Den dysfunksjonelle dokumentaren.

Den dysfunksjonelle dokumentaren.

Det er tankevekkende at allmennkringkasteren NRK ligger i front når det gjelder eksponering av utsatte menneskeskjebner og deres markedsverdi, mener Stig Andersen.

Foto fra «Familien Nerdrum» (Fotokred: NRK).

Gjøres vi alle til kikkere? Spørsmålet aktualiseres gjennom en rekke dokumentarer der enkeltmennesker eller familier «byr på seg selv». To NRK-serier eksemplifiserer dette i særlig grad. Det handler om dysfunksjonelle familiers indre og ytre liv som vi får følge gjennom flere episoder: Team Ingebrigtsen og Familien Nerdrum. Høyprofilerte innen henholdsvis idrett og kunst. Begge familiene er tjent med positiv oppmerksomhet. Løperfamilien Ingebrigtsen øker sin markedsverdi. Det gjør også Odd Nerdrum, samtidig som det skapes interesse for et museum familien har tatt initiativ til. Litt småkrangling her og der, javel – men det altoverveiende budskapet er vellykket suksess. Og snakk om markedsføring!

Vær varsom

Men så skjer det: Brødrene Ingebrigtsen vil avsløre en tragedie om vold i nære relasjoner gjennom en opprivende rettssak der tre av sønnene står mot faren Gjert.  Jakob er en av verdens beste idrettsutøvere og folkehelt. Han uttaler at tv-serien er ikke noe vi står for. Uansett utfallet av rettsaken vil serien kunne påvirke en domfellelse. Deler av serien er da også brukt som bevismateriale. Det reiser et åpenbart etisk dilemma når tv-produsenter også skal vitne i retten. Var teamet klar over overgrep, men lot det være fordekt? Er dette en bevisst omgåelse av sannheten eller ligger det kontraktsmessige forhold til grunn som gjør at familien Ingebrigtsen kan bestemme hvordan de skal fremstilles? Vær varsom-plakaten er tydelig: § 2.3. Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.

En lukket sekt

Dette gjelder også Familien Nerdrum som holder hus i storslagne, idylliske Røvik gård i Stavern. Et drømmebilde på det gode liv. Her bor hele familien med unntak av en datter. Ikke nok med familien, det bor også elever der og særlig en ung, italiensk kvinne utmerker seg. Maleren Odd vandrer stadig rundt og drysser av kloke ord og dyp innsikt i kunstens innerste vesen. Han bedyrer at alle elever tas inn etter de strengeste talentkriterier. At onde tunger ønsker å stigmatisere det som foregår i Stavern som en sekt, synes familien er helt greit. Sektledere er gjerne karismatiske narsissister med svorne følgere som lett kan utnyttes. Slik har Odd Nerdrum også endt som Norges største performancekunstner.

Hele sannheten? 

Med rare hatter og iført likkjortler arbeides det for Nerdrum-museet. Et selvutslettende arbeid utført av hustru og barn. Og hovedpersonen selv sitter i begeistring og jubler over egne, maleriske ferdigheter samtidig som vi får høre hvordan han er blitt hundset og tilsidesatt av «modernistene» og Arbeiderpartiet(!).  Men ikke mer plaget enn at det kjøres i flotte biler til godsliknende landsted ved Helsingborg. Serien – som for såvidt er underholdende laget – er konfliktsky med unntak av familiens kamp mot verden. Men så viser det seg at den ene datteren finner det opportunt å ta avstand fra livet på Røvik gård. I forbindelse med en utstilling av egne arbeider rykker hun ut med en besk omtale av faren. Idyller sprekker gjerne. Har filmskaperne bevisst unnlatt å tegne det fulle og hele bildet for oss? Og i så fall: i hvor stor grad er begge seriene tilpasset tv-kanalens ønske om høye seertall? Her har de riktignok lyktes. Jeg er likevel ganske sikker på at dette ikke er siste ord om baksiden på den romantiske kunstner-eskapismen serien fremstiller.

Kampen om seerne

Klart alt dette er gøy å se på. Det vet tv-kanalene, og produksjonsselskaper må tjene penger. Jo tettere på, dess bedre. Eksponering av og grafsing i enkeltmenneskers liv og skjebne – eksploatert frivillig som ufrivillig av tv-kanaler og strømmetjenester. Når det blir selve perspektivet for en dokumentar tilsløres virkeligheten fordi personen blir saken. Og selvsagt da helst innenfor kjendismenasjeriet. Slik innsnevres virkeligheten til TikToks verdensbilde. En verden der vi reduseres til kikkere i et kaleidoskop av personlighetsforstyrrelser. Det ligger i begrepet: dokumentar skal avspeile virkeligheten og ikke gjenskape en fordreid versjon som tilslører virkeligheten. 

Og så seiler saken om psykolog Peder Kjøs sin NRK-serie Jeg mot meg opp. Åtte unge mennesker forteller om sine psykiske lidelser. Flere ung jenter føler seg utnyttet. Andre uheldige omstendigheter har ført til krav om at Kjøs må miste sin autorisasjon. Det er tankevekkende at den allmektige allmennkringkasteren NRK ligger i front når det gjelder eksponering av spektakulære menneskeskjebner. I de høye seertallene og de mange klikkenes tjeneste. Ender vi alle som kikkere?


Stig Andersen er dokumentarfilmskaper.


