Foto: uttak fra den kontroversielle dokumentaren «Russians at War».

Den russiske invasjonen av Ukraina har ført til en vestlig kulturboikott som også rammer filmindustrien: Reaksjonene etter Oscarprisene til Anora et er tydelig tegn på at russisk presentasjon har blitt et følsomt tema. 

Denne diskusjonen tar Ketil Magnussen og Oslo Dokumentarkino høyde for når de i kveld viser kontroversielle Russians at War på Vega kino, med påfølgende debatt. 

Noen har kalt Russians at War en dokumentarversjon av Intet nytt fra Vestfronten. Fra den motsatte siden har noen gått så langt som å sammenligne filmskaperen Trofimova med Leni Riefenstahl, heter det på arrangementets nettside. Etter visningen blir det scenesamtale med filmskaperen Anastasia Trofimova. Hun vil også delta i en paneldebatt du kan lese mer om her.

 – Russians at War viser en side av krigen jeg ikke har sett noe annet sted, sier Magnussen til Rushprint. 

 – Den viser dessuten noe jeg bare har hørt og lest om: at Russland sender soldatene sine til fronten for å dø. De er engangssoldater. Det er et forferdelig uttrykk, men det er slik de forstår seg selv. Vi er med på en prosess: Soldater som først er veldig preget av det russiske regimets propaganda om at de skal kjempe mot nazister i Ukraina. Så ser man hvordan denne motivasjonen blekner og at mange føler at det ikke er noen mening i det de gjør. De føler seg forlatt av regimet og den militære ledelsen og får etter hvert heller ikke betalt. Mange av dem får beskjed om at de ikke får reise hjem selv om de er ferdige med kontrakten. Som en av de sier: «Den eneste måten å komme hjem på, er med beina først». 

– Filmen viser brutaliteten i det russiske militæret og hva slags strategi de bruker. Det er interessant å se det og diskutere det.

Russians at War har høstet massiv ukrainsk kritikk og den kanadiske finansiøren TVO har trukket seg fra prosjektet. 

 – Vi tenker at det er interessant å inkludere kritikken og kontroversene i scenesamtalen. En ting er at filmen lar oss møte angriperen – overgriperen. Mange har kritisert at vi på en måte sidestiller; at vi gjør angriperen til et offer, mens det egentlig er Ukraina som er offeret i en brutal angrepskrig. Det er et forståelig perspektiv, men da må vi diskutere: Skal vi ikke vise filmer som viser hele virkeligheten? Vi må kunne vise filmer som viser biter av virkeligheten og ta noe ut av det. 

Magnussen påpeker at vi lever i en tid der vanskelige temaer gjerne fører til selvsensur blant kulturinstitusjoner. 

 – Den kan fort bli strengere enn den trenger å være. Derfor er det også viktig å møtes og diskutere dette, mange ganger.

Skjult propaganda?

Hva tenker dere om at filmen har blitt beskyldt for å være en form for skjult propaganda, med et skjult russisk narrativ under det hele?

 – Noe av det blir litt for vagt for meg til å ta stilling til. Vi har et veldig godt panel til å både kritisere og diskutere filmen med regissøren. For meg personlig er dette en veldig god film. Kritikere har sammenlignet den med Intet nytt fra Vestfronten. Den har noen fellestrekk: Soldater som kommer til fronten med en idé om at de kjemper for fedrelandet, mens det de opplever er bare død. Motivasjonen forsvinner. 

Er selve visningen kontroversiell, tenker du?

– Jeg forstår at det er følsomt. Ukraina er i en forferdelig situasjon, de er i en ekstremt brutal krig og det begås uttallige krigsforbrytelser fra russisk side. Det er ingen tvil om at dette er sensitivt, det var vi klar over på forhånd. At det kan føles sårende for ukrainere i Norge med en film som skildrer russiske soldater, har vi veid opp mot hvor viktig vi tenker at filmen er. At den er såpass viktig at den bør vises. Vi gjør det med en samtale etterpå og vi har et veldig godt panel. 

Magnussen understreker at regissør Anastasia Trofimova vil fortelle om filmen og svare på spørsmål. 

– Filmen skaper sterke meninger, men hvis man ser den i det samme perspektivet som oss, synes jeg ikke den er så kontroversiell i seg selv. Og så må man se på proporsjonene: Vi inviterer publikum til en kinosal, et begrenset publikum som inviteres til å se en film og diskutere den. Det må det være rom for – selv om temaet er vanskelig. Det er viktig i et demokrati. 

Hva ville vært annerledes hvis filmen skulle fått ordinær distribusjon? 

– Jeg synes det er vanskelig å svare på. Jeg har prøvd å argumentere med at folk i Norge allerede ser denne filmen i en kontekst: Det store flertallet av nordmenn støtter Ukraina og de blir neppe omvendt til å tenke at det russiske narrativet er riktig når de ser denne filmen eller at den gir et forsvar for krigen. Men jeg forstår at det er sensitivt, kanskje man burde vente med en eventuell distribusjon. Til krigen avsluttes og Ukraina kommer ut av dette. 

