– Vi hadde ikke i vår villeste fantasi forestilt oss dette.

– Vi hadde ikke i vår villeste fantasi forestilt oss dette.

Mads Brügger har igjen skapt oppstandelse i Danmark, men denne gangen i storformat – og med klassisk gravende «undercover»-journalistikk som rettesnor. Her forteller han om hvordan «Den sorte svane», som nå vises på NRK, har satt agenda som ingen skandinavisk dokumentar i moderne tid.

Den danske dokumentarens enfant terrible Mads Brügger har omsider erobret den danske mainstreamsfæren. Hans nye dokumentarserie Den sorte svane dominerer nyhetsbildet totalt. Ikke bare har den fått den danske regjeringen til å sette himmel og jord i bevegelse, men også den norske regjeringen har sett seg nødt til å komme på banen. Om noe er råttent i det danske kongeriket, så må de skandinaviske nabolandene ikke ligge langt etter – i hvert fall om vi skal tro Brüggers hovedkilde, den enigmatiske advokaten Amira Smajic.

I Den sorte svane introduserer hun oss for samrøret mellom den kriminelle underverden og samfunnets mer respektable støtter. Ved bruk av skjult kamera ser vi etablerte advokater, eiendomsutviklere og entreprenører komme inn på Amiras kontor for å få hjelp eller bistå til hvitvasking og skatteunndragelse. Også såkalte velferdsprofitører er innom. Det hele utføres og omtales med en sånn selvfølgelighet at man kan undre på hvor omfattende dette egentlig er.

Brügger selv er ikke i tvil om man i Danmark har vært naive. Om han selv har vært naiv overfor hovedpersonen Amira, gjenstår å se. Det viser seg at hun ikke spilte med åpne kort overfor Brügger og hans samarbeidspartnere i danske TV2 (NRK Brennpunkt er norsk samarbeidspartner). Etter at serien ble publisert har Amira gått under jorda og serieskaperne har fått en viss kritikk for sine angivelig provokative metoder. Deres valg kan absolutt problematiseres, men det rokker ikke ved det faktum at serien er blitt akkurat den game changer  – eller «den sorte svane» – som Brügger og hans samarbeidspartnere har villet lage. Ja, har noen skandinavisk dokumentar noensinne hatt like stort og effektivt nedslagsfelt som Den sorte svane?

Din samarbeidspartner NRK Brennpunkt sier at serien er noe av det vanskeligste de har vært med på. Hva med deg? Dette må ha vært enormt tids- og ressurskrevende. Vi snakker ikke om måneder, men om år…

– Jeg har aldri jobbet med et prosjekt som har vært like utfordrende. Ikke minst fordi vi har måttet forholde oss til en uvanlig kilde og hovedperson. Helt fram til det siste var vi i tvil om alt dette kunne publiseres. Amira gikk rettens vei for å stanse publiseringen. Dagen før premieren fikk vi medhold i lagmansretten om at vi kunne vises programmet. Det blir spesielt når man må gå imot hovedpersonens ettertrykkelige ønske om å ikke vise programmet. Det har jeg aldri opplevd før. Det følger med så mange etiske og moralske spørsmål knyttet til denne serien at man fort kunne ligget søvnløs de fleste netter. Når det er sagt, må jeg ty til en gammel sportsklisjé og konstatere at denne produksjonene er en lagseier. Den ville ikke vært mulig uten en rekke aktører som hver for seg har bidratt med uvurderlige kvaliteter. Deriblant tre TV2-journalister og mine producere.

I serien, foran kamera, opptrer Brügger som en mer tilbakeholden programleder eller redaksjonssjef.

Hvordan har dere i redaksjonen jobbet på denne saken som har så mange fantastiske vendinger. Den har jo plot points som i en spenningsthriller….

– Det har vært som å leve i en fargerik thriller. I starten befinner vi oss i Amiras datarom, der hun viser oss noe av det hun sitter på. Men vi har å gjøre med en person som har vært dypt involvert i kriminalitet. Vi har derfor vanskelig for å feste lit til dette materialet. Det leder til ideen om å reetablerte hennes kontor og få henne til å gjenoppta kontaktene sine. Men ingen av oss vet hva som kommer til å skje på det kontoret. Hvem er interessert i å ta opp kontakten med henne? Men så dukker de opp, én etter én, dette vanvittige persongalleriet i krysningsfeltet mellom den danske underverdenen og etablerte forretningsprofiler. Det er én ting at hun tiltrekker seg rockere og deler av utelivsbransjen, det var ingen bombe akkurat. Men når hun lokker til seg kremen av dansk advokatstand og ledende entreprenørfirmaer, så blir det helt andre dimensjoner over det. Det hadde vi ikke i vår villeste fantasi forestilt oss.

Amiras transformasjon er ganske spektakulær: Hun går fra å være kilde, medspiller og en del av redaksjonen, til å forvandle seg til en motstander. Hva var motivet hennes for å la seg trekke inn i dette. Og hvorfor fikk hun kalde føtter?

– Det er fortsatt mange spørsmål knyttet til hennes motiver og oppførsel som er ubesvarte. I femte episoden ser vi at hun har sett de første episodene og virker fornøyd. Ja, ikke bare det – hun virker stolt av dem. Det livet jeg levde var ikke et verdig liv, sier hun. Derfor var dette riktig for henne å gjøre. Det er den samme begrunnelsen hun ga fra starten av. Hun søker en slags katarsis, en renselse. Men så snus alt på hodet da vi oppdager at hun har ført oss bak lyset og driver et dobbeltspill. Muligens på grunn av omstendigheter vi ikke kjenner til.

Samtidig gir oppførselen til en viss grad mening innenfor den verdenen som har formet Amira, mener han.

– I den kriminelle verden tenker man kortsiktig. Og de har problemer med konsekvensberegning.

Skjult kamera er alltid omdiskutert. Og da blir det fort et veldig fokus på metodene. Var dere redde for at det skulle overskygge hva som faktisk kommer fram?

– Det vil alltid være et knippe journalister og folk i tv-bransjen som vil henge seg opp metodikken. Den første episoden er sett av over to millioner dansker. Og de forholder seg helt likegyldig til metodene – de er opptatt av hva som kommer fram. Og det som kommer fram er både rystende og sjokkerende, om vi skal tro seernes reaksjoner. For dem blir metodikken, bruken av skjult kamera, mer en akademisk diskusjon.

Den gåtefulle Amira Smajic.

Dere har avslørt en omfattende kriminell kultur som truer den tillitsbaserte skandinaviske velferdsmodellen. Amira mener danskene har vært naive, men peker også på den samme utviklingen i nabolandene. Så er det noe ved den skandinaviske kulturen som har gjort oss så naive?

– Mange dansker er av den oppfatning at de lever i verdens mest korrupte samfunn. Men det er også mange som mener det motsatte. Sannheten må ligge et sted midt imellom, tenker man gjerne. Derfor er det sjokkerende å få det så ensidig bekreftet på tv-skjermen i beste sendetid. Men ikke bare det: de kan se at korrupsjonen finnes i store deler av samfunnet. Alle virker opptatt med å stjele fra felleskassen og berike seg selv. Det kan virke som hele fundamentet som den skandinaviske velferdsmodellen er bygd på, holder på å kollapse. Fullstendig!

– Det er to måter å se dette på: På ene siden kan man si at systemet er grunnleggende sunt og robust, men vi har funnet noen råtne epler. Vi fortsetter altså som før. Eller man kan se det slik: dette var en stikkprøve som viser at noe er riv ruskende galt, fra topp til bunn. Om dette er symptomatisk for helheten, hva med alle de andre revisor- og advokatkontorene, entreprenørene og leverandørene, osv? Det er den diskusjonen som pågår i Danmark akkurat nå.

Er det en genuin selvransakende atmosfære i Danmark i kjølvannet av serien, eller er det et slags blame-game som pågår?

– Man kan se serien som en undergangsfortelling om et system som har mistet alle de felles etiske verdiene som samfunnet en gang var tuftet på. Samtidig kommer serien etter at den sosialdemokratiske politikeren Fredrik Vad har holdt en kontroversiell tale om det han kaller «den tredje erkjennelse». Den handler om at det ikke er nok å snakke godt dansk og ta seg utdanning og bli integrert, om man i sitt hjerte bærer på verdier som er «antidanske» og motarbeider den danske samfunnsmodellen. Det er en tale som har møtt både bifall og motstand. De som bifaller Vads tredje erkjennelse kan gjennom serien få bekreftet sitt syn om at det pågår en kriminell infiltrasjon av samfunnet. Men det er også de som mener å se at serien overhode ikke berører religion, etnisitet og viser hvite dansker som uten problemer samarbeider med mennesker med innvandrerbakgrunn.

Produksjonskvaliteten på de skjulte opptakene er oppsiktsvekkende god. Jeg kan ikke huske å ha sett en tilsvarende undercover-story der jeg nærmest opplever å sitte sammen med de som filmes. Vi kan følge minespillet i ansiktene, oppløsningen er god og vi kommer veldig tett på.

– Det er en flerkamera undercover story. Det er plassert skjult kamera som dekker handlingen fra mange vinkler. Du har forværelset der mange fortrolige samtaler finner sted. Og så har vi møterommet der vi også har flere kameraer. Det er jobbet ganske mye med scenografien på denne produksjonen.

Inne på kontoret – med Frida Kahlo på veggen.

Det er et selvportrett av Frida Kahlo på veggen inne på Amiras kontor. Det er en ganske freidig ledetråd som dere har plantet der? Det kan tolkes på flere måter…

– Ja, det var jeg som plasserte det der. Men også fordi Amira likner på Frida Kahlo. Hun er like kompleks som Kahlo. Og så hadde jeg en forhåpning om at noen av de besøkende på et tidspunkt ville spørre henne om hva slags bilde hun har på veggen. Og det skjer på et tidspunkt. Da kommer Amira med sin tolkning som på noen måter avslører henne. Det er en scene man kan fundere en god del over.

Her er det lite av den utstuderte og satiriske vrien på noen av dine tidligere avsløringer i filmer som Ambassadøren og Cold Case Hammarskjöld. Etter Muldvarpen ser det ut til at du har gått i en mer klassisk journalistisk retning?

– Ja, det stemmer nok. Med Muldvarpen ble jeg en mer alvorlig og jordnær utgave av meg selv. Det var jo svært alvorlige ting vi skildret der. Det krevde den tilnærmingen, satire og ironi ville ikke kledd det så godt. Det er, som i Den sorte svane, dokumentarisme, virkelighet og journalistikk.

Amira lever jo nå med stor usikkerhet og er gått under jorda. Hva med deg, som serieskapernes mest synlige profil utad: har du opplevd en utrygghet i etterkant av serien?

– Nei, ikke egentlig. Jeg tar sikkerhet på stort alvor. Men det er ikke noe vi går rundt og snakker om i det offentlige rom. Uttryggheten var kanskje størst mens serien fortsatt var under utvikling, og da vi ventet på at de medvirkende skulle se de hemmelige opptakene de hadde vært med på. Nå er katta ute av sekken, og da er det ikke noe poeng å gå etter oss, slik jeg vurderer det.

Kan du si noe om tittelen. «En sort svane» omtales ofte som en hendelse som får vidtrekkende og uante konsekvenser. Og det har serien utvilsomt fått.

– Det er en tittel med mange betydninger og konnotasjoner. Amira er en sort svane i den forstand at det hun gir oss får så vidtrekkende konsekvenser. Men det får også det faktum at hun driver et dobbeltspill. Samtidig er svanen Danmarks nasjonalfugl. Og da kan det passe i denne konteksten å spørre om denne svanen, er den sort eller hvit?

Portrettfoto av Mads Brügger: Søren Bidstrup, Scanpix.

«Den sorte svane» kan ses på nrk.no.


