Det er ingen tvil om at NFI gjør en innsats i kulissene. Men det er også noe av problemet.

Foto av den nye fasaden på Filmens Hus som ble avduket denne uken.
Det er mange fine ord og intensjoner i NFI-direktør Kjersti Mo sitt svar på mitt innlegg om ytringskårene i filmbransjen og rollen til Norsk filminstitutt. NFI «vil være en samspillaktør og portåpner», heter det. NFI ønsker «en mer systematisk og transparent dialog med bransjen» og «være åpen for dialog og debatt.»
Hun anvender alle de riktige ordene. Så gjelder det å overføre det til praktisk politikk, som det heter. Og her gjenstår det en del før disse visjonene fra Filmens Hus harmonerer med hva som foregår der ute i resten av filmlivet.
Jeg tviler ikke på at Mo er oppriktig når hun hevder at NFI er i løpende og god kontakt med bransjen. De har innført jevnlige møter med bransjerådet, hevder hun. Likevel er den tilbakemeldingen fra bransjen jeg får litt annerledes enn den hun sitter på. Såvidt jeg har forstått foreslo direktøren i høst færre møter med bransjerådet fordi hun oppfattet dem som lite effektive.
Hun kunne i det minste ha svart da bransjeorganisasjonene i et innlegg her på rushprint.no – som var like mye ment for det offentlige rom som bransjens bakrom – legger såpass mye tyngde bak spørsmål som berører ytringsfriheten og NFIs rolle i bransjen. De konkrete forslagene er noe som berører alle som på en eller annen måte får tilskudd fra NFI. Det er snakk om tusenvis av arbeidsplasser.
En fersk rapport om ytringsfrihetens status i arbeidslivet dokumenterer at bare under halvparten av arbeidstagere føler de kan ytre seg offentlig om faglige spørsmål. Forskningen er gjennomført av Fafo og finansiert av Fritt Ord. Dette er et faresignal for demokratiet, konkluderer rapporten. Ytringsfrihetskommisjonen er inne på det samme i sin rapport der også prinsippet om armlengdes avstand, som anbefales forankret i den reviderte kulturloven, tas opp igjen som en rettesnor.
Med fare for å virke litt nedlatende vil jeg bare minne om disse rapportene. Ikke fordi Mo ikke kjenner til dem, men fordi det kan virke som hun ikke helt forstår hvor NFI befinner seg i dette ytringshierarkiet. Slik NFI lenge lå etter de fleste andre kulturinstitusjoner i arbeidet for å bidra til større mangfold, har de foreløpig ingen klar strategi for sin egen rolle som den største maktbastionen i filmlivet og sentral ytringsaktør. NFI opptrer i dag som både tilbaketrukket «ansiktsløst» byråkrati og utadrettet publikumsvirksomhet som formidler filmlivets suverent største pott med 625 millioner kroner. Hvordan er det mulig å være både en usynlig hånd og «samspillaktør og portåpner»?
Gjennom etterkrigstiden har bransjen utviklet et klientforhold til NFI som har skapt en hemmende passivitet – og ambivalens. På ene siden sitter bransjen og venter på at NFI skal bestemme og vedta. På andre siden får NFI skylden for det meste, om noe går galt. Samtidig er filmbransjen av natur så prosjektbasert og drevet av personlige relasjoner at en åpen debatt er til tider svært krevende. Det er blant annet dette utfordrende landskapet bransjeaktørene ba NFI ta innover seg i sitt innlegg her på rushprint.no. Å bare konstatere at kritikk av NFI ikke skal få betydning for kritikerne om de søker tilskudd, blir for enkelt.
Det er denne spagaten – mellom å være en bakromspiller og en offentlig aktør – som gjør det ekstra krevende for NFI og gir inntrykk av vingling. Mandatet er uklart. Mo viser til at NFI utretter mer enn de får anerkjennelse for, fordi de ofte opererer i kulissene. Men det er da ingenting som forhindrer NFI fra å være mer åpne på hva de holder på med. Det er lov å skryte litt av seg selv om man gjør noe bra.
Jeg gir med min kritikk i det minste Mo anledning til å skryte av NFIs innsats som støttespiller for produsenten Qvisten under kanselleringen av filmen Helt Super på Berlinalen. Men det kan virke som hun misforstår min kritikk, og kanskje har jeg uttrykt meg uklart. Jeg betviler ikke at NFI støttet Qvisten da det sto på som verst. Min innvending er at NFI lot Berlinalen få slippe billig unna. Om en festival kan kansellere filmer, uten at det tas et oppgjør i all offentlighet, vil det skje igjen. Situasjonen krevde en prinsipiell offentlig uttrykt stillingstagen, en mobilisering for ytringsfriheten.
Mo forsikrer at NFIs kritikk av beslutningen har gjort inntrykk på europeiske bransjeaktører. Men den fant altså sted kun på bakrommet, til innvortes bruk. Noen spørsmål er tydeligvis for viktige til at offentligheten har krav på å vite om det.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Foto av den nye fasaden på Filmens Hus som ble avduket denne uken.
