Foto: Det nye Cinemateket er en av arenaene for åpen dialog og debatt denne våren, skriver Kjersti Mo.

Hva slags ytringskultur har vi? spør Kjetil Lismoen fredag i Rushprint. Han mener filmbransjen har en selvpålagt taushetskultur og hevder at Norsk filminstitutt ikke er bevisst sin egen rolle. Det er på sin plass å korrigere noen av disse påstandene.

Vi vil være en samspillaktør og portåpner.

NFI ønsker en mer systematisk og transparent dialog med bransjen. Som et ledd i det har vi derfor innført jevnlige møter med bransjerådet, og nå også skriftlige innspillsrunder to ganger i året (mars og september). Første runde ble gjennomført nå i mars, og da inviterte vi inn alle interesseorganisasjonene, som leverte sine innspill denne uken. Innsikten vi henter strukturert inn, vil påvirke de prioriteringene vi gjør, det være seg våre satsingsforslag for kommende statsbudsjett, større budsjettendringer i filmfondet som vi vurderer, tilskuddsordningenes innretning eller generelle innspill bransjen måtte ha til tiltak og aktiviteter. Dette er i tråd med de fem tiltakene som Norsk filmforbund, Norske filmregissør og Norske dramatikeres forbund foreslo i et innlegg i Rushprint tidligere i år,

Det er viktig å understreke at denne formelle kanalen kommer i tillegg til annen uformell dialog som skjer på daglig basis mellom ansatte i NFI og bransjen. Vi opplever at bransjen er positive til dette initiativet fra oss og vi kommer til å evaluere den første runden slik at vi kan gjøre det enda bedre i september.

Spørsmål om habilitet og kompetanse hos NFIs konsulenter og tilskuddsforvaltere er noe vi tar på største alvor, både ved ansettelser og ved daglig saksbehandling. Det er svært viktig for oss som forvalter av offentlige midler på filmområdet at vi har tillit i filmbransjen og i offentligheten.

Om en filmskaper ytrer seg kritisk om Norsk filminstitutt, har dette selvsagt ingen betydning for saksbehandling av filmskaperens eventuelle fremtidige søknader om tilskudd. Vi skal gi tilskudd til de beste prosjektene. Dette handler også om armlengdes avstand, som er et helt grunnleggende prinsipp i NFI

Etter Riksrevisjonens rapport i 2017 er det gjort flere tiltak for å sikre god og ryddig saksbehandling i NFI og ivaretakelsen av habilitet i alle ledd. At Riksrevisjonen gjenbesøkte NFI mot slutten av fjoråret, og nå ikke lenger har noen kritiske bemerkninger, kan gjerne vies mer oppmerksomhet – det er gjennomført et solid og omfattende arbeid for å lukke alle avvik fra 2017 de senere årene.

NFI utfører mye arbeid uten at det omtales offentlig. Et eksempel på dette er at det var filminstituttet som sto i kampen sammen med produsenten Qvisten i Berlin, da festivalen kansellerte den internasjonale premieren på bakgrunn av påstander om rasisme i Helt Super. Det vil overraske oss om Berlinalen ikke har oppfattet at NFI har vært sterkt kritiske til dem på prinsipielt grunnlag. Det er også NFI som har løftet diskusjonen om festivalenes rolle og viktigheten av friheten til å kuratere inn i europeiske filmorganisasjoner og bidratt til at tematikken omkring kunstnerisk frihet og nå går høyt på flere arenaer, der vi også i høyeste grad deltar selv.

Det verken kan eller skal være slik at filmbransjens debattkultur avhenger av NFI, som Rushprint skriver. Den norske filmoffentligheten er et stort økosystem av aktører som alle har en rolle i å skape et godt miljø for åpenhet og meningsutveksling. Vi ønsker at NFI skal være åpen for dialog og debatt, det er et av målene når vi nyåpner NFI og Det nye Cinemateket. Vi håper og tror at det blir en god arena for bransjedialog, debatter og diskusjoner som gjerne, i tillegg til mye annet, kan handle om NFIs rolle og ytringsfrihet i filmbransjen.

Dette er blant våre bidrag til styrket ytringskultur denne våren.

Kjersti Mo, direktør i Norsk filminstitutt.

Relatert innlegg: Hva slags ytringskultur har vi?