Den norske (og nordiske) filmhøstens vår holder høy til skyhøy klasse, fra debutanter til veteraner. Sterke Armand, Quislings siste dager og Invitasjon til selvransakelse (les Gunnar Iversens gjennomgang) vises nå på Oslo Pix, og intervjuer med regissørene Halfdan Ullmann Tøndel og Erik Poppe er på vei (for utdypende omtale av Armand, se også Rushprints oppsummeringer fra Cannes her og her).

På Oslo Pix kan du også se Bendik Kaltenborns kortfilm Liker stilen, ulik det meste annet, med absurd humor i tablåstiliserte komposisjoner, og tegnerens og filmskaperens ferske Lumbago tvangshopper (stadig inn i bilderammen) på trampoline og driter seg heller ikke ut, med Nils Vogt i mumle- og brumlebrølende historiefortelling, med «kan jeg ta en til?» som uhyggelig repetisjonsreplikk. To små godbiter.

Herbert Nordrum er som alltid artig i Ernst De Geers pinligkleine svenske ambisjonskomedie Hypnosen (MUBI), som stadig vekk får deg til å ville synke ned gjennom setet. Vi ser usynlige hunder og observerer en mesterhoffnarrklasse i fjesking, med pitches imperfect, kald seminarestetikk, rollespill og ubehag, i en komedie om dårlige manerer, i stil med Ruben Østlund eller Kristoffer Borgli. Og det går til hundene for gründervalpene. Se filmen bare for å se Nordrum sitte på en høy stol.

Les vårt intervju med regissør De Geer om Hypnosen

Gjøre det rette? Bekmørkt barmhjertige Piken med nålen er en dansk film af svenske Magnus von Horn, med sterke Vic Carmen Sonne og Trine Dyrholm i hovedrollene, som åpner med surrealistiske skrekkportretter i svart-hvitt, så utkastelse og fabrikkarbeid, i innstillinger som kan minne om stumfilmens Gad, Sjöström eller Dovzhenko, med nikk til Dreyer, Bergman, Lynch og Tarr, eller litt som om Lars von Trier hadde laget Ingeborg Holm. Filmen er også dels et realistisk melodrama, en klasseskildring med hommage til Lumières Arbeiderne forlater fabrikken, med sex i smug, et skamfert ansikt, fødsler, barnekvaler og skitten skrekk. Sa jeg at det handler om en seriespedbarnsmorder?

Hummer og Kanariøyene. Mette Carla Albrechtsens dokumentar En plass i solen skildrer strand, tysk radio, «Lady in red» på keyboard, bading og posering, i syden lik filtrert av Ulrich Seidl, men med en langt mildere bris, i stillevende bilder fra solsidens skygger, med nudister, delfiner og dans for midlertidig fastboende flyktninger. En plass i solen er et rikt tillegg til hverdags- og feriefestlige Charterfeber (Viaplay), om nordmenn på snydentur, blant fluesurr og annet surr.

Bigfeet. I ordløse, grotesk søte Sasquatch Sunset – skapt av Kumiko, the Treasure Hunter– og The Curse-regissørene David og Nathan Zellner – møter åpningen av 2001 – en romodyssé en slags apeplanetskog med Alf-males og Harry-er som aldri møter Hendersons. Dyrisk sex, amming, synkrontromming av tykke trestammer, beføle skrittet og lukte på fingrene, eller pille nese og spise buser – som en tysk eller nederlandsk fotballandslagstrener, eller Bigfoot. Filmen er absurd og anal, der et hvert hull som kan penetreres forsøkes, blant rus, død, dueller med tiss og bæsj, drukning under stamme, musikkaggresjon og fødsler. Rare greier.

Men det er likevel særlig én film som rammer klarest under Oslo Pix-festivalen og utover denne filmhøsten. En norsk film. 

Sinnestemme – Elskling

Hallo? Plutselig var bare Lilja Ingolfsdottirs revnende gyldige Elskling der. En utstrakt, åpen hånd i kinomørket. Årets beste norske film, og den sterkeste hjemlige debuten siden Gritt. Kanskje er det rett og slett årets aller beste film. Den burde i hvert fall utstyres med et varsel om mulige erkjennelser og livsendringer. Vi er alle på følelsesspekteret.

