En ung kvinne opplever et overraskende møte med sjefen sin. Ut av det blå får Sara vite at flere klienter har gitt uttrykk for at hennes oppførsel har vært ubehagelig. Men sjefen gir henne ikke en reprimande. Sara får ikke sparken. Sjefen forteller heller ikke Sara hva som har skjedd, eller gir henne noen informasjon om anklagene. I stedet blir Sara oppfordret til å gå i seg selv, og foreta en selvransakelse. Dette kaster den opprørte kvinnen inn i en serie møter med tidligere klienter og gamle venner, på jakt etter svar og avklaringer.

Dette er åpningen på Paul Tunges nyeste film Invitasjon til selvransakelse, en film som ikke ligner andre norske spillefilmer. Paul Tunges nye film er som hans tidligere filmer annerledes og utfordrende, men slett ikke tung og vanskelig. På overflaten synes historien og den dramatiske utviklingen å være enkel. Vi blir vitne til at Sara desperat forsøker å finne ut hva som har skjedd, hva hun er anklaget for, og om anklagene er sanne eller falske, men fortellingen om Saras selvransakelse blir stadig mer unglidende og unnvikende. 

Det handler etter hvert i mindre grad om hva Sara har gjort, eller hva hun ikke har gjort i firmaet der hun jobber som interiørarkitekt. Det handler mest av alt om hvem hun er, og om hvordan hennes identitet skapes og formes og tolkes av de som finnes omkring henne. Det handler også om hvordan hun ser seg selv, og hvordan hun definerer og omdefinerer sitt liv og sin væremåte. Det som starter som en tilsynelatende enkel, men uggen og ullen arbeidstvist blir langsomt en sugende malstrøm av et mørkt og desperat eksistensielt drama.

Paul Tunge er utvilsomt en av de mest spennende filmregissørene vi har her i landet i dag, men han er lite kjent, og filmene hans får aldri bred kinodistribusjon. De kan først og fremst oppleves på filmfestivaler eller ved spesialvisninger. Hans nyeste film Invitasjon til selvransakelse får premiere på Oslo Pix neste uke, i den nordiske konkurransen. Både når det gjelder produksjonsmetoder og filmatisk form går Tunge sin egen vei, og skaper filmer som imponerer. Det gjør også den nye filmen, som viderefører mange av de kunstneriske strategiene og motivene som han har arbeidet med i et knippe interessante spillefilmer det siste drøye tiåret.

Allerede med sine første spillefilmer Kano (2011) og Demning (2015) viste Paul Tunge at han var et interessant talent med en helt egen stil og en trassig vilje til å gå helt nye veier. Han har et helt særegent blikk for det pregnante øyeblikket, og et følsomt øre for dirrende spenninger i en tilsynelatende enkel samtale mellom to mennesker. Spesielt betydningen av tale og språk har blitt stadig viktigere i hans spillefilmer, uten at filmene føles ordrike eller dialogtunge. Til det er de eksistensielle møtene Tunge skisserer ladet med en så sterk og ofte motsigelsfull smertelig energi at vi aner at språk like mye blir en maske, noe å skjule seg bak, som en måte å kommunisere på eller nærme seg en annen.

I sine tre første spillefilmer var Tunges fokus først og fremst på menn. Dette nådde et nytt nivå i Fountain of Youth (2017). Denne filmen kunne tolkes som et forsøk på å prøve å forstå hvor terroristen Anders Behring Breivik kom fra, og videreførte en tematisering av giftig maskulinitet som også var spesielt viktig i Demning. Med Du (2018) tok Tunge nok et steg framover. Som alltid konsentrerer han seg om to mennesker i sine spillefilmer, noe som ikke bare er en dyd av en nødvendighet for en som jobber med mikrobudsjettfilmer så å si på utsiden av støttesystemet, men også som en vital kunstnerisk strategi. I Du møter vi et ungt par, men det meste skurrer mellom de to, til tross for den ferieidyllen de befinner seg i.

