Observerende klimadokumentar fra Thomas Østbye, personlig pappaportrett fra Kabelvåg-student Camilla Jämting og emosjonell bryting fra Marianne Ulrichsen. De tre Amanda-nominerte kortfilmene er bare noen av høydepunktene Aleksander Huser trekker fram i sin oppsummering av årets kortfilmfestival i Grimstad – som fortsatt pågår i digital utgave!
Du kan se alle filmene om du melder deg på Kortfilmfestivalens digitale utgave som varer fram til og med mandag.
Sist helg ble den 47. Kortfilmfestivalen avsluttet i Grimstad, etter det som framstod som en god årgang med generelt høyt nivå på filmene. Det var i hvert fall undertegnedes inntrykk etter å ha sittet i filmkritikerjuryen, som i likhet med mange av de andre juryene vurderte filmene i det norske kortfilmprogrammet (som inkluderer kortdokumentarer).
Her følger en gjennomgang av prisvinnerne og andre høydepunkter.
Årets vinner av Terje Vigen-prisen var Thomas Østbyes Sivil ulydighet CT#2, som med sine 40 minutter var den lengste filmen – og så avgjort en av de aller sterkeste – i det norske konkurranseprogrammet. Dette er andre film i Østbyes trilogi av observerende dokumentarer som omhandler motstand mot den gjeldende klimapolitikken og katastrofen det leder oss mot, og følger en aksjon i regi av Extinction Rebellion mot oljetransporten fra Sjursøya-terminalen i Oslo. Deretter omfatter dokumentaren også flere aksjoner som skildres i mer kollasjaktig form, for å avslutte med en av forsvarstalene i den påfølgende rettssaken.
Med «flue på veggen»-tilnærming viser Sivil ulydighet CT#2 aksjonister i alle aldre og deres motivasjoner for disse handlingene. Vi bevitner en nokså overraskende forståelsesfull behandling fra norsk politi som ikke desto mindre er nødt til å utføre sine oppgaver knyttet til aksjonen, men også mer diskutable avgjørelser når filmskaperen blir bedt om å avslutte filmingen og selv blir arrestert. Mer i tråd med dette fanger filmen også mindre mild behandling fra private aktører i andre av aksjonene – og både innblikket i aksjonsformene og den nevnte talen i rettssalen tegner et effektivt og dypt forstemmende bilde av vår tids formodentlig aller viktigste kamp, som altfor få av oss tar del i. Sivil ulydighet CT#2 ble denne uka også nominert til Amanda for beste kortfilm.
En mer overraskende vinner var Homage au pair av Kari Holtan, som vant Gullstolen for beste norske kortfilm – altså den aller gjeveste prisen. Snarere enn et fullt avrundet narrativ er filmen en gjengivelse av en slags hverdagssituasjon, der et vokalist- og saksofonist-ektepar øver på en avantgardistisk framførelse i villaen sin, mens au pair-en i bakgrunnen trekkes inn i den stadig mer opphetede diskusjonen mellom de to.
Grunnideen kan føre tankene til NRK-serien Exit, men filmen er mer Ruben Östlundsk i sin tilnærming, ikke minst fordi mye fortelles gjennom en og samme innstilling. Formmessig brytes dette dog etter hvert, og med det blir parallellene til den svenske filmskaperen mindre åpenbare. Men disse valgene føles ikke helt forløst, da de likevel ikke tilføyer så mye til det som innholdsmessig allerede er etablert. Fra et utenlandsk perspektiv, som flere i hovedjuryen jo har, kan filmen formodentlig oppleves som et velkomment og nokså annerledes bidrag til en diskusjon om de svært så privilegerte sidene ved samfunnet vårt – noe påfallende få av de norske kortfilmene i det hele tatt adresserer. Uten at de øvrige filmene i mine øyne framstår som plagsomt navlebeskuende, bør jeg kanskje presisere.
