Bruken av generativ kunstig intelligens (GKI) er blant stridsspørsmålene i den langvarige Hollywoodstreiken. Men kan maskiner virkelig erstatte mennesker i skapende virksomhet? GKI kan etterligne, men ikke oppnå forstand og erkjennelse, fastslår Erlend Lavik.
Foto: Fra iHuman, en norsk dokumentar fra 2019 som berører farene ved KI.
Det synes uunngåelig at en rekke arbeidsplasser og arbeidsoppgaver vil bli radikalt omformet av GKI i årene som kommer. På hvilke måter, og med hvilke konsekvenser, er det neppe noen som overskuer, men rent intuitivt skulle man ikke tro at skuespillere og manusforfattere var spesielt utsatte grupper. Deres virke kretser jo rundt det som kanskje aller minst lar seg redusere til «data», nemlig kreativ tolkning, bearbeiding og formgivning av menneskelig erfaring. Dette krever, virker det rimelig å si, nettopp det kunstig intelligens mangler: reell forståelse (av verden, av hva det vil si å være menneske, av en fortellings tema og formål, av dens kontekst og dens mottagere, osv.). Såkalt maskinlæring innebærer riktignok at maskiner – når de får «trening» på enorme datasett av bilder eller tekst – kan modellere output som ikke er en forutsigbar funksjon av menneskelig input (som ved ren programmering). Like fullt handler det om regning, ikke tenking. GKI kan etterligne, men ikke oppnå, forstand og erkjennelse.
Frykten for at rå datakraft skal erstatte forfattere og skuespillere høres ut som premisset for et usannsynlig, dystopisk science fiction-plott. Det er for så vidt ikke helt upresist, for det er ikke foreliggende realiteter som gjør at GKI står såpass sentralt i forhandlingene mellom de to fagforeningene (WGA og SAG-AFTRA) og bransjeorganisasjonen AMPTP. Det handler først og fremst om å posisjonere seg med tanke på maskinlæringens hypotetiske, fremtidige anvendelsesområder. Teknologiske nyvinninger kan utløse uforutsigbare kjedereaksjoner, noe særlig forfatterlauget fikk merke med strømmetjenestenes tilsynekomst på 2010-tallet. WGA forutså ikke hvor raskt og gjennomgripende hevdvunne bransjepraksiser skulle bli røsket opp, og med hvilke konsekvenser. Selv om strømmerevolusjonen ga mange medlemmer sysselsetting, så førte den også til voldsomme omkalfatringer i TV-industrien, og det er disse som mer enn noe har bidratt til en gradvis forringelse av manusforfatteres lønns- og arbeidsbetingelser det siste tiåret eller så (færre episoder, lange pauser mellom sesongene, forvitringen av DVD-markedet og royalties fra videresalg (såkalt syndication), manglende informasjon om seertall, mindre skriverom, osv.). Bekymringen for potensielt negative ringvirkninger av GKI har i stor grad sammenheng med disse smertefulle erfaringene.
I skuespillerprofesjonen har de første symptomene på en GKI-revolusjon begynt å avtegne seg. For å få karakterer til å se eldre eller yngre ut, er det en gryende tendens å bruke maskinlæringsalgoritmer snarere enn make-up (eller flere skuespillere). I dette landskapet ligger et vell av mulige konflikter etter hvert som teknologien forbedrer seg og gjør det mulig å generere fotorealistiske avatarer av kjente skuespillere (eller politikere, eller popstjerner) som ikke trenger å sette fot på settet, eller å vekke til live avdøde stjerner i nye spillefilmer. Slike scenarier reiser etiske og (opphavs)rettslige problemstillinger som eksisterende kontrakter og lovverk ikke tar høyde for.
Meg bekjent er ikke manusskriving til nå blitt påvirket på merkbart vis, utover at det garantert er mange forfattere som hver for seg tester ut mulighetene ChatGPT gir. Det har jeg selv gjort, og tatt i betraktning at det er snakk om en maskin, er resultatene imponerende. Jeg kan likevel ikke si at jeg har funnet noen reell nytteverdi, verken for egen skriving eller andre formål. Jeg har f.eks. bedt chatboten om å lage akademiske oppgaver, for å se hvor lett det ville være for studenter å bruke GKI som en snarvei til studiepoeng, og hittil er jeg ikke blitt forelagt noen besvarelse jeg ville gitt ståkarakter. Utkastene er dessuten såpass mangelfulle at det virker mer tidkrevende å bearbeide dem enn å rett og slett skrive oppgaven selv.