Det er alltid møtet mellom to mennesker som står i sentrum av Tunges spillefilmer. Han iscenesetter øyeblikk som kunne utviklet seg til virkelige eksistensielle møter, der de som møtes ser hverandre og lytter til hverandres ord, men isteden er språk enten våpen i en duell, en måte å forhindre kommunikasjon på, eller en måte å bryte seg ut av tosomhet. Menneskene i Paul Tunges filmatiske univers er alltid alene sammen. Ord, kommunikasjon og språk brukes ikke for å nå en annen, for å komme nære og virkelig se den andre. Samtaler og dialoger blir noe helt annet. Redskaper for å forhindre nærhet, for å unnvike å blottstille seg selv, for å kanalisere innestengt aggresjon, eller for å såre den andre. Språk og kommunikasjon driver mennesker fra hverandre mer enn mot hverandre i hans filmer. Dette var helt avgjørende i skildringen av det unge paret i Du, og i sin nye film tar Tunge dette til helt nye høyder. Invitasjon til selvransakelse er en film om mangel på kommunikasjon, eller hvordan ord kan skape en mur omkring mennesker og ikke en bro mellom venner og kollegaer. 

Etter fire spillefilmer tok Paul Tunge en liten pause, eller fulgte et sidespor i et knippe kortfilmer og helaftensdokumentaren Mind of Modernism (2021). I denne filmen om norsk modernistisk arkitektur viste Tunge fram en annen side av sin filmkunst enn den som hadde preget spillefilmene. Menneskets omgivelser sto nå i sentrum, modernismens bomaskiner som forsøker å skape et skarpt skille mellom natur og kultur. Arkitekturen får selv tale, i en ordløs film som i hovedsak består av en elegant svevende og bevegelig kameraballett. Mind of Modernism er en uvanlig norsk dokumentar. En fascinerende reise gjennom et arkitektonisk landskap, eller et audiovisuelt dikt om modernismens forsøk på å omdefinere vårt livsrom gjennom materialer, former og flater.

Med sin nye film forener Paul Tunge interessen for det indre og det ytre. Samtidig har han forlatt tematiseringen av den giftige maskuliniteten. I Invitasjon til selvransakelse finnes ingen menn, bare kvinner. Ikke snakker kvinnene om menn heller. Bare et par ganger nevnes ektemenn helt i forbifarten i de mange samtalene Sara har med venner, klienter og kollegaer. Dette enkle og befriende grepet bidrar til å skape en film som skiller seg ut. Bare ved et par tidligere anledninger har norske filmer så intenst konsentrert seg om enten kvinner eller menn. 

At hovedpersonen Sara er interiørarkitekt eller designer er neppe tilfeldig, men det er først og fremst indre subjektive rom som risses opp i Tunges nye film. Vi befinner oss i en verden av tilsynelatende vellykkede og veltilpassede mennesker, akkurat som i Fountain of Youth og Du, men å være vellykket betyr ikke at man er lykkelig eller veltilpasset. Det ytre blir ofte et maskespill eller en måte å skjule det indre på.

I den nye filmen samarbeider Tunge nok en gang med skuespillerinnen Maria Grazia Di Meo, som hadde viktige roller i hans to foregående spillefilmer. Denne gang har hun imidlertid hovedrollen. Hun er nesten til stede i hvert eneste bilde, og definitivt i hver eneste scene, og hun bærer rollen som Sara med en slentrende uro og kjølig passiv aggresjon som både er gripende og skremmende. Med sitt uttrykksfulle ansikt, preget av store øyne og en like stor og grådig munn, skaper hun et sammensatt og mangetydig bilde av Sara. Maria Grazia Di Meo gjør en imponerende rolletolkning.

Hun var også helt avgjørende for utviklingen av selve filmkonseptet. Etter Du snakket Tunge og Di Meo om å gjøre en ny film sammen, bygget på en reell situasjon, og med temaer som varsling og krenkelser. Tunge skrev synopsis, bare på noen få sider, fant en første location, og så spilte han inn scenen med Di Meo og en motspiller. Slik fortsatte hele innspillingen. Ni halve dager, 40 timer totalt på settet, bare med Tunge, Di Meo og en motspiller. Selv om innspillingen tok mange måneder, ble alt gjort i korte intense øyeblikk, noe som formidles i de intense sekvensene i filmen. Det som er en nødvendighet når man ikke har noe stort budsjett, snus i denne filmen til en virkelig dyd.

