Manusforfatterne provosert av Dogme 25.

Manusforfatterne provosert av Dogme 25.

Å utelukke manusforfatteren i det første «løftet» i Dogme 25 er en provokasjon, mener lederen av den danske dramatikerforeningen.

Foto fra lanseringen av Dogme 25 i Cannes.

Det er i månedens brev fra styret i den danske dramatikerforeningen, at lederen Andreas Garfield uttrykker skuffelsen blant medlemmene over offentliggjørelsen av Dogme 25; og spesielt det første «løftet».

Det første «løftet» lyder: Manuset skal være originalt og skrives for hånd av regissøren.

Å utelukke manusforfatteren – den profesjonelle og erfarne skribenten – som det første «løftet» i et initiativ som skal fremme og utvikle filmkunsten, fremstår så himmelropende at man i beste fall kan tenke at det må være ment som en slags provokasjon. I verste fall er det et fullstendig foreldet og tilbakeskuende kunstsyn, som kan få store konsekvenser for vårt yrke og for fremtidig samarbeid med filmregissører, skriver Garfield.

Videre skriver han at det er støtten – både økonomisk og prinsipielt – fra DFI og DR, som trolig har fått folk til å reagere.

– Jeg har i hvert fall vanskelig for å forestille meg samme reaksjon fra dere medlemmer, dersom dette kun hadde vært et «lekeprosjekt», hvor fem regissører hadde funnet sammen i ønsket om å lage film på en ny måte. Men DFI og DR har gitt økonomisk støtte til disse nye kyskhetsløftene. Og man må anta at de håper på en gjentakelse av Dogme 95s suksess, som spredte seg til hele verden. Dermed heier DFI og DR på en bølge innen filmkunst som ikke bare har manusforfatterens fravær som en uheldig bivirkning – det er selve dogmets første og (man må anta) viktigste bud. Det er ikke bare skandaløst. Det er – med tanke på manusforfatterens store bidrag til Dogme 95s suksess, også historieløst.

Likevel velger Garfield å ta på den positive hatten og de konstruktive brillene, i følge ham selv.

– Fordi det er behov for det. I motsetning til museer, teatre og spillesteder, som har kommet sterkt tilbake etter COVID, sliter de danske kinoene fortsatt. Billettsalget går ned. Produksjonsselskapene har røde tall på bunnlinjen. Så selv om danskene fortsatt gjerne vil se danske filmer på kino, er det ingen tvil om at dansk film er i krise på flere områder. Jeg ser Dogme 25 som ett av flere mulige forsøk på å løse krisen, og bortsett fra det første «løftet» – ønsker jeg slike forslag velkommen. Men jeg er overbevist om at det trengs flere initiativer – og at vi manusforfattere kan bidra. Får vi samme økonomiske støtte og oppbakking fra DFI og DR som folkene bak Dogme 25 har fått, er jeg ikke i tvil om at vi kan utarbeide og gjennomføre et initiativ som vil gjøre en vesentlig forskjell. Jeg tror på at dansk film kan komme ut av krisen – hvis vi samarbeider og løfter i fellesskap.

Derfor er det ekstra beklagelig, i følge Garfield, at det første «løftet» i Dogme 25 ikke bare endrer ett av de viktigste samarbeidene på en film – men det visker fullstendig ut en hel yrkesgruppe.

– Tankesettet og ideologien bak står i sterk kontrast til det siste løftet i Dogme 95, som lød: Regissøren skal ikke krediteres. I det lyset burde Dogme 25 kanskje heller ha hett Dogme 1825. Forestillingen om det geniale, enestående kunstnergeniet hører i hvert fall hjemme i den tiden, ifølge Garfield.

Manusforfatterne provosert av Dogme 25.

Manusforfatterne provosert av Dogme 25.

Å utelukke manusforfatteren i det første «løftet» i Dogme 25 er en provokasjon, mener lederen av den danske dramatikerforeningen.

Foto fra lanseringen av Dogme 25 i Cannes.

Det er i månedens brev fra styret i den danske dramatikerforeningen, at lederen Andreas Garfield uttrykker skuffelsen blant medlemmene over offentliggjørelsen av Dogme 25; og spesielt det første «løftet».

Det første «løftet» lyder: Manuset skal være originalt og skrives for hånd av regissøren.

Å utelukke manusforfatteren – den profesjonelle og erfarne skribenten – som det første «løftet» i et initiativ som skal fremme og utvikle filmkunsten, fremstår så himmelropende at man i beste fall kan tenke at det må være ment som en slags provokasjon. I verste fall er det et fullstendig foreldet og tilbakeskuende kunstsyn, som kan få store konsekvenser for vårt yrke og for fremtidig samarbeid med filmregissører, skriver Garfield.

Videre skriver han at det er støtten – både økonomisk og prinsipielt – fra DFI og DR, som trolig har fått folk til å reagere.

– Jeg har i hvert fall vanskelig for å forestille meg samme reaksjon fra dere medlemmer, dersom dette kun hadde vært et «lekeprosjekt», hvor fem regissører hadde funnet sammen i ønsket om å lage film på en ny måte. Men DFI og DR har gitt økonomisk støtte til disse nye kyskhetsløftene. Og man må anta at de håper på en gjentakelse av Dogme 95s suksess, som spredte seg til hele verden. Dermed heier DFI og DR på en bølge innen filmkunst som ikke bare har manusforfatterens fravær som en uheldig bivirkning – det er selve dogmets første og (man må anta) viktigste bud. Det er ikke bare skandaløst. Det er – med tanke på manusforfatterens store bidrag til Dogme 95s suksess, også historieløst.

Likevel velger Garfield å ta på den positive hatten og de konstruktive brillene, i følge ham selv.

– Fordi det er behov for det. I motsetning til museer, teatre og spillesteder, som har kommet sterkt tilbake etter COVID, sliter de danske kinoene fortsatt. Billettsalget går ned. Produksjonsselskapene har røde tall på bunnlinjen. Så selv om danskene fortsatt gjerne vil se danske filmer på kino, er det ingen tvil om at dansk film er i krise på flere områder. Jeg ser Dogme 25 som ett av flere mulige forsøk på å løse krisen, og bortsett fra det første «løftet» – ønsker jeg slike forslag velkommen. Men jeg er overbevist om at det trengs flere initiativer – og at vi manusforfattere kan bidra. Får vi samme økonomiske støtte og oppbakking fra DFI og DR som folkene bak Dogme 25 har fått, er jeg ikke i tvil om at vi kan utarbeide og gjennomføre et initiativ som vil gjøre en vesentlig forskjell. Jeg tror på at dansk film kan komme ut av krisen – hvis vi samarbeider og løfter i fellesskap.

Derfor er det ekstra beklagelig, i følge Garfield, at det første «løftet» i Dogme 25 ikke bare endrer ett av de viktigste samarbeidene på en film – men det visker fullstendig ut en hel yrkesgruppe.

– Tankesettet og ideologien bak står i sterk kontrast til det siste løftet i Dogme 95, som lød: Regissøren skal ikke krediteres. I det lyset burde Dogme 25 kanskje heller ha hett Dogme 1825. Forestillingen om det geniale, enestående kunstnergeniet hører i hvert fall hjemme i den tiden, ifølge Garfield.

MENY