Foto fra heisen i Folketeaterbygningen, en av mange omtalte fortellergrep i Makta.

Jeg kan ikke huske sist gang norsk presse var så opptatt av en ny norsk dramaserie på grunn av dens tematiske vinkling og kunstneriske kvaliteter. Samtidig har det politiske kommentariatet gått helt av hengslene i sin iver etter å synse om seriens mange innganger til maktkampen i Arbeiderpartiet på slutten av 1970-tallet. 

Makta er blitt så godt nyhetsstoff at å hente fram gamle AP-veteraner som skal gå god for eller ta oppgjør med serien, er blitt nærmest en egen sjanger. Aftenposten har etablert en egen podkast som skal snakke seg gjennom hele serien.

Som Kathrine Thorborg Johansen sier i vårt intervju med henne: «Man kan ikke åpne en avis uten at noen har meninger eller kommentarer. Jeg føler jeg har vært en liten brikke i noe som er … relevant».

Nær 840.000 har sett den første Makta-episoden, mens snittet på de fire første episodene bikker 700.000 seere. Dette viser at det fortsatt eksisterer et stort publikum for modig og nyskapende norsk drama, hevder Alec Thom, executive produsent i NRK.

Hvor nyskapende serien er kan diskuteres – det er vel i en norsk dramaserie-kontekst at den er det. Lars von Trier brukte alle disse grepene, og flere til, i sin klassiker Riget som gikk på nordisk fjernsyn for snart 30 år siden. Jon Inge Faldalen finner på sin side referanser til både Monty Python, This is Spinal Tap, A Cock and Bull Story og Succession, og Thorborg Johansen peker på seriens forbindelser til teatret. Det er med andre ord like mye å hente her for sjangerekspertene som de politiske nerdene.

Modig er serien utvilsomt. Om den representerer et nybrott i norsk seriedrama, må det være viljen til å gå løs på en kanonisert epoke i norsk politisk historie og dekonstruere den både tematisk og formmessig. 

Mens norsk periodedrama i hovedsak har holdt seg strengt til den realistiske tradisjonen, bryter Makta ut av denne tvangstrøyen. Serieskaperne erkjenner åpent at det de serverer er løgn og forbannet dikt, men stiller samtidig, enten de vil eller ikke, spørsmålstegn ved om etterrettelig historieskriving overhode er mulig. 

Serien går heller ikke av veien for å være respektløs. Serieskaperne vil kanskje på sin side insistere på at de er respektfulle, og kommentariatet vil nok mene at det alltid bør være en forutsetning. Men du slår ikke inn de vranglåste dørene i den norske tv-dramatikkens hus uten at det faller av noen hengsler.

Når Oddvar Nordli i serien finner en åpning på sitt statsministerkontor til et mystisk bakrom, er det ikke bare partiets underbevissthet og epokens kald krig-paranoia vi kommer i berøring med. Her gjenoppvekkes også noen av NRKs gamle spøkelser.

Arbeiderpartiets rikskringkasting (ARK), kalte Carl I. Hagen statskanalen. Han var selvsagt på viddene. Men ikke helt på viddene. To av NRKs senere sjefer, Bjartmar Gjerde og Einar Førde, har sentrale roller i serien. De skulle bli viktige i NRKs egen overgang fra politisk styrt statsmonopol til en mer fragmentert medievirkelighet. Det er fristende å se på serien som en mulighet for NRK å lufte ut gamle ARK-spøkelset fra sitt eget loft en gang for alle. Jeg er usikker på om NRK ville våget å finansiere en tilsvarende serie om et hvilket som helst borgerlig regjeringsalternativ fra de siste 40 årene på samme respektløse måten. I hvert fall ikke med kulturdødaren og NRK-kritikeren Frp i en av de demoniske rollene.

Nå har kringkasteren på sin måte tatt et oppgjør med sin egen rolle i ARK, og det nevnte loftsrommet er fri for spøkelser.

Også i lys av dette gir det mening når produsentene av Makta hevder at serien aldri ville vært mulig å gjennomføre uten NRK som bestiller. De tenker nok mest på NRKs enestående posisjon som lokomotiv for norsk dramaproduksjon, ikke minst nå etter at det konkurrerende private lokomotivet, Viaplay, har nær kollapset.

For de av oss som lenge har etterspurt større eksperimentering i norsk dramaproduksjon, er det fristende å se på Makta som et nytt vågemot som vil skape presedens. Gjennom eksemplets makt vil serien kunne gi ringvirkninger, håper vi.

Men jeg er redd for at Makta tilhører de ytterst få unntakene der NRK virkelig våger å teste sitt mandat som kringkaster, slik de gjorde da de finansierte Kampen for tilværelsen. Alle signaler tyder på at det framover vil bli satset på det trygge og forutsigbare, slik det gjerne gjøres under nedgangstider.

Men det er lov å håpe, slik Thorborg Johansen gjør i vårt intervju, at flere likevel får anledning til å våge.

For Makta har vist at seerne har forflyttet seg. De forventer ikke lenger respektfulle og realistiske dramaer som skildrer fortiden «slik den var». Fortiden har aldri vært «slik den var». Helt siden Shakespeare har dramatikerne blitt beskyldt for å snylte på og dikte videre på historiske skikkelser. Men hva annet kan de gjøre? Historikerne skal vise oss det som er verifiserbart – og lykke til med det! Dramatikerne må nødvendigvis vise oss det vi ikke kan bevise at ikke skjedde.

Etter å ha nærmest blitt tvangsforet med en overflod av historiske dramaer gjennom tv-dramaets gullalder i snart et par tiår, er seerne blitt møre nok til å akseptere at dramatikerne må kunne ta seg slike friheter. Det konvensjonelle norske epokedramaet er gått ut på dato. De 700 000 som i snitt følger Makta setter seg ikke bare ned for å se en demontering av en epoke, men også en sjanger. Det har skjedd noe med seernes oppfatning av hvordan man forteller en historie. Det bør kanalene – og kinosjefer og distributører, for den saks skyld – ta innover seg.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.