For ikke lenge siden kom jeg i prat med en kvinne som en gang på 1960-tallet hadde ambisjoner om å bli skuespiller. Etter endt skuespillerutdanning i utlandet vendte hun tilbake til Norge med forhåpninger om roller i film og tv. Problemet var bare at hun ble opplevd som «etnisk vanskelig» for norske rollebesettere. Hun så rett og slett for søreuropeisk ut. Hun ble derfor tilbudt to typer biroller, kunne hun fortelle: «Som enten prostituert eller sigøyner».

Vi har kommet et stykke videre siden den gang. Det begynner å bli en stund siden det å spille Othello med svart skokrem på norske teatre var ansett som en uskyldig sjangerkonvensjon. Bevisstheten er voksende og debatten endrer seg. Det handler ikke lenger bare om hvem som får stå foran kamera, men hvem som har rett til å fortelle og hvordan.

Her på rushprint.no kunne den svenske regissøren Isabella Eklöf forrige uke fortelle at Toronto internasjonale filmfestival ikke ville vise filmen hennes, Kalak. Årsaken var at de ikke ville fremme enda en fortelling fra en kolonisert kultur (Grønland) regissert av en hvit europeisk regissør. Orwa Nyrabia, leder av IDFA, verdens største festival for dokumentarfilm, er gått lei av vestlige filmskapere som reiser ut for å «redde verden» (les vårt intervju med ham her). Ingen vil si det i klartekst, men det er ingen tvil om at det har ført til at færre norske dokumentarer deltar på festivalen. Og sannsynligvis vil det føre til at filmskapere tenker seg nøye om før de gyver løs på en annen folkegruppes historie.

Det mest omtalte stridsspørsmålet siste månedene har likevel vært bruken av etnisk hvite skuespillere i rollen som historisk viktige jødiske personer. Både Oppenheimer, Golda og snart premiereklare Maestro har fått kritikk for å ikke anvende jødiske skuespillere i disse hovedrollene. Både Cillian Murphy, Helen Mirren og Bradley Cooper er overrøst med superlativer for sine rolleprestasjoner, og alle regnes som gode Oscar-kandidater. Men de er ikke jødiske.

Det som er nytt og interessant ved denne debatten er at en folkegruppe som lenge har underspilt sin etnisitet i Hollywood, ofte for å «passere» som hvite, nå krever at spørsmålet om representasjon også skal gjelde dem.

Og det bør det selvsagt. Men det avdekker noen uavklarte spørsmål. For hva er egentlig et typisk jødisk utseende? Hva er en moderne sekulær jødisk-amerikansk identitet? Jødiske og hvite skuespillere har lenge vekslet på å spille hverandres typer i amerikansk og europeisk film. Hollywood har alltid vært befolket av jødiske skuespillere, fra Michael Douglas til Scarlett Johansson, og de har gitt oss en rekke klassiske amerikanske arketyper.

Noe av utfordringen med Coopers tolkning av Leonard Bernstein i Maestro er, slik enkelte opplever det, at han mangler Bernsteins mer markante nese. Derfor har filmskaperne utstyrt han med det mest utskjelte av alle «billige» filmtriks – en protese. Det som gjør Bernsteins nese-diskusjon så absurd er at den rasistiske jødiske karikaturen har ligget blant annet nettopp der, i nesen. Om vi ikke visste om den innsatte protesen, som er dyktig maskert, så hadde vi neppe hengt oss opp i den.

Jeg har større forståelse for innvendingene mot at Helen Mirren på engelsk fortolker det israelske nasjonale ikonet Golda Meir. Filmen handler om hvordan Meir som statsminister ledet Israel gjennom en av nasjonens mest krevende kriser da den ble angrepet av omliggende arabiske land under Yom Kippur i 1973. Her beveger filmskaperne seg inn i et nasjonalt anliggende, et traume som fortsatt kan føles i ryggmargen på den israelske identiteten. Om Hollywoodstjerner hadde spilt rollene i en angloamerikansk film om 22.juli, kan du være sikker på at vi ville fått liknende reaksjoner her hjemme.

