Jeg møter filmskaper Sara Margrethe Oskal på Filmens Hus i Oslo. Om få timer går flyet hennes tilbake til Tromsø, men hun er ikke stressa for det. Hun møter meg, pyntet med samiske attributter, smykker og et sydd belte, intense øyne og en lett latter. Hun vil mer enn gjerne snakke om sin første langfilm Eallogierdu – Tundraens voktere, som hadde verdenspremiere på Toronto filmfestival, norsk førpremiere under Tromsø internasjonale filmfestival og får ordinær kinopremiere 9.februar.

Hvordan fikk du ideen til din første langfilm?  

– Jeg hadde skrevet en kjærlighetsnovelle om dette unge paret, Lena og Máhtte, som utspilte seg i Kautokeino, hvor jeg også er fra. Jeg begynte å spinne videre på historien jeg hadde skapt, å utvide universet. 

Du er en anerkjent forfatter, utdannet skuespiller og har en doktorgrad i scenekunst. Hva var det som gjorde at du, istedenfor å utvikle novellen til en roman, eller performance, bestemte deg for å satse på et nytt medium, film?

– Det begynte med at jeg gjennomførte mitt kunstneriske utviklingsarbeid ved teaterhøyskolen, KHiO, og turnerte verden rundt med mine samiske gjøglerkarakterer. På denne reisen skjønte jeg at folk ville ha samiske samtidshistorier. Mine gøgleperformances var for mange en anledning til å bli kjent med samisk kultur, men på det mellommenneskelige planet. Det var ikke historietimer jeg ga. Publikum ble berørt av det jeg fortalte, kjente seg igjen, samtidig som de lærte noe nytt. Da skjønte jeg at de historiene jeg skaper har relevans. Når jeg skriver på samisk, når jeg ut til få. Film har ikke de samme språklige begrensingene, der kan jeg nå ut til veldig mange. Jeg kan åpne opp en nokså ukjent kultur for verden via bilder og lyd. 

Var det ikke vanskelig å få innpass i filmverdenen?

– Jeg hadde flaks, samtidig som jeg skjønte at verden er interessert i samiske historier, ble Internasjonalt Samisk Filminstitutt etablert. Det instituttet har vært viktig for meg, de har latt meg teste ut ting via kortfilmene mine. Også er det jo Mona Johanne Hoel da, produsenten min fra Freedom for Fear. Jeg ble kjent med henne allerede i 2012. Og helt fra det øyeblikket jeg pitchet filmideen min til henne, først en komedie, så hun potensialet i materialet og trodde på meg. Å ha henne ved min side og vite at hun kan faget, har vært eksepsjonelt. Hun har gitt meg den tryggheten jeg trengte ved både å pushe og støtte meg. 

Har det tatt lang tid å lage denne filmen?

– Cirka ti år. Det tyngste har vært å skrive filmmanuset. Det er den prosessen som tar lengst tid. Å finne en måte å skrive på som gjør at konsulentene klarer å henge med på historien om samiske forhold uten at jeg må stoppe opp å forklare masse kontekst underveis. 

Å bli en formidler av den samiske kulturen, er det et stort ansvar?

– Jeg brenner for det samiske. Jeg har jobbet i norske produksjoner som skuespiller og bare vært «menneske», ikke same. Det har vært fint, men jeg savnet det samiske, etterhvert. Jeg synes det er viktig å øke kunnskapen om det samiske i storsamfunnet. Samtidig som disse historiene må være gjenkjennbare på det mellommenneskelige planet. Noe det samiske folket kan speile seg i. Det har vært spennende å oppdage at jo mer personlig og lokal jeg er, desto mer universelle blir historiene mine. 

Hva handler filmen om for deg?

