I Ellen Ugelstads filmer ser vi det vi så bekvemt har fortrengt. Vi møter blikkene til skuespillere og vitner, som gjør noe synlig for oss. I anledning kinopremiere på «The Recovery Channel» tar Gunnar Iversen her en gjennomgang av filmografien hennes.
Foto fra «The Recovery Channel» (Kristoffer Archetti Stølen)
En fortvilet mor og hennes sønn møter psykiatere og miljøarbeidere. En mann tenner på seg selv i en park i Oslo. En mor og en datter er på middag sammen. Pårørende til psykisk syke møtes for å snakke sammen om sine opplevelser. Dette er utgangspunktene for noen av Ellen Ugelstads filmer. Ugelstad har vunnet mange priser for sine korte filmer, og er snart aktuell med sin første kinofilm.
For mange er Ellen Ugelstad allerede et velkjent navn. Kortfilmene Den grønne dalen og The Wonders Beneath the Sea vant begge gullstolen for beste kortfilm ved Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2018 og 2021. Denne våren blir det mulig å bli kjent med Ugelstad gjennom langfilmen The Recovery Channel som får kinopremiere i april. Den nye langfilmen fører videre mange av de estetiske grepene og kunstneriske strategiene Ugelstad og hennes faste skrivepartner Einar Sverdrup har benyttet seg av i kortfilmene, men representerer også noe nytt. På innholdssiden er likevel den nye langfilmen en film som organisk vokser ut av et brennende engasjement og en helt spesiell fingerspissfølelse for stemningsskifter, undertekst, romfølelse og stillhet.
Ellen Ugelstads filmer kretser rastløst omkring det å se og det å bli sett. Hun og hennes mange medarbeidere makter å skape nennsomme, men likevel skarpe kontraster mellom det vanlige og hverdagslige på den ene siden og det uvanlige og ekstraordinære på den andre siden. Og plutselig synes nesten hverdagen å revne, selv om alt er seg likt. Ugelstads filmer befinner seg alltid i et spenningsfelt mellom det urolige og det stillferdige. Hun starter ofte med noe velkjent og tilsynelatende rolig, men skaper en ulmende og økende uro. Det brennende engasjementet, spesielt omkring psykisk helsevern, skaper alltid en viktig etterglød. Filmene hennes slipper ikke taket i oss så lett.
Siden debuten i 2011 med det drøyt timelange portrettet Indian Summer har Ellen Ugelstad laget et knippe kortfilmer som har gjort inntrykk. Prisdrysset over noen av hennes filmer har vært velfortjent. Noen av filmene hennes er så å si «klassiske» kortfilmer, filmer om overraskende møter og om mennesker som enten ønsker å bli sett eller som mangler evnen til virkelig å se andre. Prisvinnerne fra Grimstad er gode eksempler på dette. Andre filmer Ugelstad har laget er mer eksperimentelle, og i flere filmer utforsker hun grensesnittet mellom dokumentar og fiksjon. Langfilmdebuten The Recovery Channel er et godt eksempel på en slik hybridfilm, som bevisst visker ut mange av grensene mellom fiksjon og dokumentar. Men også i en tidligere film, Making Sense Together fra 2018, som har mye til felles med den nye filmen, ønsker Ugelstad å stille spørsmål gjennom å søke nye formuttrykk og krysse stilgrenser. Ikke minst var dette også et webprosjekt. Slik henger mange av filmene til Ugelstad tett sammen, som deler av et stort prosjekt. Ikke minst gjenfinner man elementer fra den hudløst personlige Indian Summer, et portrett av hennes bror som lider av en psykisk sykdom, i mange av hennes senere filmer.
Ofte er det en nesten paradoksal følelse man sitter igjen med etter å ha sett en film av Ellen Ugelstad. Filmene er ofte skarpe og brennende. De har en glassklar rett-i-fjeset-følelse som blir sittende igjen lenge etter at filmen er over, men denne følelsen av noe direkte og umiddelbart skapes ofte gjennom antydninger, undertekst og indirekte hentydninger. Ikke minst er dette tilfellet i flere av hennes beste kortfilmer.
En film som illustrerer Ellen Ugelstads kortfilmestetikk på en ekstra slående måte, er Den grønne dalen fra 2018. Denne filmen beveger seg fra det hverdagslig pastorale til det truende mørke og tilbake til hverdagen igjen på en slående måte. Allerede et anslagsbilde gir oss en anelse om at noe uventet og mørkt kan skje, når vi ser et bilde av en brennende mann som går i mørket. Men når filmen begynner er vi i en helt annen stemning.
Sara går tur med hunden. Hun har hatt en prolaps og går ut for å få litt frisk luft, la hunden få en luftetur i parken, og nyte en krone-is i det fine været. Vi er i nærheten av Torshovdalen, midt i et hverdagslig Oslo som synes nesten befriende bekymringsløst. Men samtidig som Sara går på tur med hunden tenner en mann på seg selv i parken. Sirenene får Sara til å oppdage hendelsen, som langsomt blir en besettelse. Hvem var mannen, og hvorfor gikk han til dette drastiske skrittet å tenne på seg selv? Hvorfor et slikt selvmord midt i en grønn park i verdens lykkeligste land?
Ikke bare Sara, men også venninnen Vibeke blir opptatt av denne gåten. Kommer mannen fra et transittsenter like ved? Er han en desperat asylsøker? Eller er han en tilsynelatende veltilpasset andre generasjons innvandrer som har vokst opp i Oslo? Historien gir ingen klare svar, og overlater til tilskueren å fundere videre. Fokus skifter så langsomt fra Sara til venninnen. Vibeke er fotograf, og en annen hendelse i dalen fotograferes nøye av Saras venninne. Dalen er i ferd med å endre karakter, fordi en stor skulptur av Marianne Heske blir satt opp i parken. Det er et gigantisk barnehode, som hodet av en dukke, som blir plassert midt i det grønne. Skulpturen har en kryptisk tittel, «Jeg kjenner ikke navnet», og blir både en sti bort fra den brutale hendelsen med selvmordet og samtidig en vei tilbake til denne rystende hendelsen.
Den grønne dalen antyder og lokker, skaper metaforer som både er enkle å forstå, men som også synes å gli unna når man fanger dem inn med ord og tanker. Vi aner at Ugelstad betoner hvordan pastoral ro og orden hviler på en voldsom og mørk avgrunn, som av og til bryter inn i livene våre, og river sløret av all avsondret ro og normalitet. Bak den grønne og lykkelige overflaten skjuler noe annet og mørkere seg. Livene til Vibeke og Sara fortsetter, men bare nesten som før. Hendelsen har satt sine spor, bildene av den brennende mannen vil ikke forsvinne.