Jeg har også gjort noen spede forsøk på å undersøke hva ChatGTP kan brukes til for ulike manusformål, og jeg tror ikke manusforfattere har noe å frykte med det første. Dialogen chatboten foreslår til tenkte scener er pinefullt klisjéaktig, og selv om den kan presentere ett og annet film- og seriekonsept som høres umiddelbart forlokkende ut, skal man ikke bore mye i overflaten før det kommer til syne hull og logiske brister den ikke klarer å reparere. Min erfaring er at ChatGPT først og fremst har noe å bidra med når den blir bedt om å løse fokuserte og spesifikke utfordringer, som å komme opp med et Star Wars-lydende navn på en karakter e.l.
Personlig kan jeg ikke forestille meg at manushåndverket i noen meningsfull forstand kan overlates til kunstig intelligens, selv om det garantert vil komme kraftige forbedringer på kort tid. Men jeg er heller ikke sikker på om publikum ville oppleve det som fremskritt dersom maskinene skulle overgå de villeste fantasier og produsere genuint overbevisende fortellinger.
Når jeg prøver å se for meg en verden der de beste filmmanusene skrives av datamaskiner – og i ytterste forstand, uten menneskelig innblanding – tenker jeg uvegerlig på poststrukturalismens ideer om intertekstualitet, og særlig Roland Barthes’ berømte essay «The Death of the Author». Her tar han til orde for å tilintetgjøre det tradisjonelle forfatterbegrepet, som han mener påtvinger leseren en lesemåte som krever underkastelse for en slags tyrannisk Forfatter-Gud. Hans tilråding er å i stedet betrakte all litteratur som én gigantisk tekstvev med alskens opphavsløse tråder som leseren lekent kan forfølge i alle retninger etter eget forgodtbefinnende.
Her er ligger noen åpenbare paralleller til GKI-skapte fortellinger, for de mangler jo nettopp en identifiserbar skaper med intensjoner og biografisk ballast, og de er i langt mer bokstavelig forstand en krysning av talløse foregående tekster. I så måte inviterer de oss til å innta nettopp den tilnærmingen Barthes tok til orde for, der en tekst ikke framstår som et «budskap» fra en Forfatter-Gud, men snarere, som han formulerer det, som «et fler-dimensjonalt rom hvor et mangfold av skriverier, ingen originale, blander seg og støter sammen».
For Barthes var altså forfatterens metaforiske død aktivt ønskelig, men hans manifest fikk aldri gjennomslag utenfor engere kretser, rett og slett fordi det forfekter en lesemåte som strider mot noen av våre dypeste intuisjoner. I møte med kunst søker vi for de fleste meningsfulle formål en eller annen «sammensmelting» med et verks skaper, enten vi kaller det samforstand, innføling, perspektivsammenfall eller noe annet. Viljen til sammensmelting kan utvilsomt trekkes for langt, men løsningen er ikke å gå til den motsatte ytterlighet. Skremmebildet Barthes tegnet av forfatteren som en slags tvangstrøye er en karikatur og stråmann, og den grandiose retorikken som setter seg fore å «befri leseren» dekker over en dypt elitistisk og fremmedgjørende lesemåte.
Det er mot dette bakteppet jeg undrer på om fullt ut GKI-genererte manus vil kunne slå an, uavhengig av kvaliteten på dem. For å låne et kjent filosofisk tankeeksperiment: Hvor mange ville finne det givende å bruke tid på et dikt de kom over i sanden på en strand om de fikk vite at ordene ikke var skrevet av et individ, men snarere var et resultat av naturens tilfeldighet? Oversatt til dette essayets anliggende: Hvor interessant vil det brede film- og TV-publikummet finne det å oppsøke fortellinger som ikke kan sies å springe ut av noen gjenkjennelig bevissthet, noen innsikt eller intensjon, noe meddelelsesbehov, noe blikk på verden?