– Rammehistorien er en kjærlighetshistorie. Å møte kjærlighet er skummelt. Man må tørre å åpne seg opp, det er store følelser i sving. Hovedkarakteren Lenas imaginære forhistorie, er at hun har solgt reinflokken hun hadde arvet av familien, tatt et oppgjør med bakgrunnen sin og dratt fra Kautokeino for å leve et kunstnerliv i hovedstaden. Hun er kun midlertidig tilbake på gamle trakter for å utforske kjønnsroller i et kunstprosjekt om reindrift m.m. Det er overhodet ikke hennes intensjon å forelske seg i reindriftsutøveren Máhtte. Møtet med ham, gjør at hun møter seg selv i døra og må bearbeide følelser hun trodde hun var ferdig med. Máhtte på den andre siden må finne styrken til å bli den mannen han er, både for seg selv og for den han forelsker seg i: Lena. Kjærlighetsforholdet de inngår skaper motstand i det samiske lokalsamfunnet. Klarer de å stå imot presset utenifra, hva som er forventet av dem? Máhtte lurer på om han skal dedikere livet sitt til reindrift, som er både slitsomt og økonomisk vanskelig, eller om han skal slakte dyrene, bryte med tradisjonen og kaste seg ut i noe nytt. Lena føler seg ikke lenger hjemme i Kautokeino, hun vil tilbake til storbyen, til anonymiteten, skape feministisk kunst som ikke blir satt pris på i hjembygda. Kan disse to livene, som er så forskjellige, forenes? Filmen tar opp spenningsfeltet mellom det tradisjonelle og samtiden, landsbygda versus storbyen, det å føle seg utenfor, finne sin egen vei samtidig som man står i fare for å miste alt. 

Hvem har laget kunsten du bruker i filmen?

– Den samiske kunstneren og aktivisten Máret Ánne Sara. Mange kjenner nok kunstverket «Pile o´ Sápmi Supreme» som består av 400 reinhoder satt sammen som en slags bildevev og som henger på Nasjonalmuseet. Kunsten hennes passet perfekt til den filmen jeg ville lage, da den både protesterer mot stereotype kjønnsroller i reindriften og norske myndigheters reindrifts og arealpolitikk i Sápmi. Jeg var heldig, hun var med en gang villig til å la meg bruke maleriene og tegningene hennes, ofte en blanding av rein og kvinne, en slags kentaur. Når man ser Lena utøve sin kunst på lerretet, får man, tror og håper jeg, et dypere innblikk i figurens komplekse indre.  

Hvor selvbiografisk er filmen?

– Kjærlighetshistorien er oppfunnet. Men jeg hadde det mange unge samer drømmer om, nemlig en reinflokk. Jeg arvet dyrene og lisensen fra foreldrene mine. (I Norge kan bare personer av reindriftssamisk ætt drive reindrift innenfor reinbeitedistriktene.) Jeg gjorde mitt beste for å leve opp til forventningene, eller, ansvaret jeg tok på meg om å føre reindriften videre. Men jeg hadde ikke styrken, mentalt eller fysisk. Jeg solgte reinflokken min og satset på kunsten isteden. Det var et tungt valg jeg har balet med siden. Jeg mistet ikke bare reinflokken min, men på mange måter også min menneskelige flokk, og vidda. Dilemmaene i filmene er altså mine egne. Arbeidet med filmen har hjulpet meg med å finne vidda inne i meg, uten rein.  

Ble du utstøtt?

– Jeg trakk meg tilbake selv. Valget mitt gjorde at jeg følte meg fremmed i min egen kultur. Jeg skammet meg over å være en som ga opp. Å lage denne filmen, har på mange måter gjort at jeg har tatt kulturen min og vidda tilbake. 

Hvordan fant du skuespillerne dine? 

– Risten Anine Kvernmo Gaup, som spiller Lena, fant jeg i 2018. Hun er en berømt joiker og jeg har alltid tenkt at hun har et spennende ansikt som vil gjøre seg godt på film. Og intuisjonen min var rett, kameraet elsker henne. Den som var vanskeligst for meg å finne var Máhtte. For han måtte ikke bare være en god skuespiller, kunne samisk, han måtte også kunne noe om reindrift! Jeg lette og lette, til slutt fant jeg ham i familien min. Nils Ailu Kemi er faktisk mitt tantebarn. Og han driver med rein! Og han kan spille skuespill. Jeg kunne ikke tro det! Han har tilstedeværelse, tilgang på egne følelser. Skulle tro han ikke hadde gjort annet enn å spille skuespill hele livet, men dette er altså debuten hans. Risten Anine og Nils Ailu, som spiller kjærestene i filmen, kjente ikke hverandre fra før, selv om de er fra samme bygd. Aldersforskjellen og deres forskjellige livsstil gjorde at de ikke hadde møttes før. Men kjemien var der med det samme, noe som var fantastisk for filmen. Lena og Máhttes lidenskap er til å ta og føle på, synes jeg.

