Peter Bøe gikk bort i romjulen etter lengre tids sykdom. Han spilte en sentral rolle gjennom mange år som produsent, utvikler av tilskuddssystemer og utdanning innen bransjen, skriver Jan Erik Holst.

Filmarbeideren og høgskolelæreren Peter Bøe døde natt til 2. juledag, etter flere års kamp mot kreften. Han ble 74 år.
Peter kom inn i filmbransjen på begynnelsen av 1970-tallet via Studentersamfunnets filmutvalg i Oslo, der de laget filmer mot «EEC og Dyrtid», som det het den gangen.
Raskt ble han innspillingsleder på norske langfilmer, som Knutsen og Ludvigsen (1974) og Kjære Maren (1976).
Han produserte Hans Otto Nicolayssens Kjærleikens fergereiser for Aprilfilm i 1979, etter Edvard Hoems roman. I den forbindelse tok han kontakt med oss i Filmforlaget da vi skulle i gang med Martin året etter, basert på Anne Gullbjørg Digranes’ manuskript og med Leidulv Risan som regissør. For, som han sa, å kunne dele erfaringer fra locationopptak på Vestlandet.
På den produksjonen ble han min mentor og lærer i filmproduksjon og roet ned mangt et problem med sin stoiske «Nå tar vi lunsj». Senere fulgte en lang karriere som produksjons- og innspillingsleder på en rekke kjente norske filmer, som Løperjenten (1981) og Piratene (1983), Sweetwater (1988), Landstrykere (1989), Smykketyven (1990) og Frida – med hjertet i hånden (1991).
En ny fase i hans karriere startet året etter gjennom selskapet Moviemakers med investoren Dag Nordahl. Der produserte han sin daværende ektefelle Eva Isaksens film Det perfekte mord (1992) og hennes populære komedie Over stork og stein (1994), samt Sirin Eides Aldri mer 13 (1996) og Pål Sletaunes suksessrike Cannes-vinner Budbringeren (1997).
Peter hadde noe av radikalerens kjølige arroganse ved seg, sikkert nødvendig for å gjennomføre krevende filmproduksjoner. Men han var en hyggelig og kreativ samspiller, fant ofte på raske og smidige løsninger, en filmens Petter Smart om man vil, som f.eks. på Vesaas-filmatiseringen av Isslottet (1987) hvor han konstruerte selve slottet, sammen med scenografen Ingeborg Kvamme.
I 2001 var han med å bygge opp Norsk filmfond, den nye samlede finansieringsinstitusjonen for film i Norge, sammen med den påtroppende direktøren Stein Slyngstad. Senere ble han en av fondets kortfilmkonsulenter. På 2000 tallet ble han også engasjert av den private filmskolen i Oslo, NISS, og kom via Westerdals-fusjonen til Høgskolen Kristiania. Der hadde han ansvaret for spesialiseringen produksjon, men deltok også aktivt i utviklingen av hele film- og tv-programmet på skolen i nesten et tiår.
Han arbeidet hele tiden for å beholde og styrke en linjedelt, profesjonsorientert og samtidig kunstnerisk ambisiøs utdanning. Han fikk også oppleve at studentene lyktes, med blant annet tildelingen av student-BAFTA og student-Oscar.
Styrken hans lå, bortsett fra den åpenbare faglige erfaringen og kompetansen han kunne formidle, i engasjementet overfor studentene, både under studietiden og etter. Det gjorde ham til en svært tilgjengelig og verdsatt lærer for mange kull.
Peter etterlater seg samboeren Margaret og sønnene Ulrik, Victor og Phillip. Han var en klippe i det norske filmproduksjonsmiljøet og vil bli sterkt savnet.
Filmarbeideren og høgskolelæreren Peter Bøe døde natt til 2. juledag, etter flere års kamp mot kreften. Han ble 74 år.
Peter kom inn i filmbransjen på begynnelsen av 1970-tallet via Studentersamfunnets filmutvalg i Oslo, der de laget filmer mot «EEC og Dyrtid», som det het den gangen.
Raskt ble han innspillingsleder på norske langfilmer, som Knutsen og Ludvigsen (1974) og Kjære Maren (1976).
Han produserte Hans Otto Nicolayssens Kjærleikens fergereiser for Aprilfilm i 1979, etter Edvard Hoems roman. I den forbindelse tok han kontakt med oss i Filmforlaget da vi skulle i gang med Martin året etter, basert på Anne Gullbjørg Digranes’ manuskript og med Leidulv Risan som regissør. For, som han sa, å kunne dele erfaringer fra locationopptak på Vestlandet.
På den produksjonen ble han min mentor og lærer i filmproduksjon og roet ned mangt et problem med sin stoiske «Nå tar vi lunsj». Senere fulgte en lang karriere som produksjons- og innspillingsleder på en rekke kjente norske filmer, som Løperjenten (1981) og Piratene (1983), Sweetwater (1988), Landstrykere (1989), Smykketyven (1990) og Frida – med hjertet i hånden (1991).
En ny fase i hans karriere startet året etter gjennom selskapet Moviemakers med investoren Dag Nordahl. Der produserte han sin daværende ektefelle Eva Isaksens film Det perfekte mord (1992) og hennes populære komedie Over stork og stein (1994), samt Sirin Eides Aldri mer 13 (1996) og Pål Sletaunes suksessrike Cannes-vinner Budbringeren (1997).
Peter hadde noe av radikalerens kjølige arroganse ved seg, sikkert nødvendig for å gjennomføre krevende filmproduksjoner. Men han var en hyggelig og kreativ samspiller, fant ofte på raske og smidige løsninger, en filmens Petter Smart om man vil, som f.eks. på Vesaas-filmatiseringen av Isslottet (1987) hvor han konstruerte selve slottet, sammen med scenografen Ingeborg Kvamme.
I 2001 var han med å bygge opp Norsk filmfond, den nye samlede finansieringsinstitusjonen for film i Norge, sammen med den påtroppende direktøren Stein Slyngstad. Senere ble han en av fondets kortfilmkonsulenter. På 2000 tallet ble han også engasjert av den private filmskolen i Oslo, NISS, og kom via Westerdals-fusjonen til Høgskolen Kristiania. Der hadde han ansvaret for spesialiseringen produksjon, men deltok også aktivt i utviklingen av hele film- og tv-programmet på skolen i nesten et tiår.
Han arbeidet hele tiden for å beholde og styrke en linjedelt, profesjonsorientert og samtidig kunstnerisk ambisiøs utdanning. Han fikk også oppleve at studentene lyktes, med blant annet tildelingen av student-BAFTA og student-Oscar.
Styrken hans lå, bortsett fra den åpenbare faglige erfaringen og kompetansen han kunne formidle, i engasjementet overfor studentene, både under studietiden og etter. Det gjorde ham til en svært tilgjengelig og verdsatt lærer for mange kull.
Peter etterlater seg samboeren Margaret og sønnene Ulrik, Victor og Phillip. Han var en klippe i det norske filmproduksjonsmiljøet og vil bli sterkt savnet.