Vinneren av både Filmkritikerprisen – altså fra juryen jeg selv satt i – og Gnistprisen fra Altibox var Camilla Stefanie Jämtings Prosjekt pappa. Dette er en personlig dokumentar, hvor filmskaperens skildrer sitt forsøk på å komme nærmere sin far – en angivelig Tinder-konge og «pickup artist» som driver sjekkekurs for menn. Dette er en både sår og humoristisk film om betydelige motsetninger – filmskaperen er selv kunstner med klar feministisk agenda, i åpenbar kontrast til pappaens perspektiver på kjønn og likestilling – men der de to kanskje heller ikke er fullstendig ulike. Filmen benytter seg av en rekke forskjellige stilgrep, men evner å forene disse – samt toneskiftene mellom letthet og alvor – i en høyst velfungerende helhet.
Man kan ønske seg at Jämting utforsker tematikken og materialet videre i en langdokumentar, men med den utviklingen og tilnærmingen mellom karakterene som manifesterer seg i Prosjekt pappa, fungerer den optimalt i sitt snaut halvtimes lange format. Også denne filmen er nominert til Amanda i kortfilmkategorien, imponerende nok for en film laget på Filmkunstskolen i Kabelvåg – og ikke minst vel fortjent.
Det tredje Amanda-nominerte kortfilmen er Marianne Ulrichsens Smerteterskel, som fikk hederlig omtale fra filmkritikerjuryen som jeg satt i. Ulrichsen har i en årrekke utmerket seg med flere særdeles gode kortfilmer, og har en visuell tilnærming som kan føre tankene til britiske Andrea Arnold, uten heller å ligge for tett opp til Arnolds uttrykk. Med Smerteterskel har hun laget en presis, nær og samtidig nyansert skildring av en ung jente som står i et samlivsbrudd mellom foreldrene sine, og hvor bryting – som er en interesse hovedkarakteren deler med sin kommende stesøster – integreres på forbilledlig vis i handlingen, også på et emosjonelt plan.
Filmen kunne så avgjort ha fortjent en eller flere faktiske priser, men konkurrerer nå som nevnt om Amanda, og har med det fått en betimelig fjær i den metaforiske hatten. For øvrig mener jeg at Ulrichsen snart burde få vise talentet sitt i langformatet, noe jeg også har skrevet før – uten at det forhåpentligvis skal bli et slags Karthago-utsagn fra min side.
Et på flere vis åpenbart høydepunkt var Tyrannen, regissert av Eirik Svensson, uten at den nådde opp i de aller fremste vinnerkategoriene. Dette er et satirisk (og fiktivt, om noen skulle lure) portrett av en diktator, spilt Kristin Jess Rodin, som har kvittet seg med alle sine undersåtter – så til de grader at hun er den eneste igjen i det lille landet hun regjerer. Filmen tar så noen uventede metagrep inn i et manus hun har skrevet og presentasjonen hennes av dette, i en original og poengtert film som ikke bare har politisk snert og aktualitet, men også er forankret i en historie om et dypereliggende ønske som mange nok kan dele med den portretterte tyrannen.
Tyrannen ble vel å merke ikke forbigått under prisutdelingen, der den meget vel fortjent vant Dramatikerforbundets pris Timeglasset for beste manus, skrevet av hovedrolleinnehaver Rodin og regissør Svensson. I tillegg fikk Karl Erik Brøndbo hederlig omtale fra juryen for Norsk filmforbunds fagpris for sitt foto på filmen.
Den sistnevnte juryen ga prisen til produksjonsdesigner Madeleine Kinney for Agurk, en forfriskende og tragikomisk film om en ensom mann i Japan, regissert av Harald Furuholmen. Denne kortfilmen fikk i tillegg hederlig omtale av Gullstol-juryen, og må sies å være den mest utpreget japanske filmen jeg har sett av en norsk filmskaper – som etter hva jeg kan fornemme omfavner landets kultur med fascinasjon, respekt og befriende lite høytidelighet.
