Foto av Rigmor Dahl / Oslo museum

«Vår mor og bestemor Henny Elisabeth Moan forlot oss i dag, søndag 8. september, etter kort tids sykdom», skrev sønnen Sole Paus i en e-post til Aftenposten i går.

Henny Moan ble 88 år. Hun etterlot seg en filmografi som har satt tydelige spor i norsk film- og teaterhistorie. De mest kjente for senere filminteresserte generasjoner er kanskje De Dødes Tjern, Ni Liv og Kalde Spor. Hennes medvirkning i kultserien Blindpassasjer, basert på en science fiction-fortelling av Jon Bing og Tor Åge Bringværd, bidro også til hennes spesielle status i norsk film og tv-drama.

Moan skulle spille i tilsammen 23 filmer. Debuten fant sted i 1955, i Arne Skouens Barn av solen. Siden skulle hun fortsette samarbeidet med den norske filmens fremste regissør i etterkrigstiden, i nevnte Ni Liv og Kalde Spor, filmer som både mytologiserte og problematiserte krigsårene. Moan hadde selv sterke erfaringer fra krigsårene i Nord-Norge.

Gjennom hele karrieren vekslet hun uanstrengt mellom smalt og bredt, mellom tv-suksessen Benoni og Rosa og Thranes Metode, mellom storfilmen Kristin Lavransdatter og O’Horten.

Som så mange filmskuespillere var det teatret som ble hennes hovedinntektskilde og fremste scene. Hun ble svært profilert gjennom sine mange roller i Fjernsynsteatrets oppsetninger og var en hyppig brukt skuespiller på norske teatre fra 1950-tallet. Hun fortolket særlig mange av Henrik Ibsens kvinneroller for Fjernsynsteatret i 1960- og 1970-årene. Fra Fjernsynsteatret huskes særlig hennes Rebekka West i Rosmersholm (1966), Irene i Når vi døde vågner (1973) og Helene Alving i Gengangere (1978).

Ifølge Wikipedia ble Henny Moan ble født 22. februar 1936 i Talvik, Alta. Som 17-åring ble hun tatt opp i det første kullet ved Statens Teaterskole i 1953. Hun debuterte i Federico García Lorcas skuespill Yerma ved Det norske teatret i 1955. Etter hvert fulgte engasjement ved Det Nye Teater, Fjernsynsteatret, Nationaltheatret, Oslo Nye Teater og Det norske teatret. Moan tolket de fleste store kvinneroller som Jeanne d’Arc, Kameliadamen, Frøken Julie, i tillegg til de fleste av Ibsens store kvinneroller. Hennes siste rolle var i Ad Astra i 2007–2008; dette var avskjedsforestillingen hennes på Det Norske Teatret.

«Hun levde, som hun var – fryktløs og for kunsten hele sitt liv. Hun valgte aldri den enkleste vei, men fant sine egne stier», sier sønnen til Aftenposten.