En lignende fremmedgjøring kan også gjøre seg gjeldende i møte med GKI-genererte, fotorealistiske avatarer. Filmer med digitale Marilyn Monroe-er og Paul Newman-er vil ganske sikkert ha en nyhetens interesse, men det er ikke like opplagt at det kommer til å tenne en varig begeistring. Dét kommer i siste instans ikke an på teknologiens imiteringsevne, men på de forståelsesrammene – den velvilje eller motvilje – som størstedelen av publikum bringer med seg til kinosalen. Disse forståelsesrammene er riktignok formbare, ikke naturgitte, men jeg mistenker at det finnes en dypsittende motstand som kan vare ved lenge etter at teknologien er perfeksjonert (og de juridiske er flokene løst).
Så langt har jeg tatt utgangspunkt i det minst realistiske scenarioet, der teknologiske nyvinninger fullt ut erstatter mennesker. I første omgang vil selvsagt film- og TV-bransjen adoptere GKI som et verktøy for å lette eller effektivisere arbeidsoppgaver, og trolig vil det først gjøre seg gjeldende i den allerede teknologitunge postproduksjonsfasen. For de streikende gruppene handler det først og fremst om å demme opp for hypotetiske trusler i en situasjon der det er høyst usikkert hvordan og i hvilken grad GKI kommer til å bli brukt. Én konkret bekymring ble formulert på en pressekonferanse i juli, da skuespillernes hovedforhandler hevdet at de var blitt forelagt et forslag om at “background performers should be able to be scanned, get one day’s pay, and their companies should own that scan, their image, their likeness and should be able to use it for the rest of eternity on any project they want, with no consent and no compensation”. (AMPTP avviste påstanden som feilaktig).
For manusforfattere er ett skrekkscenario å bli satt til å bearbeide/omskrive GKI-genererte manus. I realiteten ville det minne mye om den oppgaven en showrunner har i dag, bare at utkastet som skal renskrives og gis konsistens er utviklet av en maskin. I praksis vil det innebære at teknologien erstatter innsatsen til de øvrige medlemmene av skriverommet. For meg fremstår en slik utvikling som absurd og usannsynlig, men det avgjørende i forhandlingene er å få på plass grunnprinsipper som beskytter mot alle eventualiteter. Da er det for eksempel avgjørende hvordan GKI-generert tekster blir kategorisert, og for WGA er det ikke minst viktig å unngå at de får status som «literary material» eller «source material», siden det vil innebære at forfattere får kreditering med lavere prestisje og kompensasjon.
Idet jeg skriver dette er det nettopp blitt kjent at forfatterlauget er kommet til enighet med AMPTP. Medlemmene skal riktignok stemme over avtalen først, men oppsummeringene av den tyder på at de har fått gjennomslag for de fleste og viktigste av sine krav, også når det gjelder GKI (spesielt interesserte kan lese hele avtalen her).
Det er i så fall gledelig, for det er ingen grunn til å tro at studioenes ledelse ser GKI som noe annet enn et middel for profittmaksimering. I slike spørsmål er min holdning enkel, og den er ikke basert på spissfindige juridiske eller filosofiske resonnementer, men på følgende observasjon: Over hele verden, og over lang tid, har automatisering, rasjonalisering og teknologisk fremgang skapt enorme verdier. Disse kunne blitt vekslet inn i større handlekraft og mer fritid/velferd for arbeidstakere flest, men særlig siden nyliberalismens inntog på 1980-tallet har godene i all hovedsak sildret oppover til de få. Slik har kolossal verdi- og produktivitetsvekst gått hånd i hånd med en generell forjævlifisering av arbeidslivet. Om AMPTP hadde vunnet fram med sine krav, ville denne utviklingen bare passert nok et hinder. Det er å håpe at andre fagforeninger (og politiske myndigheter og borgere flest) har dette i bakhodet etter hvert som GKI gjør sitt inntog i flere land og yrkessfærer.
NOTER:
1 For ordens skyld: Her er sikkert forskjeller fra fag til fag, og det finnes utvilsomt mer drevne «prompt jockeys» som nok kan forløse mer av ChatGPTs potensiale enn meg.
Erlend Lavik er professor i medievitenskap ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UIB), der han er tilknyttet bachelorprogrammet i TV-produksjon og masterprogrammet i manusutvikling for serier. Han er også forfatter av bl.a boken TV-serier: The Wire og den tredje gullalderen (2014). Hans tidligere innlegg kan du lese her.