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Den dysfunksjonelle dokumentaren.

Den dysfunksjonelle dokumentaren.

Det er tankevekkende at allmennkringkasteren NRK ligger i front når det gjelder eksponering av utsatte menneskeskjebner og deres markedsverdi, mener Stig Andersen.

Foto fra «Familien Nerdrum» (Fotokred: NRK).

Gjøres vi alle til kikkere? Spørsmålet aktualiseres gjennom en rekke dokumentarer der enkeltmennesker eller familier «byr på seg selv». To NRK-serier eksemplifiserer dette i særlig grad. Det handler om dysfunksjonelle familiers indre og ytre liv som vi får følge gjennom flere episoder: Team Ingebrigtsen og Familien Nerdrum. Høyprofilerte innen henholdsvis idrett og kunst. Begge familiene er tjent med positiv oppmerksomhet. Løperfamilien Ingebrigtsen øker sin markedsverdi. Det gjør også Odd Nerdrum, samtidig som det skapes interesse for et museum familien har tatt initiativ til. Litt småkrangling her og der, javel – men det altoverveiende budskapet er vellykket suksess. Og snakk om markedsføring!

Vær varsom

Men så skjer det: Brødrene Ingebrigtsen vil avsløre en tragedie om vold i nære relasjoner gjennom en opprivende rettssak der tre av sønnene står mot faren Gjert.  Jakob er en av verdens beste idrettsutøvere og folkehelt. Han uttaler at tv-serien er ikke noe vi står for. Uansett utfallet av rettsaken vil serien kunne påvirke en domfellelse. Deler av serien er da også brukt som bevismateriale. Det reiser et åpenbart etisk dilemma når tv-produsenter også skal vitne i retten. Var teamet klar over overgrep, men lot det være fordekt? Er dette en bevisst omgåelse av sannheten eller ligger det kontraktsmessige forhold til grunn som gjør at familien Ingebrigtsen kan bestemme hvordan de skal fremstilles? Vær varsom-plakaten er tydelig: § 2.3. Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.

En lukket sekt

Dette gjelder også Familien Nerdrum som holder hus i storslagne, idylliske Røvik gård i Stavern. Et drømmebilde på det gode liv. Her bor hele familien med unntak av en datter. Ikke nok med familien, det bor også elever der og særlig en ung, italiensk kvinne utmerker seg. Maleren Odd vandrer stadig rundt og drysser av kloke ord og dyp innsikt i kunstens innerste vesen. Han bedyrer at alle elever tas inn etter de strengeste talentkriterier. At onde tunger ønsker å stigmatisere det som foregår i Stavern som en sekt, synes familien er helt greit. Sektledere er gjerne karismatiske narsissister med svorne følgere som lett kan utnyttes. Slik har Odd Nerdrum også endt som Norges største performancekunstner.

Hele sannheten? 

Med rare hatter og iført likkjortler arbeides det for Nerdrum-museet. Et selvutslettende arbeid utført av hustru og barn. Og hovedpersonen selv sitter i begeistring og jubler over egne, maleriske ferdigheter samtidig som vi får høre hvordan han er blitt hundset og tilsidesatt av «modernistene» og Arbeiderpartiet(!).  Men ikke mer plaget enn at det kjøres i flotte biler til godsliknende landsted ved Helsingborg. Serien – som for såvidt er underholdende laget – er konfliktsky med unntak av familiens kamp mot verden. Men så viser det seg at den ene datteren finner det opportunt å ta avstand fra livet på Røvik gård. I forbindelse med en utstilling av egne arbeider rykker hun ut med en besk omtale av faren. Idyller sprekker gjerne. Har filmskaperne bevisst unnlatt å tegne det fulle og hele bildet for oss? Og i så fall: i hvor stor grad er begge seriene tilpasset tv-kanalens ønske om høye seertall? Her har de riktignok lyktes. Jeg er likevel ganske sikker på at dette ikke er siste ord om baksiden på den romantiske kunstner-eskapismen serien fremstiller.

Kampen om seerne

Klart alt dette er gøy å se på. Det vet tv-kanalene, og produksjonsselskaper må tjene penger. Jo tettere på, dess bedre. Eksponering av og grafsing i enkeltmenneskers liv og skjebne – eksploatert frivillig som ufrivillig av tv-kanaler og strømmetjenester. Når det blir selve perspektivet for en dokumentar tilsløres virkeligheten fordi personen blir saken. Og selvsagt da helst innenfor kjendismenasjeriet. Slik innsnevres virkeligheten til TikToks verdensbilde. En verden der vi reduseres til kikkere i et kaleidoskop av personlighetsforstyrrelser. Det ligger i begrepet: dokumentar skal avspeile virkeligheten og ikke gjenskape en fordreid versjon som tilslører virkeligheten. 

Og så seiler saken om psykolog Peder Kjøs sin NRK-serie Jeg mot meg opp. Åtte unge mennesker forteller om sine psykiske lidelser. Flere ung jenter føler seg utnyttet. Andre uheldige omstendigheter har ført til krav om at Kjøs må miste sin autorisasjon. Det er tankevekkende at den allmektige allmennkringkasteren NRK ligger i front når det gjelder eksponering av spektakulære menneskeskjebner. I de høye seertallene og de mange klikkenes tjeneste. Ender vi alle som kikkere?


Stig Andersen er dokumentarfilmskaper.


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY