Denne teksten ble første gang publisert 30.januar.

«Jeg orker ikke mer. Verden er syk», skriver Vera i dagboken sin, og hun legger spørrende til: «Finnes det en verden for meg?» Vera er på kant med sine omgivelser og seg selv. Hun spises langsomt opp av en mørk uro. Det er som om hun imploderer, synker inn i seg selv under trykket fra økologisk krise og ungdommelig verdenssmerte, men hun gjør også opprør mot alt det som begrenser livsgleden hennes. Hun har en desperat, rastløs og glupsk livslyst, men er samtidig bunnløst sårbar og hudløs. «Jeg er et minefelt», slår hun fast.

Det er lillesøsteren Eira som blir vitne til hvordan storesøsteren nærmest går i oppløsning foran øynene hennes i Franciska Seifert Eliassens debutspillefilm Den siste våren. Det er lillesøsterens perspektiv vi tilskuere deler. Eira observerer forandringene som gjør storesøsteren til en fremmed, men når hun i skjul leser søsterens dagbok får hun et nytt syn på sin søster. Eira ser hva søsteren ser. Hun forstår hva Vera sliter med, og skjønner hvordan storesøsterens desperate følelsessvingninger og voldsomme stemningsskifter river henne i stykker.

Franciska Seifert Eliassens film får norsk kinopremiere i slutten av april, men Den siste våren har allerede blitt en snakkis etter flere festivalvisninger. Allerede i august i fjor ble Den siste våren vist på filmfestivalen i Locarno, noe som er sjelden kost for norske filmer, og relativt nylig sto også Tromsø og Göteborg for tur.

I Göteborg kjempet filmen om den gjeve Bergman-prisen. Ingmar Bergman ville helt sikkert ha kjent seg igjen i Eliassens film, som ikke minst skildrer eksistensiell oppløsning og forholdet mellom to søstre på en måte som med litt fantasi kan minne om Bergmans Persona (1966). Den siste våren og Persona er selvsagt to svært forskjellige filmer, men felles har de et sterkt eksistensielt alvor, en skildring av indre uro og oppløsning, og en utforskning av det tette forholdet mellom to kvinner.

Eliassens film om søstrene Vera og Eira er en personlig lavbudsjettfilm laget på utsiden av det offisielle støttesystemet. Det er nok et eksempel på at noe av det mest vitale, originale og spennende som lages av film i Norge i dag gjøres uten støtte fra Filminstituttet. Filmen er spilt inn på Gimsøya og Kabelvåg i Lofoten, og har vokst ut av regissørens utdannelse på Filmhøyskolen i Nordland. Opptakene til filmen ble gjort allerede i 2019, men en hjernerystelse førte til at ferdigstillelsen av filmen tok ekstra lang tid. Franciska Eliassen har ikke bare skrevet manus, produsert og regissert, men hun står også for klipp og lyddesign. Henrik Lande har fotografert, og gjør en strålende jobb, men kanskje mest oppsiktsvekkende er innsatsene til Ruby Dagnall som Vera og Keira Lahart som lillesøsteren Eira.

Spesielt Ruby Dagnall gjør en fabelaktig jobb og makter å gi Vera et helt eget sitrende liv. Ansiktet hennes er en temperaturmåler for rollefigurens søkende sjel og urolige hjerte, og i scene etter scene gjør hun Vera til en levende og sann karakter. Dagnall har allerede vunnet en Amanda for beste skuespiller for innsatsen i Sara Johnsens Rosemari i 2016, og hun fortjener enda en skuespillerpris for sin innsats i Eliassens film. Det er en av de sterkeste og sanneste skuespillerinnsatsene jeg har sett på veldig lang tid.

Selv om fortellingen om Vera og Eira har personlige berøringspunkter for regissøren, som har karakterisert seg selv som en miljøaktivist, og som selv har en psykisk syk søster som ble syk da Eliassen var 13 år, er Den siste våren en film som makter å gå langt ut over det personlige. Franciska Eliassen evner å gjøre det personlige til noe allmenngyldig. Det er en uperfekt film hun har laget, men en røff perle som skinner med en helt særegen skittenvakker glans. Den siste våren er kanskje den mest vitale, viktigste og såre filmen jeg har sett på lang tid, og en film som berører oss som ser på en sår og vakker måte.

Oppvekstskildring

Langt på vei kan Den siste våren karakteriseres som en oppvekstskildring. I motsetning til de aller fleste oppvekstskildringene både i norsk og internasjonal sammenheng, er Eliassens film imidlertid lite interessert i sentrale omdreiningspunkter som familie, skole og oppvekststed. Det kan synes som om familien til Vera og Eira også er i oppløsning, men vi får så få glimt av familielivet at dette bare blir en vag og diffus bakgrunn for skildringen av forholdet mellom de to søstrene. Vera krangler med faren, og moren synes ofte å være syk, men mot slutten av filmen er hun også til stede for datteren når sammenbruddet kommer.

