Norsk filminstitutt (NFI) har den siste tiden mistet mange av sine fagpersoner. Konsekvensen er at svært sentrale stillinger av stor og helt direkte betydning for produksjonsmiljøene har blitt ledig og utlyst, opp til flere ganger. Da bør det være av høyeste prioritet å lete med lys og lykter etter best mulig kompetanse nasjonalt, samt å sørge for å gjøre seg attraktiv som arbeidsplass for denne relativt smale målgruppen med kvalifiserte søkere.

Den norske utøvende filmbransjen er profesjonell. Derfor bør NFI være rustet for å møte de profesjonelle aktørene med fagpersoner som i det minste kan møte deres kompetanse, og aller helst bidra til å høyne den. Det er derfor både viktig og riktig å hente inn kompetanse fra utøvende felt.

Men når NFI velger å lyse ut flere stillinger med krav om kontorsted i Oslo, framstår det både som gammeldags og kontraproduktivt. Det resulterer i at potensielle søkere lar være å søke, eller utelates fra en prosess, rett og slett fordi de ikke kan imøtekomme kravet om daglig fysisk oppmøte i Dronningensgate 16.

Å forestille seg at riktig kompetanse kun er å finne i Oslo, eller at de som besitter denne kompetansen bør være villig til å fysisk flytte til Oslo, vitner om uvitenhet, redsel og arroganse.

Er det én ting pandemien har lært de fleste arbeidstakere, så er det at vi er i stand til å utføre jobbene våre på en minst like god måte uavhengig av geografisk lokasjon. Arbeidshverdagen og kollegiet til en profesjonell filmskaper har sjelden vært begrenset av fysiske rammer: de utfører kompliserte internasjonale samarbeidsprosjekter over internett og har gjort det i mange år. Og er det én ting alt fokuset på mangfold burde ha lært oss, så er det at begrepet mangfold også rommer mennesker med ulik stedlig identitet og tilhørighet.

Som en organisasjon med et nasjonalt mandat og nasjonale oppgaver vil det i mange tilfeller være fordelaktig om de ansatte kan jobbe fra andre steder enn hovedstaden. Det er for eksempel klare fordeler med tanke på spredning i tilgjengelighet, med tanke på ressursbruk og med tanke på habilitetsutfordringer. En kan få inntrykk av at NFI per i dag er en arbeidsplass preget av majoritetskultur bestående av representanter fra det såkalte «Oslomiljøet».

Videre kunne en kanskje håpe at nyansettelser ville blitt brukt som verktøy, både for å imøtegå kritikken fra Riksrevisjonen, men også for å styrke mangfoldet og kompetansen innad i organisasjonen. At det motsatte nå skjer, tyder på at mangfoldsbegrepet er misforstått og overstyrt av sentraliseringspolitikk. Det kan også vitne om redsel og mistillit til ansatte innad i organisasjonen, hvor det nokså reaksjonære behovet for å fysisk «samle troppene» går på bekostning av bransjens beste.

I en moderne verden vil NFI kanskje aldri lykkes med å være et nasjonalt filminstitutt uten å faktisk representere det nasjonale kompetansemiljøet innen filmfeltet. For å lykkes med det trenger de ambassadører som lever livene sine ulike steder og som virker i andre produksjonsmiljøer, og som dermed kan tilføre andre erfaringer og referansegrunnlag. Både NFI og den utøvende bransjen kan vokse på at flere får muligheten til å bidra i forvaltningen – det er et kompetanseløft med gjensidig positiv synergieffekt.

For mange i den norske filmbransjen er det ubeskrivelig langt til Dronningensgate 16, og avstanden blir tilsynelatende bare større. Det er på høy tid at NFI åpner for fleksibilitet med tanke på geografisk lokasjon og arbeidssted, og kanskje enda viktigere: det er på høy tid at NFI åpner flere kontorer i flere norske byer.

Ingrid Galadriel Aune Falch er produsent og daglig Leder i UpNorth Film Orkanger.