Å fortolke en film med orkester live under en kinovisning tilfører nye stemninger og endrer vår opplevelse av bildene. Men hvor går grensen for hva en fortolker kan tillate seg? Kjetil Schjander Luhr forteller om sine nye komposisjoner og framførelsen av dem under visningen av to klassikere på Oslo stumfilmfestival denne uken.
Denne uken inviterer Cinemateket til Oslo stumfilmfestival. Til anledningen har Kjetil Schjander Luhr komponerte ny musikk til to stumfilmklassikere: The Phantom of the Opera og A Page of Madness. Begge skal framføres med orkester i kinosalen.
I denne episoden av Filmsamtalen fikk programleder Kjetil Lismoen endelig anledning til å snakke om en lidenskap han har til felles med Schjander Luhr: Buster Keaton. Men før de kommer så langt, måtte følgende spørsmål avklares:
Hva er det ved The Phantom of the Opera og den japanske skrekk-stumfilmen A Page of Madness som gjør dem så interessante å komponere musikk til, og ikke minst framføre det under selve filmvisningen?
I den japanske filmen utforsker Schjander Luhr en annen type musikk – og orkesteret anvender helt andre type instrumenter – blant annet en stor japansk langeleik!
Som live-musikere skal Schjander Luhr og orkesteret være med å fortelle historien vi ser på lerretet. Samtidig former de lydbildet og skaper nye konnotasjoner, ja nye bilder. Hvordan opplever han å sitte der og fortolke og improvisere i filmøyeblikket – og dermed gi oss en ny filmopplevelse som vi ikke ville fått om vi bare så originalen i sin opprinnelige innpakning.
Schjander Luhr understreker at han behandler filmene som levende filmverk, ikke museumsgjenstander. Derfor blir musikernes spontane innlevelse i filmen der og da så avgjørende.
Siden Schjander Luhr begynte som kinopianist på begynnelsen av 2000-tallet har stumfilmpublikummet vokst sakte men sikkert. Kan det skyldes at stumfilmen har kvaliteter vi lot gå i glemmeboka da lydfilmen kom og endret filmen? Stumfilmen oppfattes i dag ofte som noe som tilhører filmens enkle barndom. Men sannheten er jo at stumfilmen utforsket de visuelle mulighetene på grensesprengende måter, mener Schjander Luhr.
Å fortolke en film med orkester live under en kinovisning tilfører nye stemninger og endrer vår opplevelse av bildene. Men hvor går grensen for hva en fortolker kan tillate seg? Kjetil Schjander Luhr forteller om sine nye komposisjoner og framførelsen av dem under visningen av to klassikere på Oslo stumfilmfestival denne uken.
Denne uken inviterer Cinemateket til Oslo stumfilmfestival. Til anledningen har Kjetil Schjander Luhr komponerte ny musikk til to stumfilmklassikere: The Phantom of the Opera og A Page of Madness. Begge skal framføres med orkester i kinosalen.
I denne episoden av Filmsamtalen fikk programleder Kjetil Lismoen endelig anledning til å snakke om en lidenskap han har til felles med Schjander Luhr: Buster Keaton. Men før de kommer så langt, måtte følgende spørsmål avklares:
Hva er det ved The Phantom of the Opera og den japanske skrekk-stumfilmen A Page of Madness som gjør dem så interessante å komponere musikk til, og ikke minst framføre det under selve filmvisningen?
I den japanske filmen utforsker Schjander Luhr en annen type musikk – og orkesteret anvender helt andre type instrumenter – blant annet en stor japansk langeleik!
Som live-musikere skal Schjander Luhr og orkesteret være med å fortelle historien vi ser på lerretet. Samtidig former de lydbildet og skaper nye konnotasjoner, ja nye bilder. Hvordan opplever han å sitte der og fortolke og improvisere i filmøyeblikket – og dermed gi oss en ny filmopplevelse som vi ikke ville fått om vi bare så originalen i sin opprinnelige innpakning.
Schjander Luhr understreker at han behandler filmene som levende filmverk, ikke museumsgjenstander. Derfor blir musikernes spontane innlevelse i filmen der og da så avgjørende.
Siden Schjander Luhr begynte som kinopianist på begynnelsen av 2000-tallet har stumfilmpublikummet vokst sakte men sikkert. Kan det skyldes at stumfilmen har kvaliteter vi lot gå i glemmeboka da lydfilmen kom og endret filmen? Stumfilmen oppfattes i dag ofte som noe som tilhører filmens enkle barndom. Men sannheten er jo at stumfilmen utforsket de visuelle mulighetene på grensesprengende måter, mener Schjander Luhr.