Viktige diskusjoner

Hva håper du publikum får ut av filmen og samtalen i kveld? 

– Panelet vil vurdere hvorvidt det vi ser er den faktiske virkeligheten. Vi vil spekulere litt i hva som skjer med disse soldatene: Når så mange dør eller blir såret, hvilke sosiale konsekvenser vil det ha for Russland senere? Samtidig skal vi diskutere kritikken. Hva i filmen kan beskyldes for å være propaganda? Og hvordan kan vi bli bedre til å se og forstå propaganda? Og hvor skal grensene gå for hva man kan vise? 

– Det er ikke sånn at vi tenker at ytringsfrihet skal trumfe absolutt alt. Det er ikke alle ting vi ville vist. Å diskutere disse grensene er både viktig for oss filmprogrammerere og for hele kunst- og kulturfeltet. Og det er naturligvis viktig for organisasjoner som Fritt ord, som jobber med dette hele tiden. Og for et større publikum er det en viktig diskusjon å følge med på. 

Magnussen forteller om en sterk filmopplevelse. 

– Det er noen bilder her … Vi møter soldatene når de rykker ut og kommer tilbake og når de henter døde. Men det vises mobilopptak fra ingenmannslandet mellom frontene ved Bakhmut. Det er helt sinnssykt og helt jævlig. Det er strødd med lik, det er som å se bilder fra første verdenskrig. Dette er bilder man ikke ser på nyhetene. 

Arrangøren er klare på at de støtter Ukraina i krigen mot Russland. 

 – Det understreker vi overalt: Dette er ikke noe forsøk på å hvitvaske krigen. Dette er en brutal angrepskrig fra Russland og det begås uttallige krigsforbrytelser. Det er det viktig for oss å være tydelige på. 

Rammes av boikott

Frank Stavik i distribusjonsselskapet Fidalgo befinner seg i en litt annen situasjon. Han har kjøpt inn den russiske dramathrilleren Kaptein Volgonokov – en skildring av Josef Stalins undertrykkelseskampanjer, deportasjoner og massedrap mellom 1937 og 1938, en periode som har fått navnet Den store terroren.  

Men: 

– Det er ingen som vil ha den, kinoene boikotter russisk film. Jeg har sittet på Kaptein Volgonokov siden 2022. Den er ekstremt kritisk til det som foregår i Russland og tar for seg en periode hvor de drev med utrenskning på høyt nivå. Og sett som en metafor på dagens situasjon, er den ekstremt relevant. Men at filmen fikk noe penger fra det russiske kulturministeriet til produksjon, har blitt brukt som et argument for at den er kjøpt og betalt av den russiske stat. Da ser man helt bort fra det faktum at regissøren har måttet rømme landet fordi de ville vært i kraftig fare om de hadde blitt der. Det er et prinsipp om å boikotte all russisk film – uansett. I utgangspunktet har jeg all sympati for det, men dette virker mot sin hensikt når det gjelder denne filmen. 

Hva slags dialog har du hatt med kinoene? 

– Da vi tok inn filmen og planla premiere – som så ble hindret av angrepet på Ukraina –  snakket vi med Nordisk film og Odeon i Oslo. Da var det klar melding: Russisk film blir ikke satt opp – punktum. Nå har jeg vært i kontakt med dem igjen og de sier fortsatt at de ikke vil sette opp russisk film. Men jeg argumenterer med at det virker ekstremt mot sin hensikt – dette er jo en Russland-kritisk film. Den statlige finansieringen på filmen var en minoritetsstøtte. Man gjør russiske myndigheter en tjeneste ved å nekte å sette den opp. 

– Jeg har fått henvendelser fra mindre og mellomstore kinoer, men gir den ikke premiere før Oslo eventuelt er med. Den eneste som viser den – som vi takket ja til – var militærkinoen på Heggelia. Det har jeg godtatt. For det første har det ingenting å si for distribusjonen at den vises der. For det andre synes jeg det har noe for seg at den vises på en militærkino. Det er foreløpig det eneste stedet den vises inntil Oslos programmerere sier nei. 

Hva slags samtaler kan filmen sette i gang, tror du? 

– Enhver som har et visst engasjement mot krigen i Ukraina, ville få utbytte av å se en historisk sammenligning: At Russland holdt på med akkurat det samme for hundre år siden som i dag. Det samme diktatoriske svineriet. Og så er det selvsagt slik at vi ville arrangert samtaler i forbindelse med premieren, i Oslo og andre steder. Med folk som kunne satt disse krigene og filmene inn i en kontekst. Og det er det beste man kan gjøre: Få frem at dette ikke er en russisk thriller, men en historie som sier noe mer, som sier noe om likhetene mellom Russland i dag og Stalins Sovjet på 1930-tallet. Men på grunn av boikotten har vi ikke kunnet bruke krefter på det. Og skal vi vente til Russland slutter å krige, kan det jo ta sin tid. Men filmen er aktuell uansett.