Oslos byråd solgte i 2012 kommunens kinoer for over 800 millioner i dagens kroneverdi – i hovedsak for å slippe å innføre eiendomsskatt. Hva med å føre noen promiller av utbyttet fra denne snikplyndringen tilbake til bevaringen av Frogner kino?
Anbefalt
Oslo kommune, det er ikke for sent å bøte for fortidens synder.
«Jeg gir meg. Etter å ha brukt 45 millioner på oppussingen og teknisk inventar (20 millioner av egne penger) er lommene helt tomme og jeg er sliten. Jeg tror aldri jeg har sagt dette før, men jeg gir meg.»
Det var på sin Facebookside at Jan Vardøen denne uken kastet inn håndkleet. Etter langvarige økonomiske utfordringer er det en grense for hva én enkeltperson kan utføre av mirakler. Han virkeliggjorde drømmen om å gjenreise Frogner kino til fordums storhet – mot alle odds. Nå må noen andre ta jobben med å få kinoen til å leve videre. Hvem som bør kjenne sin besøkelsestid er ikke jeg i tvil om. Men mer om det litt senere.
Tilfeldighetenes tyranni.
Det er sju år siden jeg møtte en opprømt Jan Vardøen som fortalte om det han kalte sin dumhet: Han hadde kjøpt Frogner kino for å restaurere den for egne penger.
Det var også min første, kyniske innskytelse: hvor dum går det an å bli. Men samtidig så visjonær! Jeg falt pladask for denne dumheten til Vardøen, og foreslo at jeg kunne følge prosessen og kanskje skrive en fortelling om den vesle kinoen på Frogner.
Det var ikke den spesielle kinoarkitekturen på Frogner som trigget meg, eller selve prosessen med å bygge en kino. Nei, det som fascinerte meg var den kulturelle hukommelsen en sånn kino har vært bærer av. Hvilke filmer ble sett på Frogner i nær 90 år, og hva slags minner sitter disse kinogjengerne igjen med. På hvilke måter er fortellingen om Frogner kino også fortellingen om oss selv?
Etter hvert som jeg skrev meg gjennom historien gikk det opp for meg hvilket tilfeldighetens tyranni som har preget byens forhold til mange av sine kinobygg. Men også kinobransjen og kulturmyndighetenes skjødesløshet på kommunalt og nasjonalt nivå.
Hvordan Frogner Kino kunne havne på Oslo Kinematografers dødsliste så lenge, og hvordan kinoen var så nærme å bli et nytt lokale for Bunnpris, er virkelig en nedslående historie. Det er helt forkastelig hvordan Oslo kommune gjennom sine eierskap har skaltet og valtet med denne kulturskatten.
Rett i kommunekassa.
Frogner er blant få atmosfæriske kinoer som er igjen i Norden, og således helt unik. Men jeg har aldri sett dokumentasjon på at verken Oslo kinematografer eller Oslo kommune tidligere har tillagt det aspektet noen verdi. Snarere var Oslo kommune mest opptatt av å kvitte seg med ansvaret.
Jeg var aldri noen stor tilhenger av et kommunalt kinomonopol i Oslo. Men de 600 millionene (820 millioner i dagens kroneverdi) Oslo Kommune fikk for å selge dette arvesølvet førte såvidt meg bekjent ikke til noen vesentlig større satsing på filmkulturelle tiltak i hovedstaden. De gikk rett i kommunekassa og var vel blant de grepene som bidro til at Høyre-byråden kunne love å unngå eiendomsskatt de neste årene.
Det som for daværende byråd for kultur og næring, Hallstein Bjercke (V) var en historisk dag, framsto lenge for Frogner kino som den endelige dødsdommen. Kinoen fungerte i en overgangsperiode som etterarbeidshus, men så ble bygningen kjøpt opp av en eiendomsinvestor som ikke visste hva de skulle gjøre med bygningsmassen (som de konsekvent omtalte den). Og det var da Jan Vardøen i tolvte time kom ridende inn på arenaen og gjorde det han omtaler som sin dumhet.
Nå oppgir han denne drømmen, og vi kan ikke klandre ham. Han har manøvrert seg gjennom mangfoldige snubletråder – aller sist en merkverdig drittpakke i Dagens Næringsliv som nå er tilbakevist – og sitter ribbet tilbake.
Gjenreisingen av Frogner Kino har reist spørsmålet om hvem som har ansvaret for at kinokulturen skal bevares. Frogner kino kunne fort blitt glemt, om ikke en entusiast tok affære. Så da blir spørsmålet: er det hva vi alle skal være – entusiaster som mot alle odds skal forsøke å holde filmkulturen i live?
Det er nå på tide at Oslo kommune kommer på banen og tar et større ansvar, eventuelt i partnerskap med nye eiere. Det er ikke for sent å bøte for fortidens synder. Salget av kinoene i Oslo finansierte i sin tid deler av Høyrebyrådets valgflesk. Bare noen få promiller av det utbyttet er nok til å redde Frogner Kino.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint og forfatter av Drømmepalasset – historien om Frogner kino.
Jesse Armstrong – om veien fra «Succession» til «Mountainhead».
Skuespillerpodden: Hvordan spille i antikkens teater?
Tomme ord om mangfold i Cannes?
Oslo kommune, det er ikke for sent å bøte for fortidens synder.
Oslos byråd solgte i 2012 kommunens kinoer for over 800 millioner i dagens kroneverdi – i hovedsak for å slippe å innføre eiendomsskatt. Hva med å føre noen promiller av utbyttet fra denne snikplyndringen tilbake til bevaringen av Frogner kino?