Omkring Sara

Invitasjon til selvransakelse starter med et nærbilde av Sara, som også kaller seg selv Sierra. Hun befinner seg på kontoret, og ser på en modell som en arkitekt eller designer har laget. Hennes sjef kommer inn og åpner samtalen mellom de to med en replikk som er ladet med den typiske dobbelthet eller underliggende aggresjon som kjennetegner Tunges effektive og gnagende replikker. «Bra du er på kontoret i dag», sier sjefen til Sara, på en måte som kan antyde at hun sjelden er på kontoret, eller i hvert fall ikke så mye eller så tidlig som hun burde. Denne korte replikken, og Saras usikre svar og minespill, blir imidlertid ikke et lite isolert skarpt stikk, en passivt aggressiv hverdagskommentar, men selve opptakten til filmens smertefulle anslag.

For Saras sjef ønsker å ta opp «en greie» med henne. Hun mener at firmaet, men kanskje først og fremst Sara, har en «utfordring». De har nemlig fått to varslinger. Den første antyder at Sara er manipulerende, bruker ufine metoder og hersketeknikker, og generelt sett har en ovenfra-og-nedad holdning som oppfattes som vanskelig. Sara kjenner seg ikke igjen i karakteristikken fra «varsleren», og med en litt ettertenksom tone slår sjefen fast at heller ikke hun kjenner igjen Sara i dette, men så er det altså ikke det eneste varselet. Et nytt varsel er kommet. Fra en som kjenner seg krenket av Sara. 

«Jeg forstår det ikke», sier Sara usikkert, og i ansiktet hennes leser vi at den ene følelsen etter den andre farer gjennom henne, men det er sjefen som har ordet og leder samtalen, og hun spør umiddelbart om Sara selv har noen løsning på «dette rotet»? Mye står på spill for firmaet, og den siste varsleren er en viktig kunde. Løsningen som sjefen foreslår, er overraskende og urovekkende. Hun kan nemlig ikke avsløre hvem varslerne er eller mer av hva som er blitt sagt, så hun lar det bli opp til Sara å finne ut hvem disse to menneskene kan være. Sara blir bedt om å gå noen runder i seg selv. Hun skal tenke tilbake på den nærmeste fortiden, og finne ut hvor hun har tråkket over grensene. Typisk nok forsøker sjefen å snu det hele til noe positivt, for å unngå uggen stemning eller at Sara forsvarer seg, og hun får det hele til å bli noe som kan bidra til slags vag selvutvikling. Det blir en invitasjon til selvransakelse. Så runder hun hele samtalen av med et smil og en avvæpnende replikk: «Du får holde meg oppdatert da», sier hun, før hun avslutter med: «Lykke til», og sier hadet.

Denne første scenen i Invitasjon til selvransakelse slår an tonen for den serien møter og samtaler som følger i filmen. Sara får en overraskende dårlig nyhet, en drepende tilbakemelding, men sjefen prøver hele tiden å gi det hele en positiv og lett tone. Hun lar seg spore av med anekdotisk småprat og ler for å ta brodden av beskjeden, mens Sara bare blir mer og mer usikker og fortvilet. I stedet for å være en arbeidskonflikt, eller et forhold som enkelt kan skværes opp om alle sider ved saken blir belyst, inviteres Sara til å foreta en famlende eksistensiell erkjennelsesreise.

I de neste scenene møter Sara ulike kvinner i ulike settinger. Det er ulike møter. Noen er med klienter eller folk som har jobbet i firmaet, andre er med gamle venninner som hun har mistet kontakten med. Langsomt endrer tonen seg i de møtene Sara har. Det starter som et forsøk på å finne ut hvem varslerne er og hva de har sagt, men etter hvert handler det mer og mer om Sara selv og hennes personlighet. Tonen blir stadig skarpere. «Noen ganger er du en løs kanon. Du er mye», sier en av kvinnene, og en annen slår fast at Sara emosjonelt er helt ute, at hun er ustabil, ja nesten mildt psykotisk. En av venninnene vil ikke engang møte Sara. Orker ikke treffe henne, til tross for at Sara ber om hjelp. «Du er den eneste som kan hjelpe meg!», sier hun, og ber om å få se venninnen. Slik blir selvransakelsen en sugende bevegelse ned i en dyp brønn av anklager, passiv aggresjon og usikre og uklare følelser. Det handler mest av alt om hvem Sara er, eller hvordan de omkring henne opplever henne. Og kanskje bidrar alle møtene til at Saras skjulte identitet blir klarere. Kanskje er hun ikke et offer likevel?

Offeret og voldsbæreren

I et intervju i 2017, i forbindelse med premieren på Fountain of Youth, fortalte Paul Tunge i et intervju at hans neste film skulle hete Feedback. Filmens hovedtema skulle være self-victimization, og Maria Grazia Di Meo skulle spille hovedrollen. Feedback skulle skildre hvordan en person kan bli et offer for noe, og dyrke det i den grad at en mister seg selv, kunne Tunge avsløre. Over tid blir man en annen, fordi man mister seg selv. Invitasjon til selvransakelse er ikke Feedback, men åpenbart har den nye filmen vokst ut av disse idéene. 

I sine tidligere filmer skildret Tunge ofte dynamikken mellom en person som framstår som en slags voldsbærer, og som i sin usikkerhet langer ut mot omverdenen og spesielt menneskene rundt seg, og offeret for voldsbærerens aggresjon. Tilsynelatende har Tunge skiftet fokus i den nye filmen, og legger større vekt på offeret, men desto mer man ser og desto flere av møtene Sara har med kollegaer, klienter og venner desto mer viskes skillet mellom offer og voldsbærer ut. Vi blir ikke mer og mer sikre på hvem Sara er, og hva som ligger bak sjefens anklage, men snarere mer og mer usikre på om Sara er den som selv har skapt den usikkerheten hun anklages for. Likevel forblir det hele uklart, også etter at filmen er over. Alt ved hovedpersonen synes flytende og uklart, til og med navnet. Mange kaller henne Sierra, et navn hun åpenbart har valgt selv, mens sjefen sier Sara. Slik preges filmen av en fundamental flytende og hemmelighetsfull mangetydighet. Tunge lar det bli opp til oss å bestemme hvem Sara egentlig er.

Hvor godt kjenner man andre mennesker? Og hvor godt kjenner man seg selv? Det er slike eksistensielle grunnspørsmål som ligger bak Invitasjon til selvransakelse. Likevel er ikke film tung og grublende. Den har snarere en svevende letthet i uttrykket som i seg selv er urovekkende. Di Meos ansikt er en temperaturmåler for ulike følelser som går gjennom henne når hun forsøker å finne ut hvordan de omkring henne opplever hvem hun er, men også hun synes å være usikker. Identitet er flytende, noe formbart og omskiftelig. 

Kanskje blir Sara til den ufølsomme som krenker andre gjennom den selvransakelsen sjefen hennes har igangsatt? At hun tidlig ofte mangler det som populært kalles sosiale antenner er sikkert. I sin litt desperate jakt på svar evner hun ikke å se de omkring seg, og ender med å såre dem, på samme måte som de sårer henne. Venninnen Lone er overveldet av livets katastrofer. Kreft og konkurs har kastet henne og familien ut i usikkerhet. Men Sara er mest opptatt av at de ikke ser hverandre så ofte lenger, og hun sier at hun skulle ønske at de var mer sammen. I stedet for å snakke ut med venninnen, og hjelpe henne i hennes vanskelige situasjon, krever Sara nærhet. «Du har ikke vært der når jeg har trengt det», sier hun anklagende til Lone, som avslutter samtalen med en tvetydig floskel: «Ja, da sier vi det, da».

I samtalene med «de andre» opplever vi også en snikende uhyggelig glidning, som nærmest er blitt Paul Tunges signatur. Han har en særegen evne til å skrive dialoger som både føles helt riktige, uten noen påtatt og teatralsk tone, men som samtidig er ladet med undertekst. Han er også en ekspert til å skifte intonasjon i en replikk, slik at en tilsynelatende uskyldig liten dialogbit får en mørk og tvetydig undertone. 

I en sekvens møter Sara en gammel venninne, og helt fra begynnelsen av synes møtet å ha en litt ubehagelig undertone. Som om den gamle venninnen helst ikke ville vært der i det hele tatt. Hun har også en unnskyldning når Sara vil at de skal være mer sammen, og gå ned til vannet sammen. Men så glipper det. Kanskje er ikke barna til venninnen alene hjemme likevel, slik at hun må komme seg hjemover. Kanskje er ektemannen hjemme. Venninnen har blitt tatt i en «hvit løgn», som sier mye om stemningen mellom de to.

Dermed blir kanskje Sara både et offer, for en nyliberal arbeidskonflikt, og en voldsbærer som skaper uro omkring seg. Hun snakker om at de skal ta vare på relasjonene når hun parter med sine venninner, men mener hun det? Hun gjør selv mye for å forhindre genuint samvær, og mangler evnen til å se de andre.  Og kanskje er det Saras egen feil at hun har blitt så alene. Eller gjør hun seg skyldig til det hun ble varslet om fordi hun så desperat jakter på svar? Som alle gode filmer gir Invitasjon til selvransakelse få svar, men åpner i stedet opp for mange nye spørsmål.

Det personlige og det sosiale

Invitasjon til selvransakelse kan minne om et kammerspill, fordi antallet karakterer og sekvenser er begrenset, men også fordi filmens brutalt sentripetale energi er knyttet til noen få skarpe scener der Sara nærmest går i holmgang med kvinnene rundt henne. Paul Tunges film er likevel uvanlig i sin modernistiske anti-psykologiske holdning. Hvem er Sara? Hva får vi egentlig vite om henne? Ikke så mye. Hennes bakgrunn og familie nevnes ikke i samtalene vi blir vitner til. Den «selvransakelsen» vi inviteres til å bivåne i Tunges film, er ikke en dyptborrende psykologisk studie hvor vi aner bakenforliggende strukturer, familieanliggender eller indre skrubbsår. 

Likevel handler filmen om grensesnittet mellom det personlige og det sosiale. Ikke minst formuleres dette klart i de møtene Sara har med venninner, klienter og kollegaer. Det er også tydelig i selve anslaget, der firmaet hun arbeider i framstår som en arbeidsplass som skiller ad i stedet for å inkludere. Sjefens floskler, og pinlige avsporinger og latter som skal sukre den bitre tilbakemeldings-pillen, minner om et bilde av arbeidslivet som en kamparena. Her viderefører Tunge et tema fra Fountain of Youth og Du. Vi aner at Sara befinner seg i et arbeidsklima der alle står mot alle, og alle står alene i kampen for tilværelsen. Dermed tar Tunges film av i det sosiale, men blir mer og mer personlig ettersom møtene bryter Sara ned. Og samtalene antyder at moderne relasjoner ofte kan ligne bruk-og-kast-relasjoner. En av hennes venninner foreslår til og med at det som skjedde når sjefen snakket med Sara ikke er noen stor sak. «Man blir sosialt justert», er hennes kommentar til det hele.

Selv om menn er helt fraværende i filmen, er Invitasjon til selvransakelse ikke en film om kvinneliv eller kvinnerelasjoner. Valget å bare bruke kvinner i alle rollene er spennende og skaper et uvanlig filmuttrykk. Tunge selv har antydet at dette valget skulle skape en type kjønnsnøytralitet, men blir fortellingen kjønnsnøytral bare fordi det bare er kvinner? Andre elementer i filmen skaper en usikkerhet, ja til og med en slags dramaturgisk uklarhet eller det som kan karakteriseres som en dramaturgisk sten i skoen som gnager.

Etter hvert blir det klart at Sara er gravid. Vi ser at magen hennes blir stadig større. Men ingen kommenterer dette, selv når det er helt åpenbart. Det er et ikke-tema, noe som tilsynelatende hverken Sara eller de kvinnene hun prater med vil snakke om eller kommentere. Dette var et bevisst grep og en intensjon, i følge Tunge selv, og det forsterker den underliggende aggresjonen eller likegyldigheten i forholdene Sara har med andre mennesker, men det føles likevel som et grep som stjeler for mye energi og blir et dramaturgisk gnagsår mer enn et element som skaper ekstra mening i filmen. Helt mot slutten møter Sara sjefen sin igjen, og denne gang har hun sitt lille barn med seg. Det er eneste gang dette blir anerkjent av omgivelsene, men heller ikke denne gang følges dette videre opp.