En film som derimot ble forbigått av juryene var Kanskje det var elefanter av Torill Kove, som deltok i hovedkonkurransen på animasjonsfilmfestivalen i Annecy parallelt med den norske kortfilmfestivalen i Grimstad. Det er langt fra første gang den Canada-baserte animasjonsfilmskaperen tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie, men denne gangen har hun også selv fortellerstemmen i en film som meget mulig kan være hennes mest personlige hittil. Og Kanskje det var elefanter deltok ikke bare i den generelle kortfilmkategorien, men var også klassifisert som dokumentar. Både i animasjonsuttrykk og fortellerstil bærer filmen Koves lett gjenkjennelige signatur, og kvalitetsmessig står den ikke tilbake for noe hun har laget tidligere.
Særlig i kortfilmsammenheng er det fristende for juryer å løfte fram nye stemmer og talenter, og slik sett er det kanskje ikke irrelevant for fraværet av priser til Kanskje det var elefanter at Kove allerede har tre Oscar-nominasjoner og en faktisk statuett fra samme akademi å vise til. Samtidig bekrefter jo nettopp det at hun er en av våre aller fremste kortfilmskapere, som forteller egenartede historier som passer ypperlig for det korte formatet.
Der Koves film forteller om hennes families reise til Nairobi da hun var barn, skildrer Ibrahim Mursals African Family Dinner en norsk jente som skal møte kjærestens ghanesiske familie for første gang – med herlig, langt over toppen pinlighetskomikk etter hvert som hun byr på usedvanlig godt forberedt kulturtilnærming.
Kanskje det var elefanter var ikke den eneste sterke animasjonsfilmen på programmet. Av de andre vil jeg spesielt trekke fram Øyvind Tangseths Dødvekt, som er en fabellignende liten fortelling om tre menn i en luftballong og dilemmaene de møter når de ser seg nødt til å minske vekten, utført med kledelig mørk humor og en særegen visuell strek. Men også Charlotte Lunøes sjarmerende Mygg fortjener å nevnes.
Noen temaer syntes å gå igjen, deriblant døden og «daddy issues», som vår jury litt spøkefullt trakk fram under utdelingen. Det sistnevnte var åpenbart et tema i vår tidligere omtalte vinner Prosjekt pappa – samt i Pappas Poppy, en essayistisk liten selvportretterende dokumentar med sterkt driv og stor slagkraft av Johanne Wilbrink, for å nevne to. Døden banker på sin side på døren i den lekne animasjonsfilmen Dødens praktikant av Peter Alan Clayborough, Magne Skagen og Audun Andreas Erikstad Løkås. Filmens grunnidé kan minne om Andreas J. Riisers kortfilm Mr. Death fra 2016, men her satt til en Bergmansk middelalder – og med en fortelling som dreier seg om mannen med ljåens ivrige lille lærling. Av andre filmer om livets slutt kan også nevnes Malene Emilie Lyngstads Finale, som kikker observerende inn i et dansk sykehus’ behandling av døde, mens Frøydis Fossli Moes dokumentar Siste kapittel omhandler begge de nevnte temaene.
Kunsten tar på sin side form av et lik i Kunsten er død, en smart og fornøyelig satire om en performancekunstner som insisterer på å la sin døde kropp bli offentlig installasjonskunst i en av hovedstadens parker – og reaksjonene dette skaper. Som det formodentlig framgår, er denne filmen ikke en dokumentar. Manuset er skrevet av Tarjei Sandvik Moe, mens regien er ved fjorårets Gullstolen-vinner Ivar Aase.
Det er vanskelig å se for seg Kortfilmfestivalen uten filmer om unge voksnes relasjonsproblematikk, noe som åpenbart reflekterer hvem som først og fremst lager kortfilm – og som naturligvis kan resultere i utmerkede filmer, så det er sagt.
Vi to av Andreas Tømmerås Ermesjø og Kasper Becker-Andersen er en finstemt og godt observert skildring av et ungt pars brudd og første forsonende møte etter dette, mens Johanne Johnsen Helledals Ingen fare er en velfortalt dramakomedie med snedige vendinger om et kjærestepar på campingtur, og deres utfordringer i møte med ubudne friluftsgjester.
