Det interessante med å portrettere et orkester er at de kan gi uttrykk for det de føler gjennom musikken, forteller Trond Kvig Andreassen. Det kom godt med da han fulgte et ukrainsk strykeorkester på turné like etter den brutale russiske invasjonen. Denne uken har «Solistene» norsk kinopremiere.
Å få traumatiserte personer til å åpne seg foran kamera, er ikke gjort i en håndvending. Særlig ikke om de ikke forstår poenget med å fortelle sin historie. Det var utfordringen for regissør Trond Kvig Andreassen da han begynte på premiereklare Solistene for snart tre år siden.
Det ukrainske strykeorkesteret Kyiv Soloists hadde nettopp lagt ut på en liten turné i Italia, da den russiske militærmakten invaderte hjemlandet. De 15 musikerne måtte plutselig bli værende i utlandet. Eneste utveien var å fortsette turneen på ubestemt tid. Det var da den norske regissøren begynte å dukke opp på konserter og i turnebussen med kamera. Her forteller Kvig Andreassen om hvordan han etter hvert fikk nok tillit til å følge orkesteret videre på deres ferd – fra reisen gjennom Europa og helt til Bodø på invitasjon fra Arktisk Filharmoni.
Medlemmene av orkesteret vet lite om hva som venter dem; når de drar på turné i Europa så tar de en dag om gangen. Denne følelsen av usikkerhet og utsatthet gjennomsyrer Solistene. Selv når de får anledning til slappe av og more seg, ligger krigen der hele tiden som en skygge. Derfor gjaldt det å finne noen som kunne gjenspeile denne kompleksiteten, og derfor ble musikken så viktig, forteller Kvig Andreassen.
På et tidspunkt krysser innspillingen av Solistene hans forrige film, kinodokumentaren om Sondre Justad, som han delvis skjøt parallellt. Vi ser et opptak der medlemmene av orkesteret spiller på scenen under en live konsert med Justad. Det var ikke noe regissøren planla, og han var usikker på om det ville fungere. Men det bidro til en av de nødvendige pustepausene en hver dokumentar behøver, når tematikken blir tung.
Programleder er Kjetil Lismoen. Solistene får norsk kinopremiere 21.mars (du kan se tidligere episoder av podkasten her).
Det interessante med å portrettere et orkester er at de kan gi uttrykk for det de føler gjennom musikken, forteller Trond Kvig Andreassen. Det kom godt med da han fulgte et ukrainsk strykeorkester på turné like etter den brutale russiske invasjonen. Denne uken har «Solistene» norsk kinopremiere.
Å få traumatiserte personer til å åpne seg foran kamera, er ikke gjort i en håndvending. Særlig ikke om de ikke forstår poenget med å fortelle sin historie. Det var utfordringen for regissør Trond Kvig Andreassen da han begynte på premiereklare Solistene for snart tre år siden.
Det ukrainske strykeorkesteret Kyiv Soloists hadde nettopp lagt ut på en liten turné i Italia, da den russiske militærmakten invaderte hjemlandet. De 15 musikerne måtte plutselig bli værende i utlandet. Eneste utveien var å fortsette turneen på ubestemt tid. Det var da den norske regissøren begynte å dukke opp på konserter og i turnebussen med kamera. Her forteller Kvig Andreassen om hvordan han etter hvert fikk nok tillit til å følge orkesteret videre på deres ferd – fra reisen gjennom Europa og helt til Bodø på invitasjon fra Arktisk Filharmoni.
Medlemmene av orkesteret vet lite om hva som venter dem; når de drar på turné i Europa så tar de en dag om gangen. Denne følelsen av usikkerhet og utsatthet gjennomsyrer Solistene. Selv når de får anledning til slappe av og more seg, ligger krigen der hele tiden som en skygge. Derfor gjaldt det å finne noen som kunne gjenspeile denne kompleksiteten, og derfor ble musikken så viktig, forteller Kvig Andreassen.
På et tidspunkt krysser innspillingen av Solistene hans forrige film, kinodokumentaren om Sondre Justad, som han delvis skjøt parallellt. Vi ser et opptak der medlemmene av orkesteret spiller på scenen under en live konsert med Justad. Det var ikke noe regissøren planla, og han var usikker på om det ville fungere. Men det bidro til en av de nødvendige pustepausene en hver dokumentar behøver, når tematikken blir tung.
Programleder er Kjetil Lismoen. Solistene får norsk kinopremiere 21.mars (du kan se tidligere episoder av podkasten her).
