En gang brant Hallvar Witzø mest for spillefilmen. I sommer og høst er det dramaseriene Pørni og Nepobaby som gjelder. Som regissør ser han ikke den store forskjellen på de to formatene, men ingenting slår den kollektive opplevelsen – som da Nepobaby nylig møtte publikum under Canneseries og hentet hjem to priser.
Hvordan er det som regissør å komme inn i et godt innkjørt serieunivers der det sentrale rollegalleriet alt har satt seg? Hva kan man bidra med når hovedrollen er så klart definert som Pernille i Pørni og seerne har sterke meninger om hvem hun er? Mer enn man skulle tro, forteller Hallvar Witzø som kom inn i serien fra fjerde sesongen og nå er aktuell som regissør på den siste. Men ikke bare det: med deler av samme teamet vant han nylig pris på Canneseries med Nepobaby, en slags forlengelse av Pørni-universet.
Witzø ble eksponert for gjeve priser tidlig i karrieren. Eksamensfilmen fra Den norske filmskolen vant intet mindre enn en Student-Oscar i 2011. Den gangen var spillefilmen et uttalt mål. Men det ble drama- og humorformatet han fikk boltre seg mest innenfor i årene som fulgte og som gjorde ham til en av de mest ettertraktede regissørene av humordrama.
Her forteller han om det givende samarbeidet med serieskaper Henriette Steenstrup og balansegangen mellom humor og sårhet – en dans på stram line han også har utforsket i spillefilmdebuten Alle hater Johan.
Pørni er omtalt som en hyllest av omsorgspersoner som hovedrollen Pernille. Hun blir samtidig en punching bag for sin egen familie – ikke minst fordi hun bryr seg så mye, så altfor mye. Samtidig har hun selv ofte sjokkerende liten selvinnsikt. Det gjør henne interessant som karakter, synes Witzø som er full av lovord om Steenstrups åpenhet overfor å utvikle rollen.
Nepobaby er en av få dramaserier som slippes til høsten. Det er krevende tider for de fleste i dramabransjen, og et vekselbruk mellom drama og spillefilm er en nødvendighet for å overleve. Det er en veksling Witzø opplever som uanstrengt og givende. Påstanden om at man som regissør har en mer underordnet rolle innen dramaformatet enn innen spillefilmen, vil han ikke være helt med på. Den norske dramamodellen er tross alt annerledes enn den amerikanske.
Programleder er Kjetil Lismoen
En gang brant Hallvar Witzø mest for spillefilmen. I sommer og høst er det dramaseriene Pørni og Nepobaby som gjelder. Som regissør ser han ikke den store forskjellen på de to formatene, men ingenting slår den kollektive opplevelsen – som da Nepobaby nylig møtte publikum under Canneseries og hentet hjem to priser.
Hvordan er det som regissør å komme inn i et godt innkjørt serieunivers der det sentrale rollegalleriet alt har satt seg? Hva kan man bidra med når hovedrollen er så klart definert som Pernille i Pørni og seerne har sterke meninger om hvem hun er? Mer enn man skulle tro, forteller Hallvar Witzø som kom inn i serien fra fjerde sesongen og nå er aktuell som regissør på den siste. Men ikke bare det: med deler av samme teamet vant han nylig pris på Canneseries med Nepobaby, en slags forlengelse av Pørni-universet.
Witzø ble eksponert for gjeve priser tidlig i karrieren. Eksamensfilmen fra Den norske filmskolen vant intet mindre enn en Student-Oscar i 2011. Den gangen var spillefilmen et uttalt mål. Men det ble drama- og humorformatet han fikk boltre seg mest innenfor i årene som fulgte og som gjorde ham til en av de mest ettertraktede regissørene av humordrama.
Her forteller han om det givende samarbeidet med serieskaper Henriette Steenstrup og balansegangen mellom humor og sårhet – en dans på stram line han også har utforsket i spillefilmdebuten Alle hater Johan.
Pørni er omtalt som en hyllest av omsorgspersoner som hovedrollen Pernille. Hun blir samtidig en punching bag for sin egen familie – ikke minst fordi hun bryr seg så mye, så altfor mye. Samtidig har hun selv ofte sjokkerende liten selvinnsikt. Det gjør henne interessant som karakter, synes Witzø som er full av lovord om Steenstrups åpenhet overfor å utvikle rollen.
Nepobaby er en av få dramaserier som slippes til høsten. Det er krevende tider for de fleste i dramabransjen, og et vekselbruk mellom drama og spillefilm er en nødvendighet for å overleve. Det er en veksling Witzø opplever som uanstrengt og givende. Påstanden om at man som regissør har en mer underordnet rolle innen dramaformatet enn innen spillefilmen, vil han ikke være helt med på. Den norske dramamodellen er tross alt annerledes enn den amerikanske.
Programleder er Kjetil Lismoen
