Evalueringsrapporten om forskriftsendringene som Norsk filminstitutt innførte viser at NFI må rette opp sine feilslåtte beslutninger. Dette handler om å unngå skade på enda flere norske filmprosjekter, mener Åse Kringstad, Sveinung Golimo, Synnøve Hørsdal og Frederick Howard.
Før helgen publiserte NFI evalueringsrapporten om forskriftsendringen i 2021. Rapporten fra Ideas2Evidence er en krass kritikk av både prosessen og effektene av de endringene Norsk filminstitutt (NFI) innførte gjennom forskriftsendringene i 2021. Den påpeker at NFI gjorde substansielle endringer uten en grundig konsekvensanalyse, til tross for tydelige advarsler fra bransjen. Det er også avdekket at grunnlaget for endringene var basert på mangelfulle analyser og tall som ikke kunne reproduseres. De samme tallene nektet NFI å dele med bransjen, i en prosess som ble omtalt som svært lukket. Konsekvensene av endringene har rammet alle norske filmprosjekter hardt, noe som undergraver tilliten til NFI som en pålitelig aktør i bransjen. Det er derfor godt å se at NFI selv har tatt ansvar for å bestille denne rapporten, tar kritikken på alvor og erkjenner at prosessen ikke var god nok.
Det mest kritiske er imidlertid ikke prosessen, men konsekvensene av endringene. Rapporten viser at endringene har vært direkte skadelige for bransjen på en rekke måter – investorer og fagfolk flykter fra filmen, og norsk filmproduksjon har mistet både kunstnerisk og kommersiell kraft. Her må NFI ta ansvar for å rydde opp. Det kreves en rask reversering av en rekke tiltak for å begrense den skaden som har skjedd.
Filmbransjen står allerede i en perfekt storm, med svak krone, lave besøkstall etter pandemien, økte produksjonskostnader, og en politisk støtte som ikke holder tritt med prisveksten. Skal norsk film lykkes fremover er vi avhengig av et NFI som agerer på gode analyser i samråd med bransjen de er satt til å hjelpe. Vi har forståelse for at det var behov for å tette hullet der alle filmer hadde rett på etterhåndstilskudd (EHT), men de øvrige endringene har gjennomgående svekket bransjen uten å gi NFI noen bedre kontroll.
For markedsfilmer, som tidligere har representert en relativt sikker investering, har økte terskelverdier og nye krav til eksterne investeringer ført til at risikoen for produsentene har økt. Mens markedsfilmer fortsatt stort sett oppnår terskelen på 50 000 besøk, har det blitt betydelig vanskeligere å sikre ekstern kapital og kapitalkostnadene har skutt i været. Dette er det bare bankene som tjener på ved at de har fått økt produsentens risiko ved låneopptak. I tillegg har reduksjonen til EHT på 75 % komplisert finansieringen og økt behovet for å flagge prosjekter ut av landet og selge ut alle rettigheter for å oppnå greenlight. Resultatet er at den brede norske filmen i lengden ikke er bærekraftig.
For konsulentfilmer har riktignok forhåndstilskuddet økt noe. Men med terskelen for å oppnå EHT hevet til 25 000 solgte billetter, står mange filmer i fare for ikke å kvalifisere for støtte. Med et pennestrøk, uten ryddig tallgrunnlag, er risikoen økt betydelig for produsentene, som allerede opererer med stramme budsjetter. Den manglende evnen til å følge prisveksten i samfunnet i snart 20 år, kombinert med at en omstillingsvillig bransje har blitt nødt til å møte utfordringene med reduserte budsjetter, fører til en generell nedgang i både kvaliteten, bærekraften og variasjonen i norsk filmproduksjon.
Rapporten påpeker at NFIs forskriftsendringer også har gjort situasjonen verre for den norske filmbransjen som helhet. De nye tiltakene, som skulle gi NFI bedre kontroll over filmfondet, har i tillegg økt risikoen for produsentene, redusert private investeringer, og økt kapitalkostnadene drastisk. Den manglende indeksreguleringen av EHT har i effekt ført til et reelt kutt i støtten med 18 % bare siden 2021. Dette svekker åpenbart den økonomiske bærekraften i en hardt prøvet bransje.
Skal NFI sikre en bærekraftig filmproduksjon i Norge, må NFI ta ansvar for å rette opp sine feilslåtte beslutninger: terskelverdiene må senkes, prosentsatsen må tilbakeføres og indeksregulering av etterhåndstilskudd må gjeninnføres umiddelbart og med tilbakevirkende kraft for filmer som enda ikke er lansert. Dette handler om å unngå skade på enda flere norske filmprosjekter. Heldigvis har vi fjellvettreglene i Norge. Det er aldri for sent å snu.
Åse Kringstad, leder Virke Produsentforeningen / Sveinung Golimo, styreleder Virke Produsentforeningen og adm. dir. i Nordisk Film Production / Synnøve Hørsdal, nestleder Virke Produsentforeningen og adm. dir. i Maipo / Frederick Howard, doktorgradsstipendiat ved Den Norske Filmskolen og adm. dir. i Storm Films.