Av beslektede filmer utpeker ikke minst Silvia Rossis Trekkfugler seg. Den stemningsfulle og kyndig regisserte fiksjonsfilmen handler om to ressurssterke mannlige venner på hyttetur, der naturen selv blir en Hitchock-aktig antagonistisk kraft. Fortellingen får en i overkant enigmatisk avslutning, men som like fullt er både uventet og besnærende.
Det skal imidlertid påpekes at programmet også rommet filmer om og/eller av eldre segment av befolkningen. Kortfilmveteran Anne Haugsgjerd var tilbake i konkurranseprogrammet på kjent og kjært vis med tankestrømmende personlige refleksjoner og generelt god flyt i Flow, mens den nokså unge filmskaperen Amund Sigurdssønn Karlsen tar for seg utfordringene – og etter hvert gledene – med å leve livet til fulle etter nådd pensjonsalder i Rosa champagne. Sistnevnte fiksjonsfilm er programmets reneste (men absolutt ikke eneste) komedie, med en strålende Solfrid Heier i hovedrollen. Og selv om ikke alle humoristiske poenger treffer like presist, tar filmen det aller meste gledelig langt ut.
Blant flere filmskolefilmer var naturlig nok filmskolen i Lillehammer representert, hvorav Den fremmede vel var eneste eksamensfilm herfra. Kull 13-filmen, som er regissert av Jens Glomnes Hertzberg og skrevet av Dagne Omland, var blant filmene som virkelig utmerket seg i det norske konkurranseprogrammet. Premisset for fortellingen om en eldre mann som lever isolert i skogen er på ingen måte ukjent kortfilmmateriale, men dette solide kammerspillet med Arne Lindtner Næss og Thorbjørn Harr i de sentrale rollene behandler det like fullt på friskt og overraskende vis.
Regissør Dalia Kury er på sin side doktorstipendiat ved Den Norske Filmskolen. Hennes norsk-palestinske film Levitations er en poetisk forestilling om et frigjort og selvstendig Palestina, og en av ganske få filmer på programmet som omhandler politiske forhold utenfor Norges landegrenser. Andre som bør nevnes i denne sammenhengen er imidlertid I Walked Alone av Simon Matthew Valentine og Shokat Harjo, som gjenforteller sistnevntes flukt fra IS, også denne med poetiske og drømmelignende fortellergrep, mens Ingrid Fadnes’ dokumentar Ingen å miste tar for seg kvinnedrap i Brasil. Men også De nakne av Barbora Hollan har et mer framtredende politisk innhold enn man kunne forvente av en dokumentar om aktmodeller i Tsjekkia.
Rene eksperimentelle filmer var det ikke mange av i år, med Farhad Kalantarys Rosenhof som en nærmest enslig svale i så måte. Men selv om den ikke er en eksperimentell film i konvensjonell forstand (paradoksalt som det enn måtte høres ut), er Dear Elf on the Shelf av Tor Martin Norvik et slags eksperiment man hittil ikke har sett mye av her hjemme, i form av å være laget med utstrakt brukt av kunstig intelligens i mange deler av prosessen.
Avslutningsvis skal også ytterligere et par personlige dokumentarer trekkes fram. Liten film om fravær, som startet som regissør Katinka Marie Hustads masterprosjekt på Lillehammer, forteller om et vanskelig farsforhold så vel som familiehemmeligheter flere generasjoner tilbake, mens Truls Krane Meby fortsetter sin medrivende utforsking av vår digitale virkelighetsopplevelse i den både rikholdige og kompakte Synets vekt, som samtidig skuer tilbake på hans eget liv og legning.
Enda flere filmer kunne absolutt ha fortjent noen ord (klovner blir for eksempel ikke helt det samme etter Jon Tengs Engebretsens Klovner), men om jeg ikke stopper her, vil det føles urettferdig mot de som fortsatt ikke blir nevnt.
Denne gjennomgangen har dessuten kun tatt for seg det norske konkurranseprogrammet for kortfilm og kortdokumentar. I tillegg til dette programmet er det mye å utforske av både norske musikkvideoer og internasjonale kortfilmer, som også er tilgjengelige på Kortfilmfestivalens digitale plattform (til og med mandag).
