Du skal lete lenge etter en mer dristig spillefilmdebut fra en norsk skuespiller i moderne tid. Lea Myren gir oss empati med den plumpe, fortapte og «stygge» stesøsteren og lar Askepott seile sin egen sjø.

Som i de beste horrorfilmer utnytter hun og filmskaperne øynene som speil for den torturen hun gjennomgår for å underkaste seg omgivelsenes skjønnhetstyranni – og ingen vil kunne se eventyret om Askepott på samme måten.

Her forteller hun om samarbeidet med regissør Emilie Blichfeldt og resten av det sammensveisede filmteamet som har gitt oss årets mest oppsiktsvekkende spillefilmdebut, både fra en regissør og skuespiller.

Hun har opplevd det som befriende å få være med å dekonstruere de «hellige» fortellingene om Disneys Askepott og Tre nøtter til Askepott. Men å finne veien inn til Elviras kaotiske følelsesliv er en historie for seg. Til Elvira-rollen søkte regissør Blichfeldt etter noen med mot, har hun sagt. Hun sa også at Myren under audition «lekte med det uttrykksfulle ansiktet og var ikke redd for å se, i hermetegn, «stygg» ut». 

Myren forteller her om «det stygge», og om hvordan de fant en spillestil til rollen og filmen. Hun skulle ikke bare gjennomgå groteske fysiske prøvelser, men også utføre dansenumre og ekstreme scener i krevende kostymer. Og sist, men ikke minst, utdyper hun sitt forhold til kamera og filmfotografen, og hvordan hun hele tiden er interessert i å teste ut nye ting foran kamera, og «tweake det», som hun sier.

Programleder er Kjetil Lismoen.