Evalueringsrapporten om forskriftsendringene som Norsk filminstitutt innførte viser at NFI må rette opp sine feilslåtte beslutninger. Dette handler om å unngå skade på enda flere norske filmprosjekter, mener Åse Kringstad, Sveinung Golimo, Synnøve Hørsdal og Frederick Howard.
Før helgen publiserte NFI evalueringsrapporten om forskriftsendringen i 2021. Rapporten fra Ideas2Evidence er en krass kritikk av både prosessen og effektene av de endringene Norsk filminstitutt (NFI) innførte gjennom forskriftsendringene i 2021. Den påpeker at NFI gjorde substansielle endringer uten en grundig konsekvensanalyse, til tross for tydelige advarsler fra bransjen. Det er også avdekket at grunnlaget for endringene var basert på mangelfulle analyser og tall som ikke kunne reproduseres. De samme tallene nektet NFI å dele med bransjen, i en prosess som ble omtalt som svært lukket. Konsekvensene av endringene har rammet alle norske filmprosjekter hardt, noe som undergraver tilliten til NFI som en pålitelig aktør i bransjen. Det er derfor godt å se at NFI selv har tatt ansvar for å bestille denne rapporten, tar kritikken på alvor og erkjenner at prosessen ikke var god nok.
Det mest kritiske er imidlertid ikke prosessen, men konsekvensene av endringene. Rapporten viser at endringene har vært direkte skadelige for bransjen på en rekke måter – investorer og fagfolk flykter fra filmen, og norsk filmproduksjon har mistet både kunstnerisk og kommersiell kraft. Her må NFI ta ansvar for å rydde opp. Det kreves en rask reversering av en rekke tiltak for å begrense den skaden som har skjedd.
Filmbransjen står allerede i en perfekt storm, med svak krone, lave besøkstall etter pandemien, økte produksjonskostnader, og en politisk støtte som ikke holder tritt med prisveksten. Skal norsk film lykkes fremover er vi avhengig av et NFI som agerer på gode analyser i samråd med bransjen de er satt til å hjelpe. Vi har forståelse for at det var behov for å tette hullet der alle filmer hadde rett på etterhåndstilskudd (EHT), men de øvrige endringene har gjennomgående svekket bransjen uten å gi NFI noen bedre kontroll.
For markedsfilmer, som tidligere har representert en relativt sikker investering, har økte terskelverdier og nye krav til eksterne investeringer ført til at risikoen for produsentene har økt. Mens markedsfilmer fortsatt stort sett oppnår terskelen på 50 000 besøk, har det blitt betydelig vanskeligere å sikre ekstern kapital og kapitalkostnadene har skutt i været. Dette er det bare bankene som tjener på ved at de har fått økt produsentens risiko ved låneopptak. I tillegg har reduksjonen til EHT på 75 % komplisert finansieringen og økt behovet for å flagge prosjekter ut av landet og selge ut alle rettigheter for å oppnå greenlight. Resultatet er at den brede norske filmen i lengden ikke er bærekraftig.
For konsulentfilmer har riktignok forhåndstilskuddet økt noe. Men med terskelen for å oppnå EHT hevet til 25 000 solgte billetter, står mange filmer i fare for ikke å kvalifisere for støtte. Med et pennestrøk, uten ryddig tallgrunnlag, er risikoen økt betydelig for produsentene, som allerede opererer med stramme budsjetter. Den manglende evnen til å følge prisveksten i samfunnet i snart 20 år, kombinert med at en omstillingsvillig bransje har blitt nødt til å møte utfordringene med reduserte budsjetter, fører til en generell nedgang i både kvaliteten, bærekraften og variasjonen i norsk filmproduksjon.
Rapporten påpeker at NFIs forskriftsendringer også har gjort situasjonen verre for den norske filmbransjen som helhet. De nye tiltakene, som skulle gi NFI bedre kontroll over filmfondet, har i tillegg økt risikoen for produsentene, redusert private investeringer, og økt kapitalkostnadene drastisk. Den manglende indeksreguleringen av EHT har i effekt ført til et reelt kutt i støtten med 18 % bare siden 2021. Dette svekker åpenbart den økonomiske bærekraften i en hardt prøvet bransje.
Skal NFI sikre en bærekraftig filmproduksjon i Norge, må NFI ta ansvar for å rette opp sine feilslåtte beslutninger: terskelverdiene må senkes, prosentsatsen må tilbakeføres og indeksregulering av etterhåndstilskudd må gjeninnføres umiddelbart og med tilbakevirkende kraft for filmer som enda ikke er lansert. Dette handler om å unngå skade på enda flere norske filmprosjekter. Heldigvis har vi fjellvettreglene i Norge. Det er aldri for sent å snu.
Åse Kringstad, leder Virke Produsentforeningen / Sveinung Golimo, styreleder Virke Produsentforeningen og adm. dir. i Nordisk Film Production / Synnøve Hørsdal, nestleder Virke Produsentforeningen og adm. dir. i Maipo / Frederick Howard, doktorgradsstipendiat ved Den Norske Filmskolen og adm. dir. i Storm Films.