Heller ikke skolen er stedet der Veras drama utspiller seg. I en scene i filmen går de to søstrene forbi en liten gjeng ungdommer i den lille bygda der de bor. De spør hvorfor Vera ikke er på skolen, men Vera er lite interessert i å snakke med klassekameratene. Selv om en sentral poetisk scene litt senere foregår i klasserommet, ser vi bare Vera og søsteren i denne scenen. Lærere og klassekamerater er totalt fraværende. Alt dette peker på at Den siste våren ligger så langt fra et tradisjonelt sosialrealistisk drama som man kan tenke seg. Eliassen er ikke interessert i å skape en rollefigur som forklares gjennom forholdet til familie, skole og autoriteter. Hun er heller ikke interessert i å skape en «tykk beskrivelse» av Veras oppvekst, bakgrunn og liv. I stedet ser vi Vera og Eira i korte poetiske øyeblikk, som skildrer alle de motsigelsesfulle følelsene de to unge jentene sliter med.

Heller ikke det stedet der Vera og Eira vokser opp er spesielt avgjørende for nedsmeltingen hennes. Vi befinner oss på et lite sted i Lofoten, og Vera blir et lite menneske sett på bakgrunn av det mektige landskapet. Hun kveles imidlertid ikke av å befinne seg mellom hav og fjell, men alle omgivelsene tas som noe helt naturlig. De bare er der, som en mektig bakgrunn til Veras indre drama.

En av filmens små hverdagslige scener kan si noe om Eliassens prosjekt, og hvordan hun presenterer og skildrer sine to hovedpersoner. Nesten en time inn i filmen går de to jentene på fisketur. De står på svaberget og kaster sluk. Vera er opprømt, og Eira fniser. Øyeblikket er godt og preget av at de to gjør noe sammen og er i naturen. At Vera vil fiske slår oss imidlertid som noe overraskende, ikke minst fordi hun er så opptatt av at alt liv på kloden er truet, og hun ser bare det grusomme i at vi lever av å ta liv og spise det som lever.

Men det starter godt. Vera viser lillesøsteren hvordan en bevegelse med fiskestangen kan lure fisken. Så får Vera en torsk på kroken. Det ser ut som om en barnslig glede skyller gjennom henne, men samtidig ber hun om hjelp. «Jeg hater fisk», sier hun, med lun selvironi, og det er lillesøster som må ta i fisken. Eira synes først nølende og litt rådløs, men vil kanskje også utfordre på sin måte, og bruker ekstra lang tid på å ta livet av og rense fisken. Hun aner at stemningen har snudd, storesøsterens sinnstilstand har endret seg. Hun skjærer i innvollene med en uskarp kniv, inntil Vera ber henne om å stoppe fordi hun synes det er ekkelt. Hun sitter med ryggen til lillesøsteren. Vel hjemme forsøker Vera å skylle fisken ned i do.

Franciska Eliassen filmer en tilsynelatende helt hverdagslig scene som er typisk norsk. To jenter er på fisketur. Men scenen handler ikke om naturglede, samhold og mestring, eller det å delta i en hverdagslig handling på lik linje med alle andre. Det handler om motsetninger, spenninger og stemningsskifter. Vera pendler i sin hudløse sårbarhet mellom glede og avsky, og Eira tester ut både seg selv og storesøsteren med sin uvørne og langtrukne rensing av fisken. Scenen blir en temperaturmåler på hvordan Vera opplever verden og seg selv, og et presist bilde på spenningene i og mellom de to søstrene. Det er en liten og enkel scene som langsomt folder ut et komplekst bilde av følelser, stemninger og bånd mellom de to jentene. Og det er mesterlig gjort.

Det mest sentrale i oppvekstskildringen som filmgenre er skildringen av et ungt menneske som langsomt finner seg selv og opplever en ny selvforståelse og plass i verden. Noe av dette ser vi i hvordan Eira opplever storesøsteren, og forsiktig endrer sitt syn på søsteren. Eira vokser opp gjennom å se og forstå søsteren. Men først og fremst handler Den siste våren om å miste seg selv. Vera svinner hen, imploderer, forsvinner framfor øynene på lillesøsteren, og blir borte for oss. Hun finner ikke seg selv. Vera mister seg selv.