Bruken av generativ kunstig intelligens (GKI) er blant stridsspørsmålene i den langvarige Hollywoodstreiken. Men kan maskiner virkelig erstatte mennesker i skapende virksomhet? GKI kan etterligne, men ikke oppnå forstand og erkjennelse, fastslår Erlend Lavik.
Foto: Fra iHuman, en norsk dokumentar fra 2019 som berører farene ved KI.
Det synes uunngåelig at en rekke arbeidsplasser og arbeidsoppgaver vil bli radikalt omformet av GKI i årene som kommer. På hvilke måter, og med hvilke konsekvenser, er det neppe noen som overskuer, men rent intuitivt skulle man ikke tro at skuespillere og manusforfattere var spesielt utsatte grupper. Deres virke kretser jo rundt det som kanskje aller minst lar seg redusere til «data», nemlig kreativ tolkning, bearbeiding og formgivning av menneskelig erfaring. Dette krever, virker det rimelig å si, nettopp det kunstig intelligens mangler: reell forståelse (av verden, av hva det vil si å være menneske, av en fortellings tema og formål, av dens kontekst og dens mottagere, osv.). Såkalt maskinlæring innebærer riktignok at maskiner – når de får «trening» på enorme datasett av bilder eller tekst – kan modellere output som ikke er en forutsigbar funksjon av menneskelig input (som ved ren programmering). Like fullt handler det om regning, ikke tenking. GKI kan etterligne, men ikke oppnå, forstand og erkjennelse.
Frykten for at rå datakraft skal erstatte forfattere og skuespillere høres ut som premisset for et usannsynlig, dystopisk science fiction-plott. Det er for så vidt ikke helt upresist, for det er ikke foreliggende realiteter som gjør at GKI står såpass sentralt i forhandlingene mellom de to fagforeningene (WGA og SAG-AFTRA) og bransjeorganisasjonen AMPTP. Det handler først og fremst om å posisjonere seg med tanke på maskinlæringens hypotetiske, fremtidige anvendelsesområder. Teknologiske nyvinninger kan utløse uforutsigbare kjedereaksjoner, noe særlig forfatterlauget fikk merke med strømmetjenestenes tilsynekomst på 2010-tallet. WGA forutså ikke hvor raskt og gjennomgripende hevdvunne bransjepraksiser skulle bli røsket opp, og med hvilke konsekvenser. Selv om strømmerevolusjonen ga mange medlemmer sysselsetting, så førte den også til voldsomme omkalfatringer i TV-industrien, og det er disse som mer enn noe har bidratt til en gradvis forringelse av manusforfatteres lønns- og arbeidsbetingelser det siste tiåret eller så (færre episoder, lange pauser mellom sesongene, forvitringen av DVD-markedet og royalties fra videresalg (såkalt syndication), manglende informasjon om seertall, mindre skriverom, osv.). Bekymringen for potensielt negative ringvirkninger av GKI har i stor grad sammenheng med disse smertefulle erfaringene.
I skuespillerprofesjonen har de første symptomene på en GKI-revolusjon begynt å avtegne seg. For å få karakterer til å se eldre eller yngre ut, er det en gryende tendens å bruke maskinlæringsalgoritmer snarere enn make-up (eller flere skuespillere). I dette landskapet ligger et vell av mulige konflikter etter hvert som teknologien forbedrer seg og gjør det mulig å generere fotorealistiske avatarer av kjente skuespillere (eller politikere, eller popstjerner) som ikke trenger å sette fot på settet, eller å vekke til live avdøde stjerner i nye spillefilmer. Slike scenarier reiser etiske og (opphavs)rettslige problemstillinger som eksisterende kontrakter og lovverk ikke tar høyde for.
Meg bekjent er ikke manusskriving til nå blitt påvirket på merkbart vis, utover at det garantert er mange forfattere som hver for seg tester ut mulighetene ChatGPT gir. Det har jeg selv gjort, og tatt i betraktning at det er snakk om en maskin, er resultatene imponerende. Jeg kan likevel ikke si at jeg har funnet noen reell nytteverdi, verken for egen skriving eller andre formål. Jeg har f.eks. bedt chatboten om å lage akademiske oppgaver, for å se hvor lett det ville være for studenter å bruke GKI som en snarvei til studiepoeng, og hittil er jeg ikke blitt forelagt noen besvarelse jeg ville gitt ståkarakter. Utkastene er dessuten såpass mangelfulle at det virker mer tidkrevende å bearbeide dem enn å rett og slett skrive oppgaven selv.