«Jeg gir meg. Etter å ha brukt 45 millioner på oppussingen og teknisk inventar (20 millioner av egne penger) er lommene helt tomme og jeg er sliten. Jeg tror aldri jeg har sagt dette før, men jeg gir meg.»
Det var på sin Facebookside at Jan Vardøen denne uken kastet inn håndkleet. Etter langvarige økonomiske utfordringer er det en grense for hva én enkeltperson kan utføre av mirakler. Han virkeliggjorde drømmen om å gjenreise Frogner kino til fordums storhet – mot alle odds. Nå må noen andre ta jobben med å få kinoen til å leve videre. Hvem som bør kjenne sin besøkelsestid er ikke jeg i tvil om. Men mer om det litt senere.
Tilfeldighetenes tyranni.
Det er sju år siden jeg møtte en opprømt Jan Vardøen som fortalte om det han kalte sin dumhet: Han hadde kjøpt Frogner kino for å restaurere den for egne penger.
Det var også min første, kyniske innskytelse: hvor dum går det an å bli. Men samtidig så visjonær! Jeg falt pladask for denne dumheten til Vardøen, og foreslo at jeg kunne følge prosessen og kanskje skrive en fortelling om den vesle kinoen på Frogner.
Det var ikke den spesielle kinoarkitekturen på Frogner som trigget meg, eller selve prosessen med å bygge en kino. Nei, det som fascinerte meg var den kulturelle hukommelsen en sånn kino har vært bærer av. Hvilke filmer ble sett på Frogner i nær 90 år, og hva slags minner sitter disse kinogjengerne igjen med. På hvilke måter er fortellingen om Frogner kino også fortellingen om oss selv?
Etter hvert som jeg skrev meg gjennom historien gikk det opp for meg hvilket tilfeldighetens tyranni som har preget byens forhold til mange av sine kinobygg. Men også kinobransjen og kulturmyndighetenes skjødesløshet på kommunalt og nasjonalt nivå.
Hvordan Frogner Kino kunne havne på Oslo Kinematografers dødsliste så lenge, og hvordan kinoen var så nærme å bli et nytt lokale for Bunnpris, er virkelig en nedslående historie. Det er helt forkastelig hvordan Oslo kommune gjennom sine eierskap har skaltet og valtet med denne kulturskatten.
Rett i kommunekassa.
Frogner er blant få atmosfæriske kinoer som er igjen i Norden, og således helt unik. Men jeg har aldri sett dokumentasjon på at verken Oslo kinematografer eller Oslo kommune tidligere har tillagt det aspektet noen verdi. Snarere var Oslo kommune mest opptatt av å kvitte seg med ansvaret.
Jeg var aldri noen stor tilhenger av et kommunalt kinomonopol i Oslo. Men de 600 millionene (820 millioner i dagens kroneverdi) Oslo Kommune fikk for å selge dette arvesølvet førte såvidt meg bekjent ikke til noen vesentlig større satsing på filmkulturelle tiltak i hovedstaden. De gikk rett i kommunekassa og var vel blant de grepene som bidro til at Høyre-byråden kunne love å unngå eiendomsskatt de neste årene.
Det som for daværende byråd for kultur og næring, Hallstein Bjercke (V) var en historisk dag, framsto lenge for Frogner kino som den endelige dødsdommen. Kinoen fungerte i en overgangsperiode som etterarbeidshus, men så ble bygningen kjøpt opp av en eiendomsinvestor som ikke visste hva de skulle gjøre med bygningsmassen (som de konsekvent omtalte den). Og det var da Jan Vardøen i tolvte time kom ridende inn på arenaen og gjorde det han omtaler som sin dumhet.
Nå oppgir han denne drømmen, og vi kan ikke klandre ham. Han har manøvrert seg gjennom mangfoldige snubletråder – aller sist en merkverdig drittpakke i Dagens Næringsliv som nå er tilbakevist – og sitter ribbet tilbake.
Gjenreisingen av Frogner Kino har reist spørsmålet om hvem som har ansvaret for at kinokulturen skal bevares. Frogner kino kunne fort blitt glemt, om ikke en entusiast tok affære. Så da blir spørsmålet: er det hva vi alle skal være – entusiaster som mot alle odds skal forsøke å holde filmkulturen i live?
Det er nå på tide at Oslo kommune kommer på banen og tar et større ansvar, eventuelt i partnerskap med nye eiere. Det er ikke for sent å bøte for fortidens synder. Salget av kinoene i Oslo finansierte i sin tid deler av Høyrebyrådets valgflesk. Bare noen få promiller av det utbyttet er nok til å redde Frogner Kino.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint og forfatter av Drømmepalasset – historien om Frogner kino.
Les også
- Jesse Armstrong – om veien fra «Succession» til «Mountainhead».
- – Festivalene må beskyttes for å bevare sin uavhengighet.
- Joachim Triers «Affeksjonsverdi» får ovasjoner og kritikerros i Cannes.
- Skuespillerpodden: Hvordan spille i antikkens teater?
- Tomme ord om mangfold i Cannes?
- Enda en locationpris til Frøya.
- De første høydepunktene fra Cannes.
- Dag Johan Haugerud blir juryleder i Venezia.
- Intenst og virkelighetsnært om vår tids filleproletariat.
- Danskene vil gjenopplive Dogmefilmen.