Observerende klimadokumentar fra Thomas Østbye, personlig pappaportrett fra Kabelvåg-student Camilla Jämting og emosjonell bryting fra Marianne Ulrichsen. De tre Amanda-nominerte kortfilmene er bare noen av høydepunktene Aleksander Huser trekker fram i sin oppsummering av årets kortfilmfestival i Grimstad – som fortsatt pågår i digital utgave!
Du kan se alle filmene om du melder deg på Kortfilmfestivalens digitale utgave som varer fram til og med mandag.
Sist helg ble den 47. Kortfilmfestivalen avsluttet i Grimstad, etter det som framstod som en god årgang med generelt høyt nivå på filmene. Det var i hvert fall undertegnedes inntrykk etter å ha sittet i filmkritikerjuryen, som i likhet med mange av de andre juryene vurderte filmene i det norske kortfilmprogrammet (som inkluderer kortdokumentarer).
Her følger en gjennomgang av prisvinnerne og andre høydepunkter.
Årets vinner av Terje Vigen-prisen var Thomas Østbyes Sivil ulydighet CT#2, som med sine 40 minutter var den lengste filmen – og så avgjort en av de aller sterkeste – i det norske konkurranseprogrammet. Dette er andre film i Østbyes trilogi av observerende dokumentarer som omhandler motstand mot den gjeldende klimapolitikken og katastrofen det leder oss mot, og følger en aksjon i regi av Extinction Rebellion mot oljetransporten fra Sjursøya-terminalen i Oslo. Deretter omfatter dokumentaren også flere aksjoner som skildres i mer kollasjaktig form, for å avslutte med en av forsvarstalene i den påfølgende rettssaken.
Med «flue på veggen»-tilnærming viser Sivil ulydighet CT#2 aksjonister i alle aldre og deres motivasjoner for disse handlingene. Vi bevitner en nokså overraskende forståelsesfull behandling fra norsk politi som ikke desto mindre er nødt til å utføre sine oppgaver knyttet til aksjonen, men også mer diskutable avgjørelser når filmskaperen blir bedt om å avslutte filmingen og selv blir arrestert. Mer i tråd med dette fanger filmen også mindre mild behandling fra private aktører i andre av aksjonene – og både innblikket i aksjonsformene og den nevnte talen i rettssalen tegner et effektivt og dypt forstemmende bilde av vår tids formodentlig aller viktigste kamp, som altfor få av oss tar del i. Sivil ulydighet CT#2 ble denne uka også nominert til Amanda for beste kortfilm.
En mer overraskende vinner var Homage au pair av Kari Holtan, som vant Gullstolen for beste norske kortfilm – altså den aller gjeveste prisen. Snarere enn et fullt avrundet narrativ er filmen en gjengivelse av en slags hverdagssituasjon, der et vokalist- og saksofonist-ektepar øver på en avantgardistisk framførelse i villaen sin, mens au pair-en i bakgrunnen trekkes inn i den stadig mer opphetede diskusjonen mellom de to.
Grunnideen kan føre tankene til NRK-serien Exit, men filmen er mer Ruben Östlundsk i sin tilnærming, ikke minst fordi mye fortelles gjennom en og samme innstilling. Formmessig brytes dette dog etter hvert, og med det blir parallellene til den svenske filmskaperen mindre åpenbare. Men disse valgene føles ikke helt forløst, da de likevel ikke tilføyer så mye til det som innholdsmessig allerede er etablert. Fra et utenlandsk perspektiv, som flere i hovedjuryen jo har, kan filmen formodentlig oppleves som et velkomment og nokså annerledes bidrag til en diskusjon om de svært så privilegerte sidene ved samfunnet vårt – noe påfallende få av de norske kortfilmene i det hele tatt adresserer. Uten at de øvrige filmene i mine øyne framstår som plagsomt navlebeskuende, bør jeg kanskje presisere.