Blikk, stemme, «få ham», eufori. «Det var sånn det var.» Så: I kassa, barnestress, henting, oppvask, tannbørstingens estetikk. Etter seks minutter, sju år senere, og prologen som forelskelsesparallell avløses av en tettvevd hovedfilmfortelling som viser hvorfor samlivsbrudd er et oftere brukt ord enn samliv.

Helga Guren leverer årets avmektigste skuespillerprestasjon, og lar seg tynge av rollen gjennom hele filmen, fra raseri til bunnløs fortvilelse, og gestaltningen av kjøttet mellom skall og skrott. Ingolfsdottirs kloke instruksjon har stålkontroll, slik strengene på en gitar slås an eller plukkes til riff og melodi. Og filmen graver der den gråter, i eskalerende kranglers sedimenter og avleiringer. Der noen samtaler av typen krangler er lik kampesteiner kastet til et søkk i gress og jord, er andre lik henslengte bananskall som langsomt råtner der, og atter andre lik fortapte tårer som trenger helt ned i grunnvannet.

Hvordan forsone oss med hverandre og oss selv? Elskling brer tepper over sine mennesker og forblir en usedvanlig stilsikker, nær sensasjonell filmdebut, om ekte, psykologisk rike mennesker, i et voksent relasjonsdrama vi sjelden ser på kino – alt badet i filmfotograf Øystein Mamens lys. Inkludert er til og med avansert fortolkning og perspektivrik gjenfortelling av tidligere scener. Misbrukt ord, ja, men mesterlig er det.

Resonans. Ulike lynner og værsystemer møtes. En tilsynelatende «sint», såkalt «sterk kvinne» mørkner konfliktskyene hos en mann med unnvikende front. Anklaging, brølende brutal. Ville den andre uvel. Taushet. Ville skilles?

Få. Gi. Ta i mot. Gi i mot? Susanne Sundfør synger av full hals til en selvhenvendelse speilet mot oss, i en rykkete monolog som sklir styrkende fra selvhevdelse som påstand til en ekte og troverdig formidlet erkjennelse av selvverd – om å elske seg selv som sin nåværende. Å gi slipp er å gi luft, å gi rom.

Elske entropisk. Men så: også hate entropisk. Også dette vil gå over. Ruiner, men mine.

Løs billett til Elskling på OsloPix, eller på kino fra oktober. Det kan være årets beste investering.

Les vårt intervju med regissør Lilja Ingolfsdottir om Elskling.

Mord og datter – Janet Planet, Jackpot!, Bad Monkey og Only Murders in the Building

«I’m here with my mom.» En nesten like god debut er Annie Bakers kontradans Janet Planet, nå på strømming. Datter truer seg hjem fra leir, til fra baksetet, flakkende blikk på dem i førersetene. Ellers, stillevende komposisjoner, barndommens være for seg selv, kjedsomhet, ensomhet, avbrutt av bevegelse, sprint og hemmelig språk, så piano, avvisning, mors hår, hånd og omfavnelse, et ulykkelighetsfellesskap i relieff av episodiske gjesterelasjoner, og det andre ansiktet skjult bak skautet på en heslig tøydokke. Tospannet vandresamtaler som filosofer, på søken etter sannhet og frihet for selvet. Uro og hvile.

I superfjollete Jackpot! (Prime Video) er hell i spill å drepe den andre, og livets lotteri dødens. En spillifisert verden av overlevelse og gladvold, om vennskap i strid med zombier i fort film. Filmen er timer du aldri vil få tilbake, men det gjelder jo alle timer. Ei attende.

Ny sesong av sprekt gammelmodige Only Murders in the Building (Disney+) studerer kulehull i vinduet, og vurderer en filmadaptasjon. Nye Bad Monkey (Apple TV) fisker opp en tilsynelatende haiavrevet arm som viser fingeren, og på vannkanten av loven i Miami og Bahamas fluktstoles en leken og lys noir, med Vince Vaughn som suspendert og oppsagt detektiv, med overstemt henvendelse, lett eplekjekk tone, stemning og vibe: «What did he know that he didn’t know that he knew, and who else knew?». Femme fatales og svart magi møtes av «wince» Vaughns naturlige gravitas, en slentrende nysgjerrighet og komisk timing, fra en mester i å late som om han ikke er interessert. OK da.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.