem. De legger ikke skjul på det selv: målet er å komme nærmere Armageddon og Apokalypsen. Vi møter en rekke av dem, blant andre lederen av motorsykkel-evangelistene M25 og mer profilerte religiøse ledere. Vi får også oppsiktsvekkende informasjon om hvordan disse aktørene har fri tilgang til amerikanske soldater i det militære. En del av opptakene ble gjort på okkupert palestinsk område, med hjelp fra de nå drepte palestinske filmfolkene.
Hessen Schei avslutter sine sorgtunge minneord for sine avdøde medarbeidere på følgende måte:
«Mens vi sørger over våre kolleger, minnes jeg dette diktet av Refaat Alareer, en palestinsk poet og forfatter som også ble drept av Israel»:
“IF I MUST DIE”
If I must die,
you must live
to tell my story
to sell my things
to buy a piece of cloth
and some strings,
(make it white with a long tail)
so that a child, somewhere in Gaza
while looking heaven in the eye
awaiting his dad who left in a blaze—
and bid no one farewell
not even to his flesh
not even to himself—
sees the kite, my kite you made, flying up above
and thinks for a moment an angel is there
bringing back love
If I must die
let it bring hope
let it be a tale
«Vi kan ikke se bort. Vi vil fortsette å fortelle deres historier. Hva er igjen hvis vi ikke forsvarer demokrati og frihet for alle?»