Undertekst, antydninger og poetiske metaforer som avslører et dyp mellom liv og mennesker står også helt sentralt i The Wonders Beneath the Sea fra 2021. Dette er en mer stilisert film, som skildrer et helt annet og mer direkte møte. Også her avsløres imidlertid de to sentrale rollefigurenes liv, og selv om ikke så mye egentlig sies aner vi avgrunnene mellom en mor og en datter.
Mor er sosionom og fyller 70 år. Hun skal feires av datteren, som tar henne med til luksusrestauranten Under ved Lindesnes. Det som sannsynligvis er Norges mest spektakulære restaurant, halvt nedsenket i havet slik at spisesalen nærmest er som et akvarium, blir stedet hvor mor og datter forsøker å feire, men de snakker forbi hverandre mer enn med hverandre. Mor vil ikke se datteren for den hun er, og datteren forsøker å få morens oppmerksomhet, selv om moren er mer opptatt av en mann ved et av de andre bordene enn å lytte til det datteren sier. Familiebildet preges tilsynelatende av banal lykke, men vi aner langsomt hvordan datteren har vokst opp med en mor som er mer fraværende enn nærværende.
Hva ville du sagt i talen til meg om vi hadde hatt en stor feiring, spør moren tidlig i denne konsentrerte, men samtidig episodiske filmperlen. Kanskje noe om 17. mai, sier datteren forsiktig, men likevel med en undertone av provokatorisk passiv aggresjon. Hver 17. mai tilbrakte nemlig familien på hytta, i naturen og ikke i fellesskapets berusende orgie av banal nasjonalisme. Men datteren spilte jo i korps. Og elsket musikken. God var hun også. Et øyeblikk er det som om moren forstår hva som egentlig sies. Å gud, var det derfor du sluttet, spør hun, uten egentlig å forvente noe svar. Hun er helt innelukket i seg selv, ute av stand til å se hverken seg selv eller datteren, og datteren blir mer og mer fortvilet over ikke å bli hørt eller virkelig sett.
Også i The Wonders Beneath the Sea er det snakk om en tilsynelatende enkel historie om to kvinner og en mann. Og et øyeblikk da all kos smuldrer opp og en pen fasade slår sprekker. Morens kommentarer og opptatthet av en mann på nabobordet, sårer datteren dypt, men morens anklagende tone sår også en tvil. Skal de bare ignorere det som skjer ved nabobordet og kose seg med mat og mimring? Båtflyktningen som sitter der, blir kanskje mobbet av sine arbeidskamerater. Og kanskje forlater hans hustru ham. Også i denne filmen avslutter Ugelstad med åpenhet og usikkerhet. Et pregnant øyeblikk oppstår helt avslutningsvis, når mannen setter seg ved de to kvinnenes bord, men vi forlater dem akkurat i dette øyeblikket.
I disse to prisbelønte kortfilmene demonstrerer Ellen Ugelstad en særegen balansekunst. Hun sier mye, men samtidig veldig lite. Hun skaper undring, men etterlater mye usagt. Det åpne rommet i den grønne dalen, eller den klaustrofobiske blågrønne akvariefølelsen i luksusrestauranten, skaper en fortettet stemning som åpner opp for flertydige poetiske metaforer. Begge filmene handler om møter og kontraster. Om liv som endres, eller forblir de samme. Kanskje begge deler, på samme tid.
Disse to kortfilmene illustrerer hvor avgjørende steder og rom er i Ugelstads filmer. I noen andre kortfilmer er dette enda tydeligere. Rommene der mennesker møtes blir aksentuert gjennom en fortettet konsentrasjon og renskåret stilisering. Møterommet (2017) er en slik stilisert og nedtonet film, som peker fram mot Ellen Ugelstads nyeste filmer.
Det er en helt vanlig tirsdag i august. Det er ettermiddag og et møte finner sted. En gruppe mennesker sitter rundt et bord i et rom som ser ut som en scene. Anne Lise er mor til Kjetil som har vært innlagt en god stund. Han har en psykose, men skal nå skrives ut. I begynnelsen snakker moren med de andre menneskene, et knippe fagmennesker, psykiatere og miljøarbeidere som vurderer, veier og måler Kjetil og hans funksjonsevne. Så kommer Kjetil selv til møtet, og blir med i samtalen som bølger fram og tilbake over bordet.
«De vil ikke ha meg her lenger», sier Kjetil. Han er bekymret for utskrivelsen, og han skammer seg over ikke å fungere godt nok i samfunnet. Og alle tablettene og medisinene han får, de gjør ham bare dårligere, mener han. «Jeg blir helt fortvilet jeg», sier moren, og følger opp: «Ingen tar ansvar». Kjetil mener at behandlingen han får minner mer om mobbingen han opplevde på skolen enn noe annet. De kommer ikke til noen enighet eller avklaring. Møtet tar bare slutt. Moren sitter igjen alene en kort stund, i det som ser ut som en scene eller en kinosal.
Møterommet er som så mange Ugelstad-filmer bygget opp omkring en skarp kontrast. I denne filmen er kontrasten en idé og et samfunnsproblem. Helsepersonalet gjør kanskje så godt de kan i et system som ikke fungerer særlig godt, men de er heller ikke alltid like opptatt av virkelig å se Kjetil og Anne Lise. De snakker om personalendringer, knapp tid, manglende ressurser og for få ansatte. Deres situasjon er ektefølt og vanskelig, men står samtidig i skarp kontrast til Kjetil, som forsøker å sette ord på sin egen fortvilelse, og moren er like desperat. Kontrasten mellom de banale problemene til helsearbeiderne og den desperate sårbarheten til Kjetil og hans mor er slående. De snakker forbi hverandre. Møtet er ikke et ordentlig møte, men noe helt annet.
Ellen Ugelstad veksler i Møterommet mellom samtalen rundt bordet og det som kan minne om «bak kulissene»-intervjuer med noen av de som møtes. De sitter i et skarpere lys, som om de er i sminkerommet før en forestilling. Denne stiliseringen fungerer produktivt. Den løfter fram kontrasten mellom et underfinansiert og anonymt byråkratisk system og de menneskene som desperat trenger hjelp. Begge perspektivene er jo viktige, det vet vi jo, men den litt trøtte aksepten som lyser fra helsepersonalet understreker den umulige situasjonen Kjetil befinner seg i. Medikamenter erstatter behandling, og fortvilelsen bare vokser og gjør det enda vanskeligere å bli frisk.