Vinneren av både Filmkritikerprisen – altså fra juryen jeg selv satt i – og Gnistprisen fra Altibox var Camilla Stefanie Jämtings Prosjekt pappa. Dette er en personlig dokumentar, hvor filmskaperens skildrer sitt forsøk på å komme nærmere sin far – en angivelig Tinder-konge og «pickup artist» som driver sjekkekurs for menn. Dette er en både sår og humoristisk film om betydelige motsetninger – filmskaperen er selv kunstner med klar feministisk agenda, i åpenbar kontrast til pappaens perspektiver på kjønn og likestilling – men der de to kanskje heller ikke er fullstendig ulike. Filmen benytter seg av en rekke forskjellige stilgrep, men evner å forene disse – samt toneskiftene mellom letthet og alvor – i en høyst velfungerende helhet.
Man kan ønske seg at Jämting utforsker tematikken og materialet videre i en langdokumentar, men med den utviklingen og tilnærmingen mellom karakterene som manifesterer seg i Prosjekt pappa, fungerer den optimalt i sitt snaut halvtimes lange format. Også denne filmen er nominert til Amanda i kortfilmkategorien, imponerende nok for en film laget på Filmkunstskolen i Kabelvåg – og ikke minst vel fortjent.
Det tredje Amanda-nominerte kortfilmen er Marianne Ulrichsens Smerteterskel, som fikk hederlig omtale fra filmkritikerjuryen som jeg satt i. Ulrichsen har i en årrekke utmerket seg med flere særdeles gode kortfilmer, og har en visuell tilnærming som kan føre tankene til britiske Andrea Arnold, uten heller å ligge for tett opp til Arnolds uttrykk. Med Smerteterskel har hun laget en presis, nær og samtidig nyansert skildring av en ung jente som står i et samlivsbrudd mellom foreldrene sine, og hvor bryting – som er en interesse hovedkarakteren deler med sin kommende stesøster – integreres på forbilledlig vis i handlingen, også på et emosjonelt plan.
Filmen kunne så avgjort ha fortjent en eller flere faktiske priser, men konkurrerer nå som nevnt om Amanda, og har med det fått en betimelig fjær i den metaforiske hatten. For øvrig mener jeg at Ulrichsen snart burde få vise talentet sitt i langformatet, noe jeg også har skrevet før – uten at det forhåpentligvis skal bli et slags Karthago-utsagn fra min side.
Et på flere vis åpenbart høydepunkt var Tyrannen, regissert av Eirik Svensson, uten at den nådde opp i de aller fremste vinnerkategoriene. Dette er et satirisk (og fiktivt, om noen skulle lure) portrett av en diktator, spilt Kristin Jess Rodin, som har kvittet seg med alle sine undersåtter – så til de grader at hun er den eneste igjen i det lille landet hun regjerer. Filmen tar så noen uventede metagrep inn i et manus hun har skrevet og presentasjonen hennes av dette, i en original og poengtert film som ikke bare har politisk snert og aktualitet, men også er forankret i en historie om et dypereliggende ønske som mange nok kan dele med den portretterte tyrannen.
Tyrannen ble vel å merke ikke forbigått under prisutdelingen, der den meget vel fortjent vant Dramatikerforbundets pris Timeglasset for beste manus, skrevet av hovedrolleinnehaver Rodin og regissør Svensson. I tillegg fikk Karl Erik Brøndbo hederlig omtale fra juryen for Norsk filmforbunds fagpris for sitt foto på filmen.
Den sistnevnte juryen ga prisen til produksjonsdesigner Madeleine Kinney for Agurk, en forfriskende og tragikomisk film om en ensom mann i Japan, regissert av Harald Furuholmen. Denne kortfilmen fikk i tillegg hederlig omtale av Gullstol-juryen, og må sies å være den mest utpreget japanske filmen jeg har sett av en norsk filmskaper – som etter hva jeg kan fornemme omfavner landets kultur med fascinasjon, respekt og befriende lite høytidelighet.
