– Når vi viser filmen på internasjonale festivaler, blir vi oppfattet som norske filmskapere. Når vi kommer tilbake til Norge, blir vi oppfattet som minoritetsfilmskapere, forteller Tani Dibasey og Ibrahim Mursal som nylig deltok på Tribeca film festival med «African Family Dinner». I filmen skaper de pinlighetshumor ut av kulturelle forventninger.
I African Family Dinner tilfører Tani Dibasey og Ibrahim Mursal en ny vri på den velmente, men utdaterte Hollywood-filmen Gjett hvem som kommer til middag (1967). Den hvite norske jenta (Mathilde Storm) som kommer til middag vil så gjerne gjøre et godt inntrykk på sine kommende afrikanske svigerforeldre ved å hylle deres kultur. Det ender opp i en klein situasjonskomedie der hennes ivrige framstøt skaper forbløffelse og sinne i middagsselskapet.
Dibasey har skrevet manus og spiller partneren i kjæresteforholdet. Mursal har regien. De kan fortelle at filmen sprang ut av samtaler og opplevelser de begge delte om «mikroaggresjoner» som oppstår utifra de beste intensjoner. I denne samtalen utdyper de hva de mener med det, og hvorfor det er potensielt mye humor i slike kulturelle møter der alle er redde for å tråkke feil.
Da filmen nylig deltok på Tribeca film festival var det noen som omtalte filmen som «cringe-core». De håper begge at satiren kan føre til lavere skuldre i samtalene om minoriteter og majoritetssamfunnet, at det blir høyere terskel for å drite seg ut.
Både Dibasey og Mursal har som filmskapere spesielle forutsetninger for å kunne si noe om identitetsbygging og kulturelle tabuer. Dibasey er norsk-gambisk og har tematisert utenforskap og rasisme, både som teaterregissør og skuespiller (bl.a «Rasisten» på Oslo Nye), men også med sine markante utspill om representasjon i norsk teater. Mursal er norsk-somalier-sudaneser og fikk sitt gjennombrudd med dokumentarfilmen Kunsten å være syndig, om den homofile sudanesisk-norske kunstneren Ahmed Umar.
De kan fortelle at når de er ute og viser African Family Dinner på internasjonale festivaler, blir de oppfattet som norske filmskapere. Når de kommer tilbake til Norge, blir de oppfattet som minoritetsfilmskapere. Det er den samme båssettingen som programleder Kjetil Lismoen her innrømmer han står i fare for å begå, men som heller ikke alltid er til å unngå.
Så hvordan er det å lage film som «minoritetsregissør«? Hvordan mottas man av tilskuddssystemet? Det hersker helt klare forventninger hos støttegivere om at de som filmskapere og kunstnere skal produsere «minoritets-tematikk», at det er deres tildelte rolle. Men det er ikke en rolle de ønsker seg. De vil ikke være alibier. Det er en tvangstrøye for en hver karriere.
– Når vi viser filmen på internasjonale festivaler, blir vi oppfattet som norske filmskapere. Når vi kommer tilbake til Norge, blir vi oppfattet som minoritetsfilmskapere, forteller Tani Dibasey og Ibrahim Mursal som nylig deltok på Tribeca film festival med «African Family Dinner». I filmen skaper de pinlighetshumor ut av kulturelle forventninger.
I African Family Dinner tilfører Tani Dibasey og Ibrahim Mursal en ny vri på den velmente, men utdaterte Hollywood-filmen Gjett hvem som kommer til middag (1967). Den hvite norske jenta (Mathilde Storm) som kommer til middag vil så gjerne gjøre et godt inntrykk på sine kommende afrikanske svigerforeldre ved å hylle deres kultur. Det ender opp i en klein situasjonskomedie der hennes ivrige framstøt skaper forbløffelse og sinne i middagsselskapet.
Dibasey har skrevet manus og spiller partneren i kjæresteforholdet. Mursal har regien. De kan fortelle at filmen sprang ut av samtaler og opplevelser de begge delte om «mikroaggresjoner» som oppstår utifra de beste intensjoner. I denne samtalen utdyper de hva de mener med det, og hvorfor det er potensielt mye humor i slike kulturelle møter der alle er redde for å tråkke feil.
Da filmen nylig deltok på Tribeca film festival var det noen som omtalte filmen som «cringe-core». De håper begge at satiren kan føre til lavere skuldre i samtalene om minoriteter og majoritetssamfunnet, at det blir høyere terskel for å drite seg ut.
Både Dibasey og Mursal har som filmskapere spesielle forutsetninger for å kunne si noe om identitetsbygging og kulturelle tabuer. Dibasey er norsk-gambisk og har tematisert utenforskap og rasisme, både som teaterregissør og skuespiller (bl.a «Rasisten» på Oslo Nye), men også med sine markante utspill om representasjon i norsk teater. Mursal er norsk-somalier-sudaneser og fikk sitt gjennombrudd med dokumentarfilmen Kunsten å være syndig, om den homofile sudanesisk-norske kunstneren Ahmed Umar.
De kan fortelle at når de er ute og viser African Family Dinner på internasjonale festivaler, blir de oppfattet som norske filmskapere. Når de kommer tilbake til Norge, blir de oppfattet som minoritetsfilmskapere. Det er den samme båssettingen som programleder Kjetil Lismoen her innrømmer han står i fare for å begå, men som heller ikke alltid er til å unngå.
Så hvordan er det å lage film som «minoritetsregissør«? Hvordan mottas man av tilskuddssystemet? Det hersker helt klare forventninger hos støttegivere om at de som filmskapere og kunstnere skal produsere «minoritets-tematikk», at det er deres tildelte rolle. Men det er ikke en rolle de ønsker seg. De vil ikke være alibier. Det er en tvangstrøye for en hver karriere.