Jeg har også gjort noen spede forsøk på å undersøke hva ChatGTP kan brukes til for ulike manusformål, og jeg tror ikke manusforfattere har noe å frykte med det første. Dialogen chatboten foreslår til tenkte scener er pinefullt klisjéaktig, og selv om den kan presentere ett og annet film- og seriekonsept som høres umiddelbart forlokkende ut, skal man ikke bore mye i overflaten før det kommer til syne hull og logiske brister den ikke klarer å reparere. Min erfaring er at ChatGPT først og fremst har noe å bidra med når den blir bedt om å løse fokuserte og spesifikke utfordringer, som å komme opp med et Star Wars-lydende navn på en karakter e.l.
Personlig kan jeg ikke forestille meg at manushåndverket i noen meningsfull forstand kan overlates til kunstig intelligens, selv om det garantert vil komme kraftige forbedringer på kort tid. Men jeg er heller ikke sikker på om publikum ville oppleve det som fremskritt dersom maskinene skulle overgå de villeste fantasier og produsere genuint overbevisende fortellinger.
Når jeg prøver å se for meg en verden der de beste filmmanusene skrives av datamaskiner – og i ytterste forstand, uten menneskelig innblanding – tenker jeg uvegerlig på poststrukturalismens ideer om intertekstualitet, og særlig Roland Barthes’ berømte essay «The Death of the Author». Her tar han til orde for å tilintetgjøre det tradisjonelle forfatterbegrepet, som han mener påtvinger leseren en lesemåte som krever underkastelse for en slags tyrannisk Forfatter-Gud. Hans tilråding er å i stedet betrakte all litteratur som én gigantisk tekstvev med alskens opphavsløse tråder som leseren lekent kan forfølge i alle retninger etter eget forgodtbefinnende.
Her er ligger noen åpenbare paralleller til GKI-skapte fortellinger, for de mangler jo nettopp en identifiserbar skaper med intensjoner og biografisk ballast, og de er i langt mer bokstavelig forstand en krysning av talløse foregående tekster. I så måte inviterer de oss til å innta nettopp den tilnærmingen Barthes tok til orde for, der en tekst ikke framstår som et «budskap» fra en Forfatter-Gud, men snarere, som han formulerer det, som «et fler-dimensjonalt rom hvor et mangfold av skriverier, ingen originale, blander seg og støter sammen».
For Barthes var altså forfatterens metaforiske død aktivt ønskelig, men hans manifest fikk aldri gjennomslag utenfor engere kretser, rett og slett fordi det forfekter en lesemåte som strider mot noen av våre dypeste intuisjoner. I møte med kunst søker vi for de fleste meningsfulle formål en eller annen «sammensmelting» med et verks skaper, enten vi kaller det samforstand, innføling, perspektivsammenfall eller noe annet. Viljen til sammensmelting kan utvilsomt trekkes for langt, men løsningen er ikke å gå til den motsatte ytterlighet. Skremmebildet Barthes tegnet av forfatteren som en slags tvangstrøye er en karikatur og stråmann, og den grandiose retorikken som setter seg fore å «befri leseren» dekker over en dypt elitistisk og fremmedgjørende lesemåte.
Det er mot dette bakteppet jeg undrer på om fullt ut GKI-genererte manus vil kunne slå an, uavhengig av kvaliteten på dem. For å låne et kjent filosofisk tankeeksperiment: Hvor mange ville finne det givende å bruke tid på et dikt de kom over i sanden på en strand om de fikk vite at ordene ikke var skrevet av et individ, men snarere var et resultat av naturens tilfeldighet? Oversatt til dette essayets anliggende: Hvor interessant vil det brede film- og TV-publikummet finne det å oppsøke fortellinger som ikke kan sies å springe ut av noen gjenkjennelig bevissthet, noen innsikt eller intensjon, noe meddelelsesbehov, noe blikk på verden?
