Kristian Fyllingsnes har siden februar vært ansatt som ny festivalleder ved Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). Men innen festivalfeltet er han for en garvet veteran å regne. Gjennom 17 år jobbet Fyllingsnes tett med tidligere festivalsjef Tor Fosse som programmedarbeider og etter hvert programsjef. Han har vært med på å bygge opp Norges største festival og en av Nordens fremste vinduer inn til internasjonal dokumentarfilm. Også for den norske filmen blir festivalen stadig viktigere. Den har lenge hatt en hovedkonkurranse for norsk dokumentar og musikkvideo, og er blitt en attraktiv lanseringsplattform for nye norske filmer innen alle formater. I år fyller festivalen 25 år. Vi tok derfor en prat med festivallederen en drøy uke før han sparker i gang festivalen.

BIFF fyller 25 år og dette er din første utgave som leder. Du har vært med å snekre dette programmet i mange av disse årene, så uforberedt har du ikke akkurat vært. Hva er den største utfordringen ved å sette sammen et så bredt sammensatt program? BIFF har en ambisiøs profil der festivalen gaper over mye….

– Festivalen presenterer rundt 120 filmer, med mange underprogram. Det kan virke som mye, men hvert program har forholdsvis faste rammer, med egne målgrupper og samarbeidspartnere. Arbeidet strekker seg gjennom hele året, så en gjentakende utfordring er å vite hvilket nivå årets filmtilbud vil ligge på i starten av året. For dokumentarene er det også en utfordring at filmer kan føles utdaterte i løpet av året, enten på grunn av politiske endringer eller markante hendelser.

Ny norsk dokumentar har alltid vært viktig for BIFF. Det inngår i et generelt stort fokus på dokumentarfilm med egne program for bl.a menneskerettigheter og klimaspørsmål. Er det Bergen som studentby som gjør festivalen til enn så attraktiv dokumentarfestival med sterke tematiske filmer?

– At Bergen er en god studentby henger sammen med sterke forskningsmiljøer knyttet til Universitetet i Bergen. Særlig viktig for oss er internasjonalt anerkjente forskningsmiljøer med ekspertise på miljø og menneskerettigheter. Vår jobb er å finne filmene og knytte dem til disse miljøene, sette dem inn i en større sammenheng. Gjennom vårt samarbeid med universitetet legger vi til rette for at studenter kan delta og tilegne seg mer kunnskap. Et slikt arbeid er ressurskrevende, og forutsetter mye planlegging og oppsøkende virksomhet, men vi har heldigvis mange gode samarbeidspartnere.

Hva kan du fortelle om festivalens bransjeprofil? Dere har knyttet dere til det lokale produksjonsmiljøet i Bergen og Stavanger som er det det mest ekspansive ved siden av det dominerende Oslomiljøet…

– Vi har i år hatt bransjedelen av festivalen som et satsningsområde. De første festivaldagene er forbeholdt den formidlende delen av bransjen. Vi er veldig glade for at det vil finne sted et filmtreff for kinobransje og distributører, separate seminarer for filmkritikerlaget og filmfestivalene, i tillegg til det nå veletablerte filmformidlingskonventet som vi arrangerer. Inn mot helgen inviterer vi til møteplasser for den produserende delen av bransjen, som kombineres med premierene på de norske spillefilmene og dokumentarene, kortfilmene, kortdokumentarene og musikkvideoene.

Hva slags rolle kan festivalene spille overfor det lokale produksjonsmiljøet? Hvor viktig er norsk film for en så internasjonal festival som BIFF?

– Mitt inntrykk fra filmskaperne er at visninger på BIFF henger høyt, og at det å vises som del av et program med de beste dokumentarene fra hele verden har hevet ambisjonsnivået. Vi ønsker å være et bindeledd mellom norske filmskapere og våre kontakter i den internasjonale bransjen av salgsagenter, filmfestivaler og filmkritikere, slik at de kan nå enda lenger. Nivået på de lokale og norske produksjonene er nå så høyt at dette er tosidig – de internasjonale selskapene vil komme til BIFF for å få med seg ferske norske dokumentarer og knytte kontakter i bransjen.

Det er ikke til å komme unna at filmformidling er et svakt ledd i filmpolitikken. Dere har forsøkt å sette formidling på agendaen gjennom festivalens formidlingskonvent. Hva er status fra den fronten?

– Det er for meg fremdeles en gåte at det satses så lite på filmformidling sammenlignet med produksjon. Men vi ser jo at det hjelper å møtes og snakke om de felles problemstillingene. Feltet er et økosystem som må henge sammen. Fjorårets konvent var en suksess, og vi tror årets program blir veldig spennende!

Hva er de viktigste egenskapene til en leder av en festival som BIFF? Hvor viktig er din personlige smak?

– BIFF er en stor organisasjon, og den er avhengig av mange folk. Min viktigste jobb er å sørge for at alle mine kollegaer får anledning til å gjøre en god jobb, og at vi sammen strekker oss litt høyere, slik at BIFF får utviklet seg videre. Min personlige smak ligger heldigvis tett opp til filmene som kjennetegner BIFF, men det er jo et enormt spekter i filmene. Vel så viktig er kunnskapsnivået i organisasjonen, ikke minst gjennom programsjef for dokumentarfilmer, Håkon Tveit. Hele staben representerer imidlertid en bredde av ekspertise.

Du og dine samarbeidspartnere er kuratorer. Dere må utfordre publikum, men også dere selv, kanskje? Det er vel viktig at du som leder har noen som kan gi deg motstand?

– Alle filmer som blir vist på BIFF velges ut i fellesskap, så det første hinderet for en film er at en av programmererne må overbevise de andre. Hvis vi ikke klarer det, klarer vi heller ikke å overbevise publikum. Vi stiller høye krav og må ofte diskutere hvilke filmer som skal få slippe gjennom nåløyet. Det er denne prosessen som gjør at filmene som til slutt presenteres i programmet har fortjent sin plass der. Et kjennetegn for filmene på BIFF skal være at man ikke stiller seg likegyldig til dem.

Selv om strømming holder mange hjemme fra kinoene, så greier BIFF fortsatt å mobilisere mange i Bergen. Hvordan ser du på framtiden for festivalene? 

– Jeg tror publikum søker seg til filmfestivalene nettopp fordi de er vant til strømming hjemme. Etter hvert som mer innhold har blitt tilgjengelig, blir det også vanskeligere for publikum å velge. Festivalene er kuratorer som garanterer at innholdet holder en viss kvalitet. Publikum vet også at festivalene fremdeles er eneste sjanse til å få sett mange filmer. Og selv om de hadde mulighet, ville de kanskje ikke valgt å se dem hjemme i sofaen. Filmfestivalene er sosiale, stimulerende, og man vil ikke gå glipp av samtalen rundt filmene.

Bergen Internasjonale filmfestival arrangeres fra 16.- til 24.oktober.