Men vi må kunne spørre oss hvor denne debatten til syvende og sist leder oss. Den naturlige konklusjonen, eller endestasjonen, er jo et produksjons- og ytringsklima der filmskapernes manøvreringsrom er redusert. Om en filmskaper, eller skuespiller, ikke kan leve seg inn i andre identiteter enn den som likner hens egen, hva skjer da med filmen som fortellekunst? Den pågående selvransakingen i filmbransjen for å bøte på fortidens synder, ikke minst i måten andre folkegrupper er blitt framstilt på, er en dyd av nødvendighet. Men vi må kunne holde flere tanker og prinsipper i hodet samtidig. Vi kan bare se til behandlingen Helt Super fikk på Berlinalen for å forstå hvor galt det kan gå når velmente intensjoner om representasjon går helt av sporet.

Nå for tiden utsettes filmskaperne for et merkbart press fra flere ulike og motstridende krefter. Fra nasjonale myndigheter dukker det opp stadig nye bokser filmskaperne og konsulentene må krysse av, nye føringer som handler om alt fra kommersielle krav til miljøvern og representasjon. Men også en voksende nasjonalsjåvinisme har sneket seg i regelverk for filmstøtte, blant annet i Polen og Ungarn.

Det er nemlig ikke bare minoritetene som mener at filmen ikke representerer dem. Vi gjennomlever en politisk krise der heller ikke deler av majoritetsbefolkningen i Europa eller USA opplever at de er representert, og søker svar i en økende nasjonalisme og ekstremisme.

Det angrepet den polske regjeringen de siste ukene har rettet mot Agnieszka Hollands film om flyktningesituasjonen i Europa er illevarslende. Holland har med sin film i høyeste grad vist at flyktningene trenger en stemme. Hun viser hvor viktig det er at filmskapere trosser regjeringer og majoriteter, for å fremme underrepresentert perspektiver.

Men en filmskaper vet aldri hvordan filmen vil treffe. I neste omgang kan det være en minoritet eller pressgruppe som har noe å utsette på filmen din. Kanskje synes de, i likhet med den polske regjeringen, at du framstiller kulturen de representerer på en ufordelaktig måte?

Bør filmskaperne i såfall trosse disse protestene, slik Holland har trosset polske myndigheter? Ja, det bør de så absolutt, i tilfellene der den kunstneriske integriteten og sannheten står på spill. Men spørsmålet har, kjedelig nok, ingen enkle svar; hvert enkelt tilfelle må vurderes for seg.

I tidligere tider stilte ingen spørsmålstegn ved hva som foregikk bak kamera, så lenge resultatet på lerretet ble overbevisende. I dag krever publikum at filmene i likhet med så mye annet er produsert under anstendige arbeidsforhold og i henhold til det demokratiske fundamentet som ligger bak en nasjonal filmstøtte. Dessuten finnes det en langt større bevissthet om forholdet mellom sannhet og fiksjon, der man i voksende grad også setter likhetstegn mellom sannhet og representasjon.

Derfor går prosessen med å styrke minoritetenes representasjon sin gang i bransjen, slik seg hør og bør, anført av blant annet Norsk filminstitutt. Den er omstendelig og byråkratisk, men nødvendig. 

Forhåpentligvis vil den finne en balanse mellom filmskapernes kunstneriske behov og kravene om representasjon, mellom de som er innenfor og de som opplever at de står utenfor. Men det skjer ikke uten prøving og feiling. Om pendelen begynner å svinge for mye i den ene eller andre retningen, er vi avhengig av en våken debatt og et konsensus om at filmskapernes kunstneriske frihet må vernes om.

Filmskaping som kunstutøvelse kan aldri bli fullt ut demokratisk. Men muligheten for en mangfoldig talentpool til å havne i posisjon til å utøve den, må være det. Hvis ikke, blir ytringsfrihet bare en problemstilling for de få innvidde som har tilgang på produksjonsmidlene. Og da får vi et demokratisk problem.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.