 

– Vi hadde ikke i vår villeste fantasi forestilt oss dette.

– Vi hadde ikke i vår villeste fantasi forestilt oss dette.

Mads Brügger har igjen skapt oppstandelse i Danmark, men denne gangen i storformat – og med klassisk gravende «undercover»-journalistikk som rettesnor. Her forteller han om hvordan «Den sorte svane», som nå vises på NRK, har satt agenda som ingen skandinavisk dokumentar i moderne tid.

Den danske dokumentarens enfant terrible Mads Brügger har omsider erobret den danske mainstreamsfæren. Hans nye dokumentarserie Den sorte svane dominerer nyhetsbildet totalt. Ikke bare har den fått den danske regjeringen til å sette himmel og jord i bevegelse, men også den norske regjeringen har sett seg nødt til å komme på banen. Om noe er råttent i det danske kongeriket, så må de skandinaviske nabolandene ikke ligge langt etter – i hvert fall om vi skal tro Brüggers hovedkilde, den enigmatiske advokaten Amira Smajic.

I Den sorte svane introduserer hun oss for samrøret mellom den kriminelle underverden og samfunnets mer respektable støtter. Ved bruk av skjult kamera ser vi etablerte advokater, eiendomsutviklere og entreprenører komme inn på Amiras kontor for å få hjelp eller bistå til hvitvasking og skatteunndragelse. Også såkalte velferdsprofitører er innom. Det hele utføres og omtales med en sånn selvfølgelighet at man kan undre på hvor omfattende dette egentlig er.

Brügger selv er ikke i tvil om man i Danmark har vært naive. Om han selv har vært naiv overfor hovedpersonen Amira, gjenstår å se. Det viser seg at hun ikke spilte med åpne kort overfor Brügger og hans samarbeidspartnere i danske TV2 (NRK Brennpunkt er norsk samarbeidspartner). Etter at serien ble publisert har Amira gått under jorda og serieskaperne har fått en viss kritikk for sine angivelig provokative metoder. Deres valg kan absolutt problematiseres, men det rokker ikke ved det faktum at serien er blitt akkurat den game changer  – eller «den sorte svane» – som Brügger og hans samarbeidspartnere har villet lage. Ja, har noen skandinavisk dokumentar noensinne hatt like stort og effektivt nedslagsfelt som Den sorte svane?

Din samarbeidspartner NRK Brennpunkt sier at serien er noe av det vanskeligste de har vært med på. Hva med deg? Dette må ha vært enormt tids- og ressurskrevende. Vi snakker ikke om måneder, men om år…

– Jeg har aldri jobbet med et prosjekt som har vært like utfordrende. Ikke minst fordi vi har måttet forholde oss til en uvanlig kilde og hovedperson. Helt fram til det siste var vi i tvil om alt dette kunne publiseres. Amira gikk rettens vei for å stanse publiseringen. Dagen før premieren fikk vi medhold i lagmansretten om at vi kunne vises programmet. Det blir spesielt når man må gå imot hovedpersonens ettertrykkelige ønske om å ikke vise programmet. Det har jeg aldri opplevd før. Det følger med så mange etiske og moralske spørsmål knyttet til denne serien at man fort kunne ligget søvnløs de fleste netter. Når det er sagt, må jeg ty til en gammel sportsklisjé og konstatere at denne produksjonene er en lagseier. Den ville ikke vært mulig uten en rekke aktører som hver for seg har bidratt med uvurderlige kvaliteter. Deriblant tre TV2-journalister og mine producere.

I serien, foran kamera, opptrer Brügger som en mer tilbakeholden programleder eller redaksjonssjef.

Hvordan har dere i redaksjonen jobbet på denne saken som har så mange fantastiske vendinger. Den har jo plot points som i en spenningsthriller….