Det er mange fine ord og intensjoner i NFI-direktør Kjersti Mo sitt svar på mitt innlegg om ytringskårene i filmbransjen og rollen til Norsk filminstitutt. NFI «vil være en samspillaktør og portåpner», heter det. NFI ønsker «en mer systematisk og transparent dialog med bransjen» og «være åpen for dialog og debatt.»
Hun anvender alle de riktige ordene. Så gjelder det å overføre det til praktisk politikk, som det heter. Og her gjenstår det en del før disse visjonene fra Filmens Hus harmonerer med hva som foregår der ute i resten av filmlivet.
Jeg tviler ikke på at Mo er oppriktig når hun hevder at NFI er i løpende og god kontakt med bransjen. De har innført jevnlige møter med bransjerådet, hevder hun. Likevel er den tilbakemeldingen fra bransjen jeg får litt annerledes enn den hun sitter på. Såvidt jeg har forstått foreslo direktøren i høst færre møter med bransjerådet fordi hun oppfattet dem som lite effektive.
Hun kunne i det minste ha svart da bransjeorganisasjonene i et innlegg her på rushprint.no – som var like mye ment for det offentlige rom som bransjens bakrom – legger såpass mye tyngde bak spørsmål som berører ytringsfriheten og NFIs rolle i bransjen. De konkrete forslagene er noe som berører alle som på en eller annen måte får tilskudd fra NFI. Det er snakk om tusenvis av arbeidsplasser.
En fersk rapport om ytringsfrihetens status i arbeidslivet dokumenterer at bare under halvparten av arbeidstagere føler de kan ytre seg offentlig om faglige spørsmål. Forskningen er gjennomført av Fafo og finansiert av Fritt Ord. Dette er et faresignal for demokratiet, konkluderer rapporten. Ytringsfrihetskommisjonen er inne på det samme i sin rapport der også prinsippet om armlengdes avstand, som anbefales forankret i den reviderte kulturloven, tas opp igjen som en rettesnor.
Med fare for å virke litt nedlatende vil jeg bare minne om disse rapportene. Ikke fordi Mo ikke kjenner til dem, men fordi det kan virke som hun ikke helt forstår hvor NFI befinner seg i dette ytringshierarkiet. Slik NFI lenge lå etter de fleste andre kulturinstitusjoner i arbeidet for å bidra til større mangfold, har de foreløpig ingen klar strategi for sin egen rolle som den største maktbastionen i filmlivet og sentral ytringsaktør. NFI opptrer i dag som både tilbaketrukket «ansiktsløst» byråkrati og utadrettet publikumsvirksomhet som formidler filmlivets suverent største pott med 625 millioner kroner. Hvordan er det mulig å være både en usynlig hånd og «samspillaktør og portåpner»?
Gjennom etterkrigstiden har bransjen utviklet et klientforhold til NFI som har skapt en hemmende passivitet – og ambivalens. På ene siden sitter bransjen og venter på at NFI skal bestemme og vedta. På andre siden får NFI skylden for det meste, om noe går galt. Samtidig er filmbransjen av natur så prosjektbasert og drevet av personlige relasjoner at en åpen debatt er til tider svært krevende. Det er blant annet dette utfordrende landskapet bransjeaktørene ba NFI ta innover seg i sitt innlegg her på rushprint.no. Å bare konstatere at kritikk av NFI ikke skal få betydning for kritikerne om de søker tilskudd, blir for enkelt.
Det er denne spagaten – mellom å være en bakromspiller og en offentlig aktør – som gjør det ekstra krevende for NFI og gir inntrykk av vingling. Mandatet er uklart. Mo viser til at NFI utretter mer enn de får anerkjennelse for, fordi de ofte opererer i kulissene. Men det er da ingenting som forhindrer NFI fra å være mer åpne på hva de holder på med. Det er lov å skryte litt av seg selv om man gjør noe bra.
Jeg gir med min kritikk i det minste Mo anledning til å skryte av NFIs innsats som støttespiller for produsenten Qvisten under kanselleringen av filmen Helt Super på Berlinalen. Men det kan virke som hun misforstår min kritikk, og kanskje har jeg uttrykt meg uklart. Jeg betviler ikke at NFI støttet Qvisten da det sto på som verst. Min innvending er at NFI lot Berlinalen få slippe billig unna. Om en festival kan kansellere filmer, uten at det tas et oppgjør i all offentlighet, vil det skje igjen. Situasjonen krevde en prinsipiell offentlig uttrykt stillingstagen, en mobilisering for ytringsfriheten.
Mo forsikrer at NFIs kritikk av beslutningen har gjort inntrykk på europeiske bransjeaktører. Men den fant altså sted kun på bakrommet, til innvortes bruk. Noen spørsmål er tydeligvis for viktige til at offentligheten har krav på å vite om det.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.