En film som derimot ble forbigått av juryene var Kanskje det var elefanter av Torill Kove, som deltok i hovedkonkurransen på animasjonsfilmfestivalen i Annecy parallelt med den norske kortfilmfestivalen i Grimstad. Det er langt fra første gang den Canada-baserte animasjonsfilmskaperen tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie, men denne gangen har hun også selv fortellerstemmen i en film som meget mulig kan være hennes mest personlige hittil. Og Kanskje det var elefanter deltok ikke bare i den generelle kortfilmkategorien, men var også klassifisert som dokumentar. Både i animasjonsuttrykk og fortellerstil bærer filmen Koves lett gjenkjennelige signatur, og kvalitetsmessig står den ikke tilbake for noe hun har laget tidligere.
Særlig i kortfilmsammenheng er det fristende for juryer å løfte fram nye stemmer og talenter, og slik sett er det kanskje ikke irrelevant for fraværet av priser til Kanskje det var elefanter at Kove allerede har tre Oscar-nominasjoner og en faktisk statuett fra samme akademi å vise til. Samtidig bekrefter jo nettopp det at hun er en av våre aller fremste kortfilmskapere, som forteller egenartede historier som passer ypperlig for det korte formatet.
Der Koves film forteller om hennes families reise til Nairobi da hun var barn, skildrer Ibrahim Mursals African Family Dinner en norsk jente som skal møte kjærestens ghanesiske familie for første gang – med herlig, langt over toppen pinlighetskomikk etter hvert som hun byr på usedvanlig godt forberedt kulturtilnærming.
Kanskje det var elefanter var ikke den eneste sterke animasjonsfilmen på programmet. Av de andre vil jeg spesielt trekke fram Øyvind Tangseths Dødvekt, som er en fabellignende liten fortelling om tre menn i en luftballong og dilemmaene de møter når de ser seg nødt til å minske vekten, utført med kledelig mørk humor og en særegen visuell strek. Men også Charlotte Lunøes sjarmerende Mygg fortjener å nevnes.
Noen temaer syntes å gå igjen, deriblant døden og «daddy issues», som vår jury litt spøkefullt trakk fram under utdelingen. Det sistnevnte var åpenbart et tema i vår tidligere omtalte vinner Prosjekt pappa – samt i Pappas Poppy, en essayistisk liten selvportretterende dokumentar med sterkt driv og stor slagkraft av Johanne Wilbrink, for å nevne to. Døden banker på sin side på døren i den lekne animasjonsfilmen Dødens praktikant av Peter Alan Clayborough, Magne Skagen og Audun Andreas Erikstad Løkås. Filmens grunnidé kan minne om Andreas J. Riisers kortfilm Mr. Death fra 2016, men her satt til en Bergmansk middelalder – og med en fortelling som dreier seg om mannen med ljåens ivrige lille lærling. Av andre filmer om livets slutt kan også nevnes Malene Emilie Lyngstads Finale, som kikker observerende inn i et dansk sykehus’ behandling av døde, mens Frøydis Fossli Moes dokumentar Siste kapittel omhandler begge de nevnte temaene.
Kunsten tar på sin side form av et lik i Kunsten er død, en smart og fornøyelig satire om en performancekunstner som insisterer på å la sin døde kropp bli offentlig installasjonskunst i en av hovedstadens parker – og reaksjonene dette skaper. Som det formodentlig framgår, er denne filmen ikke en dokumentar. Manuset er skrevet av Tarjei Sandvik Moe, mens regien er ved fjorårets Gullstolen-vinner Ivar Aase.
Det er vanskelig å se for seg Kortfilmfestivalen uten filmer om unge voksnes relasjonsproblematikk, noe som åpenbart reflekterer hvem som først og fremst lager kortfilm – og som naturligvis kan resultere i utmerkede filmer, så det er sagt.
Vi to av Andreas Tømmerås Ermesjø og Kasper Becker-Andersen er en finstemt og godt observert skildring av et ungt pars brudd og første forsonende møte etter dette, mens Johanne Johnsen Helledals Ingen fare er en velfortalt dramakomedie med snedige vendinger om et kjærestepar på campingtur, og deres utfordringer i møte med ubudne friluftsgjester.