Jobber du mest med non-actors?

– Jeg elsker å blande ikke profesjonelle med profesjonelle skuespillere. Denne miksen er med på å skape det uttrykket og dynamikken jeg leter etter.

Og hva er det?

– Det må føles autentisk, nesten dokumentarisk. Alle stedene vi bruker i filmen, gjeterhyttene, leilighetene osv., er originale. Bare kunstnerleiligheten har vi bygget opp. Vi filmet i allslags vær, noen ganger var det tilfeldigvis nordlys, da blir det med, men ikke på en spektakulær måte. For meg var det viktig at filmen viser livet i Kautokeino sånn som det er i dag, verken mer eller mindre. Samer kjøper jo også mat på Extra, f.eks., og i en stand utenfor, selges det samiske luer og votter. Der kjøper Lena «guttelue» til sønnen sin, som i begynnelsen av filmen ikke vet forskjell på den ene eller den andre lua, et tegn på at Lena ikke hadde oppdratt ham med den samiske kulturen da de bodde sammen i Oslo. Dette kommer også til uttrykk i guttens språk. I begynnelsen av filmen snakker han norsk, mens mot slutten, ettersom han blir mer kjent med røttene sine, slår han over til samisk. Alt i filmen har jeg prøvd å gi en funksjon. Ingenting er bare pynt. 

Ville det vært ok for meg å kjøpe meg en «jentelue», eller ville det vært «appropriation»? 

– Du må gjerne kjøpe deg en sånn lue, det er greit, du kan også gå med smykker, belter, sko, den type ting. Kofta er mer hellig, da bør du ha en tilknytning til Sápmi. 

Er det samiske samfunnet macho?

– På slutten av syttitallet innførte den norske ideen om driftsenheter – en konsesjon med en leder, plutselig skulle det bare være en enhet per familie og at familiefaren skulle være leder og eier. Før det var alles innsats like mye verdt. Det spilte ingen rolle om du var kvinne eller mann, om du var ute på vidda med reinen eller om du flådde den, tilberedte kjøttet og sydde klær ut av skinnet e.l., vi hadde ikke den type hierarki før i tiden. Ved å verdsette noen jobb, f.eks. lederens, over andres, skaper man ubalanse. Det er den norske staten som har gjort Sápmi til et patriarkat.  

Er du opptatt av kvinnekamp?

– Absolutt. Jeg har alltid fortalt kvinnehistorier. Det har ikke alltid vært, hva skal jeg si, populært, det kan være vanskelig å nå ut med sånne historier, men jeg har ikke noe valg. Det er det som interesserer meg mest, det jeg selv kjenner best og som er mest mangelvare! Vi har fortsatt en vei å gå før vi når likestilling, også i et såpass feministisk land som Norge. Alt jeg skriver, det være seg i bokform, teater eller på film, er derfor fortalt ut ifra et kvinnelig ståsted og tematiserer kvinnesynet. 

Hvordan synes du regirollen er versus det å være skuespiller selv?

– Jeg elsker regi! Å kunne se dette materialet jeg selv har skrevet, fantasert om i det vide og det brede, bli «virkelig» i møte med skuespillerne, som tilfører noe ekstra til karakterene jeg ikke har kunnet se for meg, det er rett og slett fantastisk. I tillegg er det selvsagt en fordel at jeg kan skuespilleryrket selv, da kan jeg «leke» meg fram til resultatet sammen med dem, skape et trygt rom hvor man kan være kreativ. 

Har du noen råd til andre filmskapere?

– Stryk alt som ikke har relevans for filmens premiss. Vær hard med det, så sitter du igjen med det beste. 

Hvem er denne filmen for?

– For meg er det viktig å si at denne filmen er for alle, uansett nasjonalitet, bakgrunn, alder eller kjønn. Kjærligheten er universell. Den er noe enhver kan identifisere seg med. Så kom dere på kino og se den første kjærlighetshistorien noensinne fra Sápmi!  Samtidig håper jeg de utenfor Sápmi, og kanskje særlig de fra andre steder i Norge, også føler at de har lært noe nytt og blitt bedre kjent med samekulturen i sitt eget land.