Økofeminisme

Skildringen av Vera og Eira spilles ut mot en bakgrunn av angst for økologisk krise og sammenbrudd. Dette antyder regissøren allerede i fortekstene, og det blir avgjørende for å forstå Veras siste vår før hun imploderer. Vera brytes ned av bekymringer overfor kloden og alt liv. Hun tar all økopessimisme inn over seg. Internaliserer all angst, usikkerhet og bekymring. Når hun føler seg utenfor, er det ikke minst fordi alle rundt henne lever sine liv uten samme hudløse bekymring. Kloden dreier stille rundt og ingen bryr seg. Bortsett fra Vera. «Jeg streiker for miljøet», sier hun når hun blir spurt hvorfor hun ikke er på skolen.

Vera drømmer om en grønn revolusjon. Om at alle andre skal våkne opp av sin dvale og handle. Samtidig har også hun et ønske om å gå i hi. Men hun kan ikke slippe bekymringene, og de spiser henne opp innenfra. Eira blir bare en tilskuer, som ser at noe skjer med søsteren, men gjennom sine stjålne kikk i storesøsterens dagbok forstår hun mer av hva Vera føler, og hvordan hun opplever verden rundt seg.

Det som gjør Den siste våren så vellykket, og som gjør at filmen føles så sann, er at Vera ikke er propagandist og besserwisser, men et ganske vanlig ungt menneske som ikke kan skille mellom følelser og handlinger. «Ingen kjenner meg», skriver hun i dagboken, i et øyeblikk av vanlig ungdommelig verdenssmerte, og hun følger opp: «Jeg må bort». Samtidig lengter hun etter å leve, etter berøring og seksualitet, etter å være skitten, og etter et liv hinsides en rutinepreget maskintilværelse. Hun vil flykte fra en verden som hun opplever er laget av betong og asfalt, men ser samtidig landskapet rundt henne, hester og dyr, og sjøen som en sanselig sone som kjærtegner henne og får henne til å leve.

Vera er uten grenser. Fantasi smelter sammen med eller til og med overtrumfer virkeligheten, og hun utfordrer grensene mellom natur og kultur, og skillet mellom inne og ute. I noen av filmens vakreste og mest sårbare scener ser vi hvordan hun forvandler et interiør til en slags natur, gjennom å leke med vann eller henge tang og tare på kryss og tvers i rommet. Hennes verden er angstfylt og kvelende, men også levende, sanselig, søkende og magisk.

Regissøren har i et intervju karakterisert seg selv som en økofeminist, og dette er åpenbart et viktig motiv i filmen som folder seg ut på flere måter. Veras nysgjerrighet på verden er like stor som nysgjerrigheten på sin egen kropp. Hun advarer lillesøsteren overfor hennes egen kropp og hvordan samfunnet ser på kroppsvæsker. Spesielt i forhold til kvinner. Svette, hår, menstruasjon, urin, snørr, alt dette er noe kvinner ikke skal ha. Hun gjør opprør mot slike reduseringer av kvinner til «pene piker». Snuser på fingrene som har vært i eget skritt, leker med snørr, pisser i fjæra på en stor stein. På den ene siden bidrar dette til den vitale og rastløse skildringen av Vera, og samtidig er det en betimelig påminnelse om hvordan konvensjoner former kvinners liv og forhold til egne kropper. Veras opprør er ikke bare et økologisk opprør, men også et feministisk opprør. Alt det mannssamfunnet har støtt ut som abjekt – alt det ekle og kroppslige som sopes under teppet og ikke skal vises fram – løftes fram og lekes med.

Vera er også opptatt av hvordan hekser ble sett på og straffet i tidligere tider, og her har Den siste våren mange likehetstrekk med Itonje Søimer Guttormsens Gritt (2021), som også handler om en ung kvinne som tråkker over streken, bryter grenser, og går tilbake til naturen for å oppleve både et nullpunkt og kanskje også en ny begynnelse. Det teatrale er også et likhetstegn mellom de to filmene, selv om de er svært forskjellige.

Når Vera glir inn i en helt egen verden vises dette også ofte som et magisk kvinnefelleskap. Dette er en av styrkene til Den siste våren. Eliassen våger å skape små poetiske mellomrom i fortellingen, som viser oss Veras indre liv og tilstand, men disse små scenene kobler samtidig Vera til et søsterskap og kvinnelig felleskap. Filmens kjønnsrolleperspektiv er diskret, men viktig. Det er ikke tilfeldig at en av bøkene vi ser i Veras rom er Suzanne Brøggers andre bok, utgitt i det som gjerne ble kalt «kvinneåret».

Stemninger og øyeblikk

Selv om Den siste våren har en klar fortelling, og skildrer livet til søstrene Vera og Eira den våren Vera mister seg selv, fra februar til april, er Eliassens film på mange måter typisk for mye av norsk samtidsfilm. Stemninger, sansninger og øyeblikk er av og til nesten like viktige som det å fortelle en klar og enkel historie. I Den siste våren fungerer imidlertid dette på en utmerket måte, ettersom de mange sidesporene i fortellingen bidrar til både å skildre Vera og forholdet mellom de to søstrene.