Av beslektede filmer utpeker ikke minst Silvia Rossis Trekkfugler seg. Den stemningsfulle og kyndig regisserte fiksjonsfilmen handler om to ressurssterke mannlige venner på hyttetur, der naturen selv blir en Hitchock-aktig antagonistisk kraft. Fortellingen får en i overkant enigmatisk avslutning, men som like fullt er både uventet og besnærende.
Det skal imidlertid påpekes at programmet også rommet filmer om og/eller av eldre segment av befolkningen. Kortfilmveteran Anne Haugsgjerd var tilbake i konkurranseprogrammet på kjent og kjært vis med tankestrømmende personlige refleksjoner og generelt god flyt i Flow, mens den nokså unge filmskaperen Amund Sigurdssønn Karlsen tar for seg utfordringene – og etter hvert gledene – med å leve livet til fulle etter nådd pensjonsalder i Rosa champagne. Sistnevnte fiksjonsfilm er programmets reneste (men absolutt ikke eneste) komedie, med en strålende Solfrid Heier i hovedrollen. Og selv om ikke alle humoristiske poenger treffer like presist, tar filmen det aller meste gledelig langt ut.
Blant flere filmskolefilmer var naturlig nok filmskolen i Lillehammer representert, hvorav Den fremmede vel var eneste eksamensfilm herfra. Kull 13-filmen, som er regissert av Jens Glomnes Hertzberg og skrevet av Dagne Omland, var blant filmene som virkelig utmerket seg i det norske konkurranseprogrammet. Premisset for fortellingen om en eldre mann som lever isolert i skogen er på ingen måte ukjent kortfilmmateriale, men dette solide kammerspillet med Arne Lindtner Næss og Thorbjørn Harr i de sentrale rollene behandler det like fullt på friskt og overraskende vis.
Regissør Dalia Kury er på sin side doktorstipendiat ved Den Norske Filmskolen. Hennes norsk-palestinske film Levitations er en poetisk forestilling om et frigjort og selvstendig Palestina, og en av ganske få filmer på programmet som omhandler politiske forhold utenfor Norges landegrenser. Andre som bør nevnes i denne sammenhengen er imidlertid I Walked Alone av Simon Matthew Valentine og Shokat Harjo, som gjenforteller sistnevntes flukt fra IS, også denne med poetiske og drømmelignende fortellergrep, mens Ingrid Fadnes’ dokumentar Ingen å miste tar for seg kvinnedrap i Brasil. Men også De nakne av Barbora Hollan har et mer framtredende politisk innhold enn man kunne forvente av en dokumentar om aktmodeller i Tsjekkia.
Rene eksperimentelle filmer var det ikke mange av i år, med Farhad Kalantarys Rosenhof som en nærmest enslig svale i så måte. Men selv om den ikke er en eksperimentell film i konvensjonell forstand (paradoksalt som det enn måtte høres ut), er Dear Elf on the Shelf av Tor Martin Norvik et slags eksperiment man hittil ikke har sett mye av her hjemme, i form av å være laget med utstrakt brukt av kunstig intelligens i mange deler av prosessen.
Avslutningsvis skal også ytterligere et par personlige dokumentarer trekkes fram. Liten film om fravær, som startet som regissør Katinka Marie Hustads masterprosjekt på Lillehammer, forteller om et vanskelig farsforhold så vel som familiehemmeligheter flere generasjoner tilbake, mens Truls Krane Meby fortsetter sin medrivende utforsking av vår digitale virkelighetsopplevelse i den både rikholdige og kompakte Synets vekt, som samtidig skuer tilbake på hans eget liv og legning.
Enda flere filmer kunne absolutt ha fortjent noen ord (klovner blir for eksempel ikke helt det samme etter Jon Tengs Engebretsens Klovner), men om jeg ikke stopper her, vil det føles urettferdig mot de som fortsatt ikke blir nevnt.
Denne gjennomgangen har dessuten kun tatt for seg det norske konkurranseprogrammet for kortfilm og kortdokumentar. I tillegg til dette programmet er det mye å utforske av både norske musikkvideoer og internasjonale kortfilmer, som også er tilgjengelige på Kortfilmfestivalens digitale plattform (til og med mandag).