– Det har vært som å leve i en fargerik thriller. I starten befinner vi oss i Amiras datarom, der hun viser oss noe av det hun sitter på. Men vi har å gjøre med en person som har vært dypt involvert i kriminalitet. Vi har derfor vanskelig for å feste lit til dette materialet. Det leder til ideen om å reetablerte hennes kontor og få henne til å gjenoppta kontaktene sine. Men ingen av oss vet hva som kommer til å skje på det kontoret. Hvem er interessert i å ta opp kontakten med henne? Men så dukker de opp, én etter én, dette vanvittige persongalleriet i krysningsfeltet mellom den danske underverdenen og etablerte forretningsprofiler. Det er én ting at hun tiltrekker seg rockere og deler av utelivsbransjen, det var ingen bombe akkurat. Men når hun lokker til seg kremen av dansk advokatstand og ledende entreprenørfirmaer, så blir det helt andre dimensjoner over det. Det hadde vi ikke i vår villeste fantasi forestilt oss.

Amiras transformasjon er ganske spektakulær: Hun går fra å være kilde, medspiller og en del av redaksjonen, til å forvandle seg til en motstander. Hva var motivet hennes for å la seg trekke inn i dette. Og hvorfor fikk hun kalde føtter?

– Det er fortsatt mange spørsmål knyttet til hennes motiver og oppførsel som er ubesvarte. I femte episoden ser vi at hun har sett de første episodene og virker fornøyd. Ja, ikke bare det – hun virker stolt av dem. Det livet jeg levde var ikke et verdig liv, sier hun. Derfor var dette riktig for henne å gjøre. Det er den samme begrunnelsen hun ga fra starten av. Hun søker en slags katarsis, en renselse. Men så snus alt på hodet da vi oppdager at hun har ført oss bak lyset og driver et dobbeltspill. Muligens på grunn av omstendigheter vi ikke kjenner til.

Samtidig gir oppførselen til en viss grad mening innenfor den verdenen som har formet Amira, mener han.

– I den kriminelle verden tenker man kortsiktig. Og de har problemer med konsekvensberegning.

Skjult kamera er alltid omdiskutert. Og da blir det fort et veldig fokus på metodene. Var dere redde for at det skulle overskygge hva som faktisk kommer fram?

– Det vil alltid være et knippe journalister og folk i tv-bransjen som vil henge seg opp metodikken. Den første episoden er sett av over to millioner dansker. Og de forholder seg helt likegyldig til metodene – de er opptatt av hva som kommer fram. Og det som kommer fram er både rystende og sjokkerende, om vi skal tro seernes reaksjoner. For dem blir metodikken, bruken av skjult kamera, mer en akademisk diskusjon.

Den gåtefulle Amira Smajic.

Dere har avslørt en omfattende kriminell kultur som truer den tillitsbaserte skandinaviske velferdsmodellen. Amira mener danskene har vært naive, men peker også på den samme utviklingen i nabolandene. Så er det noe ved den skandinaviske kulturen som har gjort oss så naive?

– Mange dansker er av den oppfatning at de lever i verdens mest korrupte samfunn. Men det er også mange som mener det motsatte. Sannheten må ligge et sted midt imellom, tenker man gjerne. Derfor er det sjokkerende å få det så ensidig bekreftet på tv-skjermen i beste sendetid. Men ikke bare det: de kan se at korrupsjonen finnes i store deler av samfunnet. Alle virker opptatt med å stjele fra felleskassen og berike seg selv. Det kan virke som hele fundamentet som den skandinaviske velferdsmodellen er bygd på, holder på å kollapse. Fullstendig!

– Det er to måter å se dette på: På ene siden kan man si at systemet er grunnleggende sunt og robust, men vi har funnet noen råtne epler. Vi fortsetter altså som før. Eller man kan se det slik: dette var en stikkprøve som viser at noe er riv ruskende galt, fra topp til bunn. Om dette er symptomatisk for helheten, hva med alle de andre revisor- og advokatkontorene, entreprenørene og leverandørene, osv? Det er den diskusjonen som pågår i Danmark akkurat nå.

Er det en genuin selvransakende atmosfære i Danmark i kjølvannet av serien, eller er det et slags blame-game som pågår?