En lignende fremmedgjøring kan også gjøre seg gjeldende i møte med GKI-genererte, fotorealistiske avatarer. Filmer med digitale Marilyn Monroe-er og Paul Newman-er vil ganske sikkert ha en nyhetens interesse, men det er ikke like opplagt at det kommer til å tenne en varig begeistring. Dét kommer i siste instans ikke an på teknologiens imiteringsevne, men på de forståelsesrammene – den velvilje eller motvilje – som størstedelen av publikum bringer med seg til kinosalen. Disse forståelsesrammene er riktignok formbare, ikke naturgitte, men jeg mistenker at det finnes en dypsittende motstand som kan vare ved lenge etter at teknologien er perfeksjonert (og de juridiske er flokene løst).
Så langt har jeg tatt utgangspunkt i det minst realistiske scenarioet, der teknologiske nyvinninger fullt ut erstatter mennesker. I første omgang vil selvsagt film- og TV-bransjen adoptere GKI som et verktøy for å lette eller effektivisere arbeidsoppgaver, og trolig vil det først gjøre seg gjeldende i den allerede teknologitunge postproduksjonsfasen. For de streikende gruppene handler det først og fremst om å demme opp for hypotetiske trusler i en situasjon der det er høyst usikkert hvordan og i hvilken grad GKI kommer til å bli brukt. Én konkret bekymring ble formulert på en pressekonferanse i juli, da skuespillernes hovedforhandler hevdet at de var blitt forelagt et forslag om at “background performers should be able to be scanned, get one day’s pay, and their companies should own that scan, their image, their likeness and should be able to use it for the rest of eternity on any project they want, with no consent and no compensation”. (AMPTP avviste påstanden som feilaktig).
For manusforfattere er ett skrekkscenario å bli satt til å bearbeide/omskrive GKI-genererte manus. I realiteten ville det minne mye om den oppgaven en showrunner har i dag, bare at utkastet som skal renskrives og gis konsistens er utviklet av en maskin. I praksis vil det innebære at teknologien erstatter innsatsen til de øvrige medlemmene av skriverommet. For meg fremstår en slik utvikling som absurd og usannsynlig, men det avgjørende i forhandlingene er å få på plass grunnprinsipper som beskytter mot alle eventualiteter. Da er det for eksempel avgjørende hvordan GKI-generert tekster blir kategorisert, og for WGA er det ikke minst viktig å unngå at de får status som «literary material» eller «source material», siden det vil innebære at forfattere får kreditering med lavere prestisje og kompensasjon.
Idet jeg skriver dette er det nettopp blitt kjent at forfatterlauget er kommet til enighet med AMPTP. Medlemmene skal riktignok stemme over avtalen først, men oppsummeringene av den tyder på at de har fått gjennomslag for de fleste og viktigste av sine krav, også når det gjelder GKI (spesielt interesserte kan lese hele avtalen her).
Det er i så fall gledelig, for det er ingen grunn til å tro at studioenes ledelse ser GKI som noe annet enn et middel for profittmaksimering. I slike spørsmål er min holdning enkel, og den er ikke basert på spissfindige juridiske eller filosofiske resonnementer, men på følgende observasjon: Over hele verden, og over lang tid, har automatisering, rasjonalisering og teknologisk fremgang skapt enorme verdier. Disse kunne blitt vekslet inn i større handlekraft og mer fritid/velferd for arbeidstakere flest, men særlig siden nyliberalismens inntog på 1980-tallet har godene i all hovedsak sildret oppover til de få. Slik har kolossal verdi- og produktivitetsvekst gått hånd i hånd med en generell forjævlifisering av arbeidslivet. Om AMPTP hadde vunnet fram med sine krav, ville denne utviklingen bare passert nok et hinder. Det er å håpe at andre fagforeninger (og politiske myndigheter og borgere flest) har dette i bakhodet etter hvert som GKI gjør sitt inntog i flere land og yrkessfærer.
NOTER:
1 For ordens skyld: Her er sikkert forskjeller fra fag til fag, og det finnes utvilsomt mer drevne «prompt jockeys» som nok kan forløse mer av ChatGPTs potensiale enn meg.
Erlend Lavik er professor i medievitenskap ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UIB), der han er tilknyttet bachelorprogrammet i TV-produksjon og masterprogrammet i manusutvikling for serier. Han er også forfatter av bl.a boken TV-serier: The Wire og den tredje gullalderen (2014). Hans tidligere innlegg kan du lese her.