I Paul Tunges filmatiske univers framstår mennesker nærmest som isolerte øyer. Det sosiale er en arena for kamp og konkurranse, og dette gjennomsyrer også alle medmenneskelige relasjoner. Det er falske og uautentiske liv som antydes i Invitasjon til selvransakelse. Her blir ikke minst språket helt avgjørende.

Å være alene sammen

Forholdet mellom språk, kommunikasjon og identitet er et hovedtema i Paul Tunges fem spillefilmer, og dette er enda mer tydelig aksentuert i Invitasjon til selvransakelse enn i de tidligere filmene. Tunge har også en helt særegen fingerspissfølelse for replikker som er ladet med undertekst og har flere mulige tolkninger. En uvanlig intonasjon, eller et trykk som synes å være på feil ord, skaper usikkerhet og uro. Sara snakker med de omkring henne, et knippe klienter og gamle kollegaer og venner, men aller mest snakker de alle forbi, under eller over hverandre. De sier én ting til hverandre, men antyder noe helt annet. Replikkene er udetonerte bomber som ligger og ulmer og som kan eksplodere når som helst.

Språk og replikker lader situasjonene med en spenning som gjør at vi blir usikre på hva som egentlig sies. Sara blir kanskje til den personen hun anklages for å være, ettersom hun går ned i en mørk spiral på jakt etter svar omkring varslingene på jobben. Når hun ber om hjelp, gjør hun også kanskje ting verre. «Jeg vil jo bare at folk skal se hvem jeg er», sier hun tidlig i filmen, men avslører hun samtidig hvem hun egentlig er? Eller blir hun bokstavelig talt til en annen?

Noe av det som gjør Paul Tunges filmer så vellykkede, er den helt spesielle følelsen for møter, situasjoner og språklige finter som Tunge har, og dette er også helt avgjørende i Invitasjon til selvransakelse. Den finstemte måten Tunge lager dialoger kompliserer allerede sammensatte relasjoner og følelser på en produktiv og imponerende måte. Det mest drepende møtet Sara har i filmen, er med en tidligere venninne som nylig har publisert en biografi som har fått mye oppmerksomhet. Hun er på omslaget av et kjent magasin og har lyktes med å «bli noen». På dette tidspunktet har Sara gravd seg ned i mørke tanker, og langt på vei mistet grepet på seg selv, men den andre kvinnen mangler helt evnen til å se Sara, og hun hjelper ikke med sine meningsløse hyperpositive råd. Hun oppfordrer Sara til å skrive om seg selv, som om hennes måte å nå anerkjennelse på også vil fungere for Sara. «Jeg har det ikke så bra», sier Sara fortvilet, men venninnen bare kontrer: «Du må bare snu på det, da.» Den andre evner ikke å møte Sara, og samtalen vitrer hen til en type passivt aggressiv svada som bare skaper ny usikkerhet og angst.

Det sosiale livet er underminert av en nyliberal etos omkring konkurranse og selvutvikling, og til syvende og sist er alle karakterene alene sammen. Språket skiller dem ad mer enn bringer dem sammen, samtalen renner ut i selvfølgeligheter, sjargong og floskler. Innestengt aggresjon skaper pregnante, men kleine og pinlige møter som mest av alt er finter og feider. Alt som sies, blir feil. Likevel er ikke Invitasjon til selvransakelse en mørk og dyster film. Den har en selvfølgelig eleganse, i tette nærbilder og ladede replikker, og en rytme som både puster forsiktig og av og til holder pusten.

Paul Tunge ligger ikke på latsiden. I tillegg til Invitasjon til selvransakelse har han også laget enda en ny spillefilm. Reharmonisering er ikke helt ferdig ennå, men arbeidet er kommet så langt at en grovklippet versjon allerede er ferdig, men filmen får ikke premiere før til neste år. Mens vi venter på denne filmen, kan man imidlertid snart se Invitasjon til selvransakelse. Det er en film som ikke ligner på andre norske spillefilmer, og som går rett inn til vår nyliberale verdens mørke hjerte.

Se også tidligere innlegg av Iversen her på rushprint.no om Paul Tunges tidligere filmer. Dette er artikkel nummer 113 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.