En av filmens mest slående scener er like hverdagslig som fisketuren. Vera og Eira skal bade. Etter det korte og friske badet ligger de på et svaberg tullet inne i tepper. Vera spør og graver. Og hun begynner å skrøne om dinosaurer. Lillesøsteren vet at det hele er bare tull, men sier lite. Vera synes å tro på det hun selv sier, og vi forstår både hvordan hun tar avstand fra noen av lillesøsterens holdninger, men samtidig også synes å begynne å miste grepet på tilværelsen.

Andre ganger bryter Eliassen av, lar en scene stå alene som et pregnant bilde på hvem Vera eller Eira er, og hva som skjer i og mellom de to. Mot slutten av filmen løses imidlertid mye av fortellingen opp, og speiler på mange måter Veras sammenbrudd og indre eksil i sykdom. I denne delen fortettes perspektivene i filmen på en mesterlig måte, og fokus forskyves fra Vera til Eira. Noen av bildene vi ser har preg av en nærmest magisk realisme, og blir stemningsfulle øyeblikk fulle av sansninger og kraft. Et lam på et bord, en kvinnekropp mot blankskurte steinformasjoner, en kropp nærmest skylt opp på tilværelsens harde steingrunn.

Det er disse magiske øyeblikkene, eller de små scenene som skildrer Vera og lillesøsteren, som gjør at fortellingen får sin særegne kraft. Vera som kikker inn på en intim scene mellom søsteren og to unge menn, Vera som øver med et band, eller Eira som storøyd studerer storesøsterens jenterom dekorert med bilder og collager. Hver for seg er disse scenene presise skildringer av ungdomsliv og følelsesstormer. Sammen blir de en vakker og poetisk fortelling.

Sårbar vitalitet

«Sinnsyk?», spør Vera seg selv i dagboken, og svarer: «Ja, syk av sinne». Franciska Seifert Eliassen klarer å blande sinne med melankoli, stopper opp i sanselige og visjonære glimt, og lager i Den siste våren en av de sanneste og såreste oppvekstskildringene vi har sett i norsk film. Livsglede og livsangst blandes i et av de sterkeste portrettene av et ungt menneske som er laget her i landet. Den siste våren er en forsiktig og lavmælt film, men det er samtidig en film som føles mer virkelig, viktig og sann enn de fleste andre filmer i dag.

Vera tar alt inn over seg. Hun har ingen grenser. «Det finnes ingen grenser», skriver hun i dagboken. Eliassen viser hvordan en slik hudløs og grenseløs livsfølelse blir negativ og truer med å løse opp Veras personlighet. Samtidig gir hun oss en påminnelse om vårt ansvar på jorden, som både handler om forholdet til naturen og til alle mennesker rundt oss. Og hun minner oss om det ekstra presset kvinner føler på kroppen. Det er en både vakker og vond film Franciska Eliassen har laget, som det ikke er vanskelig å bli forelsket i.

Norsk film har ikke mistet sin vitalitet, og vil helt sikkert gjenerobre publikum i tiden som kommer, etter pandemiens parentes, men det er slående at noen av de mest vitale og sterke norske filmene den siste tiden har kommet fra filmkulturens randsoner. Lavbudsjettfilmer som Den siste våren og Mona Johanne Hoels Natt, eller mer eksperimentelle filmer av regissører som Camilla Figenschou og Andrea White Hveding. Filmer av Paul Tunge og Mariken Halle utfordrer og imponerer også. Dette ikke til forkleinelse for de «offisielle» filmene, som kommer fra kulturens kjerne og er støttet av Filminstituttet, men de mest vitale og viktige filmene synes å komme fra utsiden av norsk filmoffentlighet i dag. Det er et tankekors.

Franciska Seifert Eliassen er et nytt super-talent som vi ikke har råd til å miste. Den siste våren er visuelt og narrativt oppfinnsom, tar opp noen av de viktigste temaene vi har i verden i dag, og forteller en liten sår historie om en ung kvinne som kjemper en desperat kamp med seg selv og verden. Vera vil leve og puste. Hun vil være det motsatte av en satt «trekkspillperson». Hun spises opp av sin egen uro, og føler seg som en fremmed i verden. Vi som ser henne og lillesøsteren Eira tas imidlertid tilbake inn i verden igjen. Eliassens film er kanskje liten, men den fortjener et stort publikum. Skriv tittelen på huskelisten. Når mars kommer og filmen får kinopremiere, er det bare å skaffe seg en billett fortest mulig.

Dette var (per 30.januar) artikkel nummer 99 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.