– Man kan se serien som en undergangsfortelling om et system som har mistet alle de felles etiske verdiene som samfunnet en gang var tuftet på. Samtidig kommer serien etter at den sosialdemokratiske politikeren Fredrik Vad har holdt en kontroversiell tale om det han kaller «den tredje erkjennelse». Den handler om at det ikke er nok å snakke godt dansk og ta seg utdanning og bli integrert, om man i sitt hjerte bærer på verdier som er «antidanske» og motarbeider den danske samfunnsmodellen. Det er en tale som har møtt både bifall og motstand. De som bifaller Vads tredje erkjennelse kan gjennom serien få bekreftet sitt syn om at det pågår en kriminell infiltrasjon av samfunnet. Men det er også de som mener å se at serien overhode ikke berører religion, etnisitet og viser hvite dansker som uten problemer samarbeider med mennesker med innvandrerbakgrunn.

Produksjonskvaliteten på de skjulte opptakene er oppsiktsvekkende god. Jeg kan ikke huske å ha sett en tilsvarende undercover-story der jeg nærmest opplever å sitte sammen med de som filmes. Vi kan følge minespillet i ansiktene, oppløsningen er god og vi kommer veldig tett på.

– Det er en flerkamera undercover story. Det er plassert skjult kamera som dekker handlingen fra mange vinkler. Du har forværelset der mange fortrolige samtaler finner sted. Og så har vi møterommet der vi også har flere kameraer. Det er jobbet ganske mye med scenografien på denne produksjonen.

Inne på kontoret – med Frida Kahlo på veggen.

Det er et selvportrett av Frida Kahlo på veggen inne på Amiras kontor. Det er en ganske freidig ledetråd som dere har plantet der? Det kan tolkes på flere måter…

– Ja, det var jeg som plasserte det der. Men også fordi Amira likner på Frida Kahlo. Hun er like kompleks som Kahlo. Og så hadde jeg en forhåpning om at noen av de besøkende på et tidspunkt ville spørre henne om hva slags bilde hun har på veggen. Og det skjer på et tidspunkt. Da kommer Amira med sin tolkning som på noen måter avslører henne. Det er en scene man kan fundere en god del over.

Her er det lite av den utstuderte og satiriske vrien på noen av dine tidligere avsløringer i filmer som Ambassadøren og Cold Case Hammarskjöld. Etter Muldvarpen ser det ut til at du har gått i en mer klassisk journalistisk retning?

– Ja, det stemmer nok. Med Muldvarpen ble jeg en mer alvorlig og jordnær utgave av meg selv. Det var jo svært alvorlige ting vi skildret der. Det krevde den tilnærmingen, satire og ironi ville ikke kledd det så godt. Det er, som i Den sorte svane, dokumentarisme, virkelighet og journalistikk.

Amira lever jo nå med stor usikkerhet og er gått under jorda. Hva med deg, som serieskapernes mest synlige profil utad: har du opplevd en utrygghet i etterkant av serien?

– Nei, ikke egentlig. Jeg tar sikkerhet på stort alvor. Men det er ikke noe vi går rundt og snakker om i det offentlige rom. Uttryggheten var kanskje størst mens serien fortsatt var under utvikling, og da vi ventet på at de medvirkende skulle se de hemmelige opptakene de hadde vært med på. Nå er katta ute av sekken, og da er det ikke noe poeng å gå etter oss, slik jeg vurderer det.

Kan du si noe om tittelen. «En sort svane» omtales ofte som en hendelse som får vidtrekkende og uante konsekvenser. Og det har serien utvilsomt fått.

– Det er en tittel med mange betydninger og konnotasjoner. Amira er en sort svane i den forstand at det hun gir oss får så vidtrekkende konsekvenser. Men det får også det faktum at hun driver et dobbeltspill. Samtidig er svanen Danmarks nasjonalfugl. Og da kan det passe i denne konteksten å spørre om denne svanen, er den sort eller hvit?

Portrettfoto av Mads Brügger: Søren Bidstrup, Scanpix.

«Den sorte svane» kan ses på nrk.no.


 

MENY