I de fleste av Ellen Ugelstads filmer føler vi hvordan problemer, mennesker og historier bokstavelig talt settes i scene. Møterommet, og en helt ny kortfilm Pårørenderommet (2024) er ekstreme varianter av dette. Den blodferske Pårørenderommet, som nærmest er skåret rett ut av langfilmen The Recovery Channel, er også konsentrert om noen mennesker som sitter i sirkel og snakker sammen. I den nye filmen handler det om pårørende, mennesker som har noen i familien med en alvorlig psykisk lidelse, og som føler at de ikke strekker til. De befinner seg i en umulig situasjon, og sammen forsøker de å utvikle mekanismer som kan få dem til å mestre sine egne liv og pleie seg selv litt også, midt oppe i all elendigheten. Begge disse filmene utspiller seg i hovedsak i et lite rom. Det ene er mørkt, det andre gjennomlyst av solskinn, men situasjonene har mange paralleller.
I sine essays om Bertolt Brechts teater karakteriserte kulturkritikeren Walter Benjamin scenen i Brechts teater for et utstillingsrom. Scenen var et rom der idéer og problemkompleks i samfunnet ble stilt ut og iscenesatt, ikke et sted der spennende handlinger foldet seg ut. Flere moderne norske kortfilmer kan minne om denne estetiske praksisen. Mange av Thomas Østbyes filmer kan karakteriseres som slike utstillingsrom, og flere av Ugelstads filmer kan også best ses som iscenesettelser av følelser og samfunnsproblemer. Rommet blir et sted og en scene der samfunnsforhold kan belyses gjennom historier som fokuserer på enkeltmenneskets sårbarhet i et dysfunksjonelt system. Scenen blir et helt spesielt rom som viser fram samfunnsproblemer, men alltid gjennom menneskelig møter og historier.
Ellen Ugelstad har gang på gang, helt fra portrettdokumentaren Indian Summer i 2011, kretset om vilkårene for de psykisk syke i samfunnet vårt. Selv har hun en yngre bror som har diagnosen schizofreni, og det var broren som var utgangspunktet for den såre og stemningsfulle debutfilmen. Her er broren en som kanskje trives best under vannet, men som også må prøve å leve på land som alle andre. I poetiske stemningsbilder og tette nærbilder av broren maner hun fram et uvanlig liv og en ung mann som er annerledes enn de fleste. I sine siste filmer, og spesielt i langfilmen The Recovery Channel vrir og vender Ugelstad på de mange sidene ved det mangelfulle psykiske helsevesenet i Norge.
Mot slutten av The Recovery Channel blir vi med på en slags workshop som bedriver en spesiell japansk kunst. Kintsugi er kunsten å reparere knust porselen, men det er også et estetisk begrep som betoner skjønnheten og verdien i det imperfekte. I filmen ser vi hvordan en del av en helende prosess er å omfavne det som ikke er perfekt, alt det som har sprekker, men som kan bli reparert med edle metaller. Ellen Ugelstads langfilm The Recovery Channel er en slik imperfekt vase. En slags collage eller en samling potteskår som er limt sammen til en kopp eller vase. Kintsugi fungerer som en dobbel metafor i filmen, både for filmen selv og hvordan den består av mange ulike biter, men også for den helende prosessen som kan hjelpe psykisk syke mennesker eller pårørende som selv sliter.
The Recovery Channel er en uvanlig film som ikke vil begeistre alle. Det er kanskje ikke så uvanlig å lage hybrider i dag, som i større grad enn det som tidligere var vanlig utforsker grensene mellom dokumentar og fiksjon, eller som sømløst veksler mellom disse to genrene, som filmen selv antyder helt i begynnelsen. I denne filmen går Ugelstad imidlertid enda lenger i sin stilisering, presenterer nye utstillingsrom, og setter nok en gang søkelyset på manglene i det psykiske helsevernet i Norge. Vi er ikke så gode på dette, sier Ugelstad gang på gang, tvert imot er vi litt av en versting. At vi er flinke er bare en illusjon, en glinsende ferniss over et mørkere bilde. 8000 mennesker tvangsinnlegges i Norge hvert år, og behandlingsmetodene er ofte preget av unødig tvang og vold.
Et av de problemene Ugelstad tar opp i The Recovery Channel er mediedekningen av psykisk helsevern. De ekspertene og vitnene som intervjues i filmen betoner flere ganger at det er et problem hvordan media her i landet enten ignorerer eller sensasjonaliserer psykiske lidelser. Dermed har Ellen Ugelstad skapt sin egen fjernsynskanal, det er det som er «the recovery channel», et fjernsynsstudio nesten som Dagsrevyen og et redaksjonskontor, og det er i disse to rommene filmen har sitt utspring. Det er navet som alt annet går rundt. Så veksler filmen mellom små reportasjer, dramatiseringer, vitnemål fra mennesker som har hatt psykiske lidelser, og kommentarer fra advokater og spesialister. Vi beveger oss fra intervjuer med mennesker som har opplevd å være kasteballer i et system som bryter FNs menneskerettigheter hver eneste dag, eller som er såkalte svingdørpasienter som behandles med eksperimentelle medikamenter, til aksjoner og spesialister som uttaler seg om tilstanden i det norske psykiske helsevernet.
Det som kanskje oppleves som mest utfordrende i denne villsinte collagen, er en dramatisering som løper gjennom hele filmen. «Nyhetsankeret» Randi, som er helt sentral i filmen, får også rollen i å belyse både hvor sårbar og utsatt en pårørende er, og hva som skjer når hennes psykotiske søster tvangsinnlegges. Dette er en dramatisering av den typen som ikke er uvanlig i dokumentarfilmsammenheng. Likevel føles den litt for omfattende og litt for umarkert. Den tar for mye energi fra de store spørsmålene og den faktiske informasjonen.
Vi forstår at dette er en illustrasjon, en måte å synliggjøre den vanskelige situasjonen en pårørende er i. Vi forstår at dette også skal vise hva som skjer i en tvangsinnleggelse i Norge i dag. Likevel føles dette som noe annet enn den nøkterne utredelsen av Norges dårlige praksiser på dette feltet. Fiksjonen blir litt for sterk, og historien om Randi og Ylva tapper filmer for litt for mye kraft og energi. At Randi også er nyhetsankeret i fjernsynskanalen, bidrar til dette. Hun har rett og slett en for stor eller for mangslungen rolle. Det viktige selvrefleksive trekket i filmen viskes litt ut, og erstattes av noe mer diffust emosjonelt og innfølende.
The Recovery Channel er likevel et slags sitrende refleksjonsrom der ulike aspekter ved psykisk helsevern i Norge belyses og illustreres. Det er en film som stiller viktige spørsmål og har mye godt på hjertet. Noen av de beste delene i filmen er vitnesbyrd om hvordan feilmedisinering eller klokketro på medikamenter kan føre til at mennesker med psykiske lidelser ikke kommer ut av de vonde sirklene. Også mange av de andre vitnene, advokater og spesialister som peker på manglene i et system som ikke er godt og humant nok, leverer viktig informasjon. Ugelstads film er en film å bli både klok og sint av.
Det store spørsmålet knyttet til The Recovery Channel er hvorvidt den stiliserte formen med den imaginære fjernsynssendingen som dominerer filmen, er noe mer enn et fikst og originalt grep i en medietrøtt tid hvor dokumentarismens velprøvde realistiske og virkelighetsnære grep kan føles gammeldagse. Trenger vi denne typen blandingsformer? Hva tilfører dette grepet selve historiens kjerne: alle problemene knyttet til psykisk helsevern i Norge. Løfter dette grepet fram noe spesielt, eller blir det bare en fiks idé?
I begynnelsen fungerer dette grepet overraskende godt. Vi ser alle fasettene, alle sidene ved et vanskelig problemkompleks. Hvordan endre et så tungrodd og underfinansiert system? Og hvorfor er Norge, verdens lykkeligste land preget av sosialt ansvar og fellesskap, en versting på dette feltet? Her er det lett å undres og å bli sint. Men filmens små knyttnever erstattes mot slutten av noen innslag som tapper filmen for kraft og energi og etterlater et noe blandet inntrykk. Fjernsynsformen blir en tvangstrøye. Vi trenger et sportsinnslag og et mer avslappende humoristisk innslag også, for at metaforen skal bli komplett, men blir ikke dette noe avsporende? Spesielt et komisk pris-show med Linn Skåber som konferansier er etter min mening unødig. Vi forstår hensikten. Etter all elendigheten trenger vi litt håp. Litt desperat humor er alltid bra. I The Recovery Channel blir dette et potteskår som ikke passer inn, vasen blir ikke like god, og limet som holder delene sammen er ikke alltid laget av det aller edleste metallet.
Vi har hatt lange dokumentarer om hvor problematisk det norske psykiske helsevernet er tidligere, som også har fokusert på tvangsinnleggelser og medisinering. Haakon Sandøys Til ditt eget beste (1997), om den berømte Juklerød-saken, er kanskje det mest kjente eksempelet, men man kan ikke tenke seg en mer annerledes film enn The Recovery Channel, selv om de to filmene egentlig er ute i samme ærend. Sandøys film er et slags forsøk på en undersøkende journalistikk. Ellen Ugelstads første store kinofilm er en mer moderne og uren film, preget av lag-på-lag med ulike innslag. Det er en kompleks collage av potteskår som er limt sammen, som både er et rop og en bønn. Et rop om å bli hørt og sett. En bønn om forandring. Og et langt brøl av fortvilelse.
I et drøyt tiår har Ellen Ugelstad vært en viktig stemme i norsk film. Rastløst har hun kretset omkring noen av de samme motivene og grepene, og flere av filmene hennes henger tettere sammen enn det man vanligvis opplever i filmsammenheng. Møterommet utgjør en slags kjerne i den drøyt timelange Making Sense Together, som utvider og videreutvikler den tidligere kortfilmen. Og den nye kortfilmen Pårørenderommet kommer fra The Recovery Channel. Hennes musikkvideo til sangen «Everything Sank in You» av Highasakite springer ikke bare ut av Indian Summer, men sangen var til og med inspirert av Ugelstads portrett av sin psykisk syke bror. Fra Indian Summer kjenner vi også igjen elementer i Møterommet og The Recovery Channel. Det finstemte portrettet av broren Torstein ligger i bunnen av hennes kunstnerskap. Ellen Ugelstads filmer er også små biter av en større helhet.
Et hovedtema fra Indian Summer til The Recovery Channel er vårt forhold til psykisk lidelse. Ved å fokusere både på de syke og de pårørende får hun fram et større og mer nyansert bilde av alle utfordringene omkring psykisk helse. Ellen Ugelstad er en engasjert filmskaper som virkelig vil noe. I sine filmer fokuserer hun på manglene i det norske helsevesenet, og den altfor utbredte misbruken av makt, medikamenter og tvang. Hun tydeliggjør tilstanden i Norge og stiller viktige spørsmål.
Ofte er Ugelstads filmer blandingsformer og hybrider, der dokumentar og fiksjon utfyller hverandre, men noen ganger stanger de litt mot hverandre også. Ofte vender hun tilbake til en scene eller et iscenesatt rom, uten dermed å bli teatralsk, for å kunne stille ut problemer, følelser, mennesker, vitner og samfunnsforhold for oss som ser og hører. Filmene hennes blir utstillingsrom der vi opplever viktige møter, og blir var den redselen for psykisk lidelse som er så lammende i vårt land, og som muliggjør overdreven bruk av makt og medikamenter.
Ellen Ugelstads filmer handler til syvende og sist om det å se og å bli sett. I The Wonders Beneath the Sea ser vi hvordan en mor mangler evnen til å se og virkelig bekrefte sin datter. I Den grønne dalen er det synet av den brennende mannen i parken, omgitt av helsepersonell, som får to unge kvinner til å tenke og stille spørsmål. Mest tydelig formuleres et slikt kunstnerisk credo kanskje i Making Sense Together. Vi kan bare bli synlige når andre ser deg, sier en av helsearbeiderne i filmen, og Ellen Ugelstads filmer er utstillingsrom der de usynlige blir synlige. Vi ser det vi så bekvemt har fortrengt. Vi møter blikkene til skuespillere og vitner, som gjør noe synlig for oss. Dette er kanskje kjernen i Ellen Ugelstads filmer, både i de frie kunstneriske kortfilmene og i de ulike filmene om psykisk lidelse.
I Den grønne dalen viskes raskt minnet av den tragiske hendelsen da en mann tente på seg selv ut i bevisstheten til folk flest. Nyhetsreportasjen er bare et kort blaff. Livet går videre. Parken er nesten den samme. Men Sara og Vibeke glemmer ikke så lett, noe har brått blitt synlig for dem, hendelsen har gjort inntrykk og skapt et merke. Akkurat som plenen i Torshovdalen har en liten flekk der mannen døde. En liten flekk der det ikke gror gress ennå. Ellen Ugelstad viser og minner oss om disse viktige flekkene i sine filmer, men alltid med et håp om en livgivende og helende framtid.
En rekke av Ugelstads filmer ble nylig på Cinemateket i Oslo. The Recovery Channel er vist på festivalene Oslo Pix, Nordic Docs, Kapittelfestivalen, BIFF og Mirage og får ordinær kinopremiere 5.april.
I Ellen Ugelstads filmer ser vi det vi så bekvemt har fortrengt. Vi møter blikkene til skuespillere og vitner, som gjør noe synlig for oss. I anledning kinopremiere på «The Recovery Channel» tar Gunnar Iversen her en gjennomgang av filmografien hennes.
Foto fra «The Recovery Channel» (Kristoffer Archetti Stølen)
En fortvilet mor og hennes sønn møter psykiatere og miljøarbeidere. En mann tenner på seg selv i en park i Oslo. En mor og en datter er på middag sammen. Pårørende til psykisk syke møtes for å snakke sammen om sine opplevelser. Dette er utgangspunktene for noen av Ellen Ugelstads filmer. Ugelstad har vunnet mange priser for sine korte filmer, og er snart aktuell med sin første kinofilm.
For mange er Ellen Ugelstad allerede et velkjent navn. Kortfilmene Den grønne dalen og The Wonders Beneath the Sea vant begge gullstolen for beste kortfilm ved Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2018 og 2021. Denne våren blir det mulig å bli kjent med Ugelstad gjennom langfilmen The Recovery Channel som får kinopremiere i april. Den nye langfilmen fører videre mange av de estetiske grepene og kunstneriske strategiene Ugelstad og hennes faste skrivepartner Einar Sverdrup har benyttet seg av i kortfilmene, men representerer også noe nytt. På innholdssiden er likevel den nye langfilmen en film som organisk vokser ut av et brennende engasjement og en helt spesiell fingerspissfølelse for stemningsskifter, undertekst, romfølelse og stillhet.
Ellen Ugelstads filmer kretser rastløst omkring det å se og det å bli sett. Hun og hennes mange medarbeidere makter å skape nennsomme, men likevel skarpe kontraster mellom det vanlige og hverdagslige på den ene siden og det uvanlige og ekstraordinære på den andre siden. Og plutselig synes nesten hverdagen å revne, selv om alt er seg likt. Ugelstads filmer befinner seg alltid i et spenningsfelt mellom det urolige og det stillferdige. Hun starter ofte med noe velkjent og tilsynelatende rolig, men skaper en ulmende og økende uro. Det brennende engasjementet, spesielt omkring psykisk helsevern, skaper alltid en viktig etterglød. Filmene hennes slipper ikke taket i oss så lett.
Siden debuten i 2011 med det drøyt timelange portrettet Indian Summer har Ellen Ugelstad laget et knippe kortfilmer som har gjort inntrykk. Prisdrysset over noen av hennes filmer har vært velfortjent. Noen av filmene hennes er så å si «klassiske» kortfilmer, filmer om overraskende møter og om mennesker som enten ønsker å bli sett eller som mangler evnen til virkelig å se andre. Prisvinnerne fra Grimstad er gode eksempler på dette. Andre filmer Ugelstad har laget er mer eksperimentelle, og i flere filmer utforsker hun grensesnittet mellom dokumentar og fiksjon. Langfilmdebuten The Recovery Channel er et godt eksempel på en slik hybridfilm, som bevisst visker ut mange av grensene mellom fiksjon og dokumentar. Men også i en tidligere film, Making Sense Together fra 2018, som har mye til felles med den nye filmen, ønsker Ugelstad å stille spørsmål gjennom å søke nye formuttrykk og krysse stilgrenser. Ikke minst var dette også et webprosjekt. Slik henger mange av filmene til Ugelstad tett sammen, som deler av et stort prosjekt. Ikke minst gjenfinner man elementer fra den hudløst personlige Indian Summer, et portrett av hennes bror som lider av en psykisk sykdom, i mange av hennes senere filmer.
Ofte er det en nesten paradoksal følelse man sitter igjen med etter å ha sett en film av Ellen Ugelstad. Filmene er ofte skarpe og brennende. De har en glassklar rett-i-fjeset-følelse som blir sittende igjen lenge etter at filmen er over, men denne følelsen av noe direkte og umiddelbart skapes ofte gjennom antydninger, undertekst og indirekte hentydninger. Ikke minst er dette tilfellet i flere av hennes beste kortfilmer.
En film som illustrerer Ellen Ugelstads kortfilmestetikk på en ekstra slående måte, er Den grønne dalen fra 2018. Denne filmen beveger seg fra det hverdagslig pastorale til det truende mørke og tilbake til hverdagen igjen på en slående måte. Allerede et anslagsbilde gir oss en anelse om at noe uventet og mørkt kan skje, når vi ser et bilde av en brennende mann som går i mørket. Men når filmen begynner er vi i en helt annen stemning.
Sara går tur med hunden. Hun har hatt en prolaps og går ut for å få litt frisk luft, la hunden få en luftetur i parken, og nyte en krone-is i det fine været. Vi er i nærheten av Torshovdalen, midt i et hverdagslig Oslo som synes nesten befriende bekymringsløst. Men samtidig som Sara går på tur med hunden tenner en mann på seg selv i parken. Sirenene får Sara til å oppdage hendelsen, som langsomt blir en besettelse. Hvem var mannen, og hvorfor gikk han til dette drastiske skrittet å tenne på seg selv? Hvorfor et slikt selvmord midt i en grønn park i verdens lykkeligste land?
Ikke bare Sara, men også venninnen Vibeke blir opptatt av denne gåten. Kommer mannen fra et transittsenter like ved? Er han en desperat asylsøker? Eller er han en tilsynelatende veltilpasset andre generasjons innvandrer som har vokst opp i Oslo? Historien gir ingen klare svar, og overlater til tilskueren å fundere videre. Fokus skifter så langsomt fra Sara til venninnen. Vibeke er fotograf, og en annen hendelse i dalen fotograferes nøye av Saras venninne. Dalen er i ferd med å endre karakter, fordi en stor skulptur av Marianne Heske blir satt opp i parken. Det er et gigantisk barnehode, som hodet av en dukke, som blir plassert midt i det grønne. Skulpturen har en kryptisk tittel, «Jeg kjenner ikke navnet», og blir både en sti bort fra den brutale hendelsen med selvmordet og samtidig en vei tilbake til denne rystende hendelsen.
Den grønne dalen antyder og lokker, skaper metaforer som både er enkle å forstå, men som også synes å gli unna når man fanger dem inn med ord og tanker. Vi aner at Ugelstad betoner hvordan pastoral ro og orden hviler på en voldsom og mørk avgrunn, som av og til bryter inn i livene våre, og river sløret av all avsondret ro og normalitet. Bak den grønne og lykkelige overflaten skjuler noe annet og mørkere seg. Livene til Vibeke og Sara fortsetter, men bare nesten som før. Hendelsen har satt sine spor, bildene av den brennende mannen vil ikke forsvinne.
Undertekst, antydninger og poetiske metaforer som avslører et dyp mellom liv og mennesker står også helt sentralt i The Wonders Beneath the Sea fra 2021. Dette er en mer stilisert film, som skildrer et helt annet og mer direkte møte. Også her avsløres imidlertid de to sentrale rollefigurenes liv, og selv om ikke så mye egentlig sies aner vi avgrunnene mellom en mor og en datter.
Mor er sosionom og fyller 70 år. Hun skal feires av datteren, som tar henne med til luksusrestauranten Under ved Lindesnes. Det som sannsynligvis er Norges mest spektakulære restaurant, halvt nedsenket i havet slik at spisesalen nærmest er som et akvarium, blir stedet hvor mor og datter forsøker å feire, men de snakker forbi hverandre mer enn med hverandre. Mor vil ikke se datteren for den hun er, og datteren forsøker å få morens oppmerksomhet, selv om moren er mer opptatt av en mann ved et av de andre bordene enn å lytte til det datteren sier. Familiebildet preges tilsynelatende av banal lykke, men vi aner langsomt hvordan datteren har vokst opp med en mor som er mer fraværende enn nærværende.
Hva ville du sagt i talen til meg om vi hadde hatt en stor feiring, spør moren tidlig i denne konsentrerte, men samtidig episodiske filmperlen. Kanskje noe om 17. mai, sier datteren forsiktig, men likevel med en undertone av provokatorisk passiv aggresjon. Hver 17. mai tilbrakte nemlig familien på hytta, i naturen og ikke i fellesskapets berusende orgie av banal nasjonalisme. Men datteren spilte jo i korps. Og elsket musikken. God var hun også. Et øyeblikk er det som om moren forstår hva som egentlig sies. Å gud, var det derfor du sluttet, spør hun, uten egentlig å forvente noe svar. Hun er helt innelukket i seg selv, ute av stand til å se hverken seg selv eller datteren, og datteren blir mer og mer fortvilet over ikke å bli hørt eller virkelig sett.
Også i The Wonders Beneath the Sea er det snakk om en tilsynelatende enkel historie om to kvinner og en mann. Og et øyeblikk da all kos smuldrer opp og en pen fasade slår sprekker. Morens kommentarer og opptatthet av en mann på nabobordet, sårer datteren dypt, men morens anklagende tone sår også en tvil. Skal de bare ignorere det som skjer ved nabobordet og kose seg med mat og mimring? Båtflyktningen som sitter der, blir kanskje mobbet av sine arbeidskamerater. Og kanskje forlater hans hustru ham. Også i denne filmen avslutter Ugelstad med åpenhet og usikkerhet. Et pregnant øyeblikk oppstår helt avslutningsvis, når mannen setter seg ved de to kvinnenes bord, men vi forlater dem akkurat i dette øyeblikket.
I disse to prisbelønte kortfilmene demonstrerer Ellen Ugelstad en særegen balansekunst. Hun sier mye, men samtidig veldig lite. Hun skaper undring, men etterlater mye usagt. Det åpne rommet i den grønne dalen, eller den klaustrofobiske blågrønne akvariefølelsen i luksusrestauranten, skaper en fortettet stemning som åpner opp for flertydige poetiske metaforer. Begge filmene handler om møter og kontraster. Om liv som endres, eller forblir de samme. Kanskje begge deler, på samme tid.
Disse to kortfilmene illustrerer hvor avgjørende steder og rom er i Ugelstads filmer. I noen andre kortfilmer er dette enda tydeligere. Rommene der mennesker møtes blir aksentuert gjennom en fortettet konsentrasjon og renskåret stilisering. Møterommet (2017) er en slik stilisert og nedtonet film, som peker fram mot Ellen Ugelstads nyeste filmer.
Det er en helt vanlig tirsdag i august. Det er ettermiddag og et møte finner sted. En gruppe mennesker sitter rundt et bord i et rom som ser ut som en scene. Anne Lise er mor til Kjetil som har vært innlagt en god stund. Han har en psykose, men skal nå skrives ut. I begynnelsen snakker moren med de andre menneskene, et knippe fagmennesker, psykiatere og miljøarbeidere som vurderer, veier og måler Kjetil og hans funksjonsevne. Så kommer Kjetil selv til møtet, og blir med i samtalen som bølger fram og tilbake over bordet.
«De vil ikke ha meg her lenger», sier Kjetil. Han er bekymret for utskrivelsen, og han skammer seg over ikke å fungere godt nok i samfunnet. Og alle tablettene og medisinene han får, de gjør ham bare dårligere, mener han. «Jeg blir helt fortvilet jeg», sier moren, og følger opp: «Ingen tar ansvar». Kjetil mener at behandlingen han får minner mer om mobbingen han opplevde på skolen enn noe annet. De kommer ikke til noen enighet eller avklaring. Møtet tar bare slutt. Moren sitter igjen alene en kort stund, i det som ser ut som en scene eller en kinosal.
Møterommet er som så mange Ugelstad-filmer bygget opp omkring en skarp kontrast. I denne filmen er kontrasten en idé og et samfunnsproblem. Helsepersonalet gjør kanskje så godt de kan i et system som ikke fungerer særlig godt, men de er heller ikke alltid like opptatt av virkelig å se Kjetil og Anne Lise. De snakker om personalendringer, knapp tid, manglende ressurser og for få ansatte. Deres situasjon er ektefølt og vanskelig, men står samtidig i skarp kontrast til Kjetil, som forsøker å sette ord på sin egen fortvilelse, og moren er like desperat. Kontrasten mellom de banale problemene til helsearbeiderne og den desperate sårbarheten til Kjetil og hans mor er slående. De snakker forbi hverandre. Møtet er ikke et ordentlig møte, men noe helt annet.
Ellen Ugelstad veksler i Møterommet mellom samtalen rundt bordet og det som kan minne om «bak kulissene»-intervjuer med noen av de som møtes. De sitter i et skarpere lys, som om de er i sminkerommet før en forestilling. Denne stiliseringen fungerer produktivt. Den løfter fram kontrasten mellom et underfinansiert og anonymt byråkratisk system og de menneskene som desperat trenger hjelp. Begge perspektivene er jo viktige, det vet vi jo, men den litt trøtte aksepten som lyser fra helsepersonalet understreker den umulige situasjonen Kjetil befinner seg i. Medikamenter erstatter behandling, og fortvilelsen bare vokser og gjør det enda vanskeligere å bli frisk.
I de fleste av Ellen Ugelstads filmer føler vi hvordan problemer, mennesker og historier bokstavelig talt settes i scene. Møterommet, og en helt ny kortfilm Pårørenderommet (2024) er ekstreme varianter av dette. Den blodferske Pårørenderommet, som nærmest er skåret rett ut av langfilmen The Recovery Channel, er også konsentrert om noen mennesker som sitter i sirkel og snakker sammen. I den nye filmen handler det om pårørende, mennesker som har noen i familien med en alvorlig psykisk lidelse, og som føler at de ikke strekker til. De befinner seg i en umulig situasjon, og sammen forsøker de å utvikle mekanismer som kan få dem til å mestre sine egne liv og pleie seg selv litt også, midt oppe i all elendigheten. Begge disse filmene utspiller seg i hovedsak i et lite rom. Det ene er mørkt, det andre gjennomlyst av solskinn, men situasjonene har mange paralleller.
I sine essays om Bertolt Brechts teater karakteriserte kulturkritikeren Walter Benjamin scenen i Brechts teater for et utstillingsrom. Scenen var et rom der idéer og problemkompleks i samfunnet ble stilt ut og iscenesatt, ikke et sted der spennende handlinger foldet seg ut. Flere moderne norske kortfilmer kan minne om denne estetiske praksisen. Mange av Thomas Østbyes filmer kan karakteriseres som slike utstillingsrom, og flere av Ugelstads filmer kan også best ses som iscenesettelser av følelser og samfunnsproblemer. Rommet blir et sted og en scene der samfunnsforhold kan belyses gjennom historier som fokuserer på enkeltmenneskets sårbarhet i et dysfunksjonelt system. Scenen blir et helt spesielt rom som viser fram samfunnsproblemer, men alltid gjennom menneskelig møter og historier.
Ellen Ugelstad har gang på gang, helt fra portrettdokumentaren Indian Summer i 2011, kretset om vilkårene for de psykisk syke i samfunnet vårt. Selv har hun en yngre bror som har diagnosen schizofreni, og det var broren som var utgangspunktet for den såre og stemningsfulle debutfilmen. Her er broren en som kanskje trives best under vannet, men som også må prøve å leve på land som alle andre. I poetiske stemningsbilder og tette nærbilder av broren maner hun fram et uvanlig liv og en ung mann som er annerledes enn de fleste. I sine siste filmer, og spesielt i langfilmen The Recovery Channel vrir og vender Ugelstad på de mange sidene ved det mangelfulle psykiske helsevesenet i Norge.
Mot slutten av The Recovery Channel blir vi med på en slags workshop som bedriver en spesiell japansk kunst. Kintsugi er kunsten å reparere knust porselen, men det er også et estetisk begrep som betoner skjønnheten og verdien i det imperfekte. I filmen ser vi hvordan en del av en helende prosess er å omfavne det som ikke er perfekt, alt det som har sprekker, men som kan bli reparert med edle metaller. Ellen Ugelstads langfilm The Recovery Channel er en slik imperfekt vase. En slags collage eller en samling potteskår som er limt sammen til en kopp eller vase. Kintsugi fungerer som en dobbel metafor i filmen, både for filmen selv og hvordan den består av mange ulike biter, men også for den helende prosessen som kan hjelpe psykisk syke mennesker eller pårørende som selv sliter.
The Recovery Channel er en uvanlig film som ikke vil begeistre alle. Det er kanskje ikke så uvanlig å lage hybrider i dag, som i større grad enn det som tidligere var vanlig utforsker grensene mellom dokumentar og fiksjon, eller som sømløst veksler mellom disse to genrene, som filmen selv antyder helt i begynnelsen. I denne filmen går Ugelstad imidlertid enda lenger i sin stilisering, presenterer nye utstillingsrom, og setter nok en gang søkelyset på manglene i det psykiske helsevernet i Norge. Vi er ikke så gode på dette, sier Ugelstad gang på gang, tvert imot er vi litt av en versting. At vi er flinke er bare en illusjon, en glinsende ferniss over et mørkere bilde. 8000 mennesker tvangsinnlegges i Norge hvert år, og behandlingsmetodene er ofte preget av unødig tvang og vold.
Et av de problemene Ugelstad tar opp i The Recovery Channel er mediedekningen av psykisk helsevern. De ekspertene og vitnene som intervjues i filmen betoner flere ganger at det er et problem hvordan media her i landet enten ignorerer eller sensasjonaliserer psykiske lidelser. Dermed har Ellen Ugelstad skapt sin egen fjernsynskanal, det er det som er «the recovery channel», et fjernsynsstudio nesten som Dagsrevyen og et redaksjonskontor, og det er i disse to rommene filmen har sitt utspring. Det er navet som alt annet går rundt. Så veksler filmen mellom små reportasjer, dramatiseringer, vitnemål fra mennesker som har hatt psykiske lidelser, og kommentarer fra advokater og spesialister. Vi beveger oss fra intervjuer med mennesker som har opplevd å være kasteballer i et system som bryter FNs menneskerettigheter hver eneste dag, eller som er såkalte svingdørpasienter som behandles med eksperimentelle medikamenter, til aksjoner og spesialister som uttaler seg om tilstanden i det norske psykiske helsevernet.
Det som kanskje oppleves som mest utfordrende i denne villsinte collagen, er en dramatisering som løper gjennom hele filmen. «Nyhetsankeret» Randi, som er helt sentral i filmen, får også rollen i å belyse både hvor sårbar og utsatt en pårørende er, og hva som skjer når hennes psykotiske søster tvangsinnlegges. Dette er en dramatisering av den typen som ikke er uvanlig i dokumentarfilmsammenheng. Likevel føles den litt for omfattende og litt for umarkert. Den tar for mye energi fra de store spørsmålene og den faktiske informasjonen.
Vi forstår at dette er en illustrasjon, en måte å synliggjøre den vanskelige situasjonen en pårørende er i. Vi forstår at dette også skal vise hva som skjer i en tvangsinnleggelse i Norge i dag. Likevel føles dette som noe annet enn den nøkterne utredelsen av Norges dårlige praksiser på dette feltet. Fiksjonen blir litt for sterk, og historien om Randi og Ylva tapper filmer for litt for mye kraft og energi. At Randi også er nyhetsankeret i fjernsynskanalen, bidrar til dette. Hun har rett og slett en for stor eller for mangslungen rolle. Det viktige selvrefleksive trekket i filmen viskes litt ut, og erstattes av noe mer diffust emosjonelt og innfølende.
The Recovery Channel er likevel et slags sitrende refleksjonsrom der ulike aspekter ved psykisk helsevern i Norge belyses og illustreres. Det er en film som stiller viktige spørsmål og har mye godt på hjertet. Noen av de beste delene i filmen er vitnesbyrd om hvordan feilmedisinering eller klokketro på medikamenter kan føre til at mennesker med psykiske lidelser ikke kommer ut av de vonde sirklene. Også mange av de andre vitnene, advokater og spesialister som peker på manglene i et system som ikke er godt og humant nok, leverer viktig informasjon. Ugelstads film er en film å bli både klok og sint av.
Det store spørsmålet knyttet til The Recovery Channel er hvorvidt den stiliserte formen med den imaginære fjernsynssendingen som dominerer filmen, er noe mer enn et fikst og originalt grep i en medietrøtt tid hvor dokumentarismens velprøvde realistiske og virkelighetsnære grep kan føles gammeldagse. Trenger vi denne typen blandingsformer? Hva tilfører dette grepet selve historiens kjerne: alle problemene knyttet til psykisk helsevern i Norge. Løfter dette grepet fram noe spesielt, eller blir det bare en fiks idé?
I begynnelsen fungerer dette grepet overraskende godt. Vi ser alle fasettene, alle sidene ved et vanskelig problemkompleks. Hvordan endre et så tungrodd og underfinansiert system? Og hvorfor er Norge, verdens lykkeligste land preget av sosialt ansvar og fellesskap, en versting på dette feltet? Her er det lett å undres og å bli sint. Men filmens små knyttnever erstattes mot slutten av noen innslag som tapper filmen for kraft og energi og etterlater et noe blandet inntrykk. Fjernsynsformen blir en tvangstrøye. Vi trenger et sportsinnslag og et mer avslappende humoristisk innslag også, for at metaforen skal bli komplett, men blir ikke dette noe avsporende? Spesielt et komisk pris-show med Linn Skåber som konferansier er etter min mening unødig. Vi forstår hensikten. Etter all elendigheten trenger vi litt håp. Litt desperat humor er alltid bra. I The Recovery Channel blir dette et potteskår som ikke passer inn, vasen blir ikke like god, og limet som holder delene sammen er ikke alltid laget av det aller edleste metallet.
Vi har hatt lange dokumentarer om hvor problematisk det norske psykiske helsevernet er tidligere, som også har fokusert på tvangsinnleggelser og medisinering. Haakon Sandøys Til ditt eget beste (1997), om den berømte Juklerød-saken, er kanskje det mest kjente eksempelet, men man kan ikke tenke seg en mer annerledes film enn The Recovery Channel, selv om de to filmene egentlig er ute i samme ærend. Sandøys film er et slags forsøk på en undersøkende journalistikk. Ellen Ugelstads første store kinofilm er en mer moderne og uren film, preget av lag-på-lag med ulike innslag. Det er en kompleks collage av potteskår som er limt sammen, som både er et rop og en bønn. Et rop om å bli hørt og sett. En bønn om forandring. Og et langt brøl av fortvilelse.
I et drøyt tiår har Ellen Ugelstad vært en viktig stemme i norsk film. Rastløst har hun kretset omkring noen av de samme motivene og grepene, og flere av filmene hennes henger tettere sammen enn det man vanligvis opplever i filmsammenheng. Møterommet utgjør en slags kjerne i den drøyt timelange Making Sense Together, som utvider og videreutvikler den tidligere kortfilmen. Og den nye kortfilmen Pårørenderommet kommer fra The Recovery Channel. Hennes musikkvideo til sangen «Everything Sank in You» av Highasakite springer ikke bare ut av Indian Summer, men sangen var til og med inspirert av Ugelstads portrett av sin psykisk syke bror. Fra Indian Summer kjenner vi også igjen elementer i Møterommet og The Recovery Channel. Det finstemte portrettet av broren Torstein ligger i bunnen av hennes kunstnerskap. Ellen Ugelstads filmer er også små biter av en større helhet.
Et hovedtema fra Indian Summer til The Recovery Channel er vårt forhold til psykisk lidelse. Ved å fokusere både på de syke og de pårørende får hun fram et større og mer nyansert bilde av alle utfordringene omkring psykisk helse. Ellen Ugelstad er en engasjert filmskaper som virkelig vil noe. I sine filmer fokuserer hun på manglene i det norske helsevesenet, og den altfor utbredte misbruken av makt, medikamenter og tvang. Hun tydeliggjør tilstanden i Norge og stiller viktige spørsmål.
Ofte er Ugelstads filmer blandingsformer og hybrider, der dokumentar og fiksjon utfyller hverandre, men noen ganger stanger de litt mot hverandre også. Ofte vender hun tilbake til en scene eller et iscenesatt rom, uten dermed å bli teatralsk, for å kunne stille ut problemer, følelser, mennesker, vitner og samfunnsforhold for oss som ser og hører. Filmene hennes blir utstillingsrom der vi opplever viktige møter, og blir var den redselen for psykisk lidelse som er så lammende i vårt land, og som muliggjør overdreven bruk av makt og medikamenter.
Ellen Ugelstads filmer handler til syvende og sist om det å se og å bli sett. I The Wonders Beneath the Sea ser vi hvordan en mor mangler evnen til å se og virkelig bekrefte sin datter. I Den grønne dalen er det synet av den brennende mannen i parken, omgitt av helsepersonell, som får to unge kvinner til å tenke og stille spørsmål. Mest tydelig formuleres et slikt kunstnerisk credo kanskje i Making Sense Together. Vi kan bare bli synlige når andre ser deg, sier en av helsearbeiderne i filmen, og Ellen Ugelstads filmer er utstillingsrom der de usynlige blir synlige. Vi ser det vi så bekvemt har fortrengt. Vi møter blikkene til skuespillere og vitner, som gjør noe synlig for oss. Dette er kanskje kjernen i Ellen Ugelstads filmer, både i de frie kunstneriske kortfilmene og i de ulike filmene om psykisk lidelse.
I Den grønne dalen viskes raskt minnet av den tragiske hendelsen da en mann tente på seg selv ut i bevisstheten til folk flest. Nyhetsreportasjen er bare et kort blaff. Livet går videre. Parken er nesten den samme. Men Sara og Vibeke glemmer ikke så lett, noe har brått blitt synlig for dem, hendelsen har gjort inntrykk og skapt et merke. Akkurat som plenen i Torshovdalen har en liten flekk der mannen døde. En liten flekk der det ikke gror gress ennå. Ellen Ugelstad viser og minner oss om disse viktige flekkene i sine filmer, men alltid med et håp om en livgivende og helende framtid.
En rekke av Ugelstads filmer ble nylig på Cinemateket i Oslo. The Recovery Channel er vist på festivalene Oslo Pix, Nordic Docs, Kapittelfestivalen, BIFF og Mirage og får ordinær